Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET MARS 2015

Visste du dette?

Visste du dette?

Hvilke fordeler hadde Paulus av å være romersk statsborger?

Paulus sa: «Jeg anker til keiseren!»

Romersk statsborgerskap gav en person visse rettigheter og privilegier overalt i Romerriket. En romersk borger var underlagt romersk lov, ikke de lovene som gjaldt i provinsbyene. Ble han anklaget for noe, kunne han gå med på å få saken prøvd ved den lokale rettsinstansen, men han beholdt likevel retten til å få saken behandlet ved en romersk domstol. Ble han idømt dødsstraff, hadde han rett til å anke til keiseren.

Den romerske statsmannen Cicero, som levde i det første århundre fvt., sa: «Det er en forbrytelse å binde en romersk borger; å piske ham er ondskap; å drepe ham er nesten som å begå fadermord», det vil si å drepe sin egen forelder eller en nær slektning.

Paulus forkynte i hele Romerriket. Bibelen forteller om tre ganger da han brukte sine rettigheter som romersk borger: (1) Han informerte magistratene i Filippi om at de hadde krenket hans rettigheter ved å slå ham. (2) Han fortalte at han var romer, for å unngå å bli pisket i Jerusalem. (3) Han anket saken sin til keiseren i Roma for å få den behandlet av ham personlig. – Apostlenes gjerninger 16:37–39; 22:25–28; 25:10–12.

Hvordan ble gjetere i bibelsk tid betalt?

En kileformet kontrakt for kjøp av sauer og geiter, cirka 2050 fvt.

Patriarken Jakob gjette sin onkel Labans sauer og geiter i 20 år. De 14 første årene arbeidet han for å få gifte seg med Labans to døtre. De siste 6 årene fikk han husdyr som lønn. (1. Mosebok 30:25–33) «Slike gjeteravtaler som den som var mellom Laban og Jakob, må ha vært godt kjent for fortidens skribenter og lesere av bibelske tekster», skriver bladet Biblical Archaeology Review.

Gamle kontrakter som er oppdaget i Nuzi, Larsa og andre steder i dagens Irak, viser hvordan en slik avtale kunne være. En typisk kontrakt gjaldt fra en årlig klipping til den neste. Gjetere påtok seg ansvaret for å ta hånd om et visst antall dyr, ført opp etter alder og kjønn. Ett år senere mottok eieren et avtalt minimum av ull, meieriprodukter, ungdyr og så videre. Alt ut over dette gikk til gjeteren.

Hvor mye flokken økte i antall, avhang av hvor mange søyer som ble betrodd gjeteren. Man forventet vanligvis at 100 søyer ville gi 80 levende lam. Et eventuelt underskudd eller tap måtte gjeteren erstatte selv. Han hadde derfor svært god motivasjon for å ta godt vare på de dyrene som han hadde ansvaret for.