Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet  |  september 2014

 LIVSHISTORIE

Et godt liv i tjenesten for Gud

Et godt liv i tjenesten for Gud

Som ung ble jeg møtt med rasefordommer, og i tillegg til at jeg var engstelig og sjenert av natur, var jeg plaget av frykten for å mislykkes. Jeg håpet å finne oppmuntring i Bibelen og gikk i den katolske kirken vår for å få hjelp til å forstå den. Men jeg fikk ingen hjelp der, så jeg begynte å satse på idrett i stedet.

Jeg ble snart opptatt av turn og kroppsbygging. Med tiden åpnet jeg et treningsstudio i San Leandro i California og jobbet med kroppsbyggere, deriblant en som vant tittelen Mr. America. Det at jeg utviklet det som ble betraktet som en skulpturert kropp, fylte imidlertid ikke det tomrommet jeg følte inni meg.

JEG FINNER DET JEG HAR LETT ETTER

En venn på studioet som visste at jeg ønsket å forstå Bibelen, foreslo at jeg skulle hilse på en han kjente, og neste formiddag kom et av Jehovas vitner hjem til meg. I fire timer besvarte han spørsmålene mine ved å bruke Bibelen. Jeg spurte ham om han kunne komme tilbake samme kveld, og vi drøftet Bibelen helt til midnatt. Jeg ble begeistret for det jeg fikk lære, og spurte om jeg kunne få bli med ham neste dag og se hvordan han forkynte. Jeg ble imponert over å se hvordan han kunne slå opp i Bibelen og vise folk svarene på spørsmål de hadde. Dette hadde jeg lyst til å gjøre også!

Jeg solgte derfor treningsstudioet og brukte dagene i forkynnelsen sammen med denne pioneren, som Jehovas vitners heltidsforkynnere blir kalt. I mai 1948 ble jeg døpt på et stevne i sportshallen Cow Palace i San Francisco. Senere det året ble jeg selv pioner.

I mellomtiden bad jeg vitnene om å besøke moren min. Hun likte det de fortalte, og snart ble også hun et av Jehovas vitner. Til tross for motstand fra familien sin forble hun trofast mot Gud til hun døde mange år senere. Ingen andre i familien vår ble Jehovas vitner.

JEG TREFFER MIN FRAMTIDIGE KONE

I 1950 flyttet jeg til Grand Junction i Colorado, og der traff jeg Billie. Hun var født i 1928 og vokste opp under den store depresjonen. Moren hennes, Minnie, leste fra Bibelen for henne hver kveld i det blafrende lyset fra en parafinlampe. Da Billie var fire år, hadde hun lært å lese, og hun kunne mange fortellinger fra Bibelen utenat. På slutten av 1940-tallet forstod Minnie ut fra sitt studium av Bibelen sammen med Jehovas vitner at de døde er uten bevissthet i menneskehetens felles grav, og at det ikke finnes noe brennende helvete. (Forkynneren 9:5, 10) Både Minnie og mannen hennes ble Jehovas vitner.

I 1949 kom Billie hjem fra college i Boston og begynte å studere Bibelen seriøst. Egentlig hadde hun tenkt å bli lærer, men nå bestemte hun seg  for å vie livet sitt til å tjene Gud. Hun ble døpt i 1950 på Jehovas vitners internasjonale stevne på Yankee Stadium i New York. Ikke lang tid etter traff vi hverandre, giftet oss og ble heltidsforkynnere sammen.

Det første stedet vi bodde, var Eugene i Oregon, og der fikk vi mange venner for livet. I 1953 flyttet vi til Grants Pass i Oregon for å hjelpe den lille menigheten der. Senere det året ble vi innbudt til å gå i den 23. klassen på Gilead, Jehovas vitners misjonærskole, som da lå i nærheten av South Lansing i staten New York, omkring 40 mil nordvest for byen New York.

MISJONÆRTJENESTE I BRASIL

I desember 1954, fem måneder etter at vi var ferdige med Gilead-skolen, gikk Billie og jeg om bord i et tomotors propellfly som skulle til Brasil. En times tid etter at flyet hadde tatt av, sviktet den ene motoren, men vi landet trygt på Bermuda. Vi måtte også nødlande på Cuba, og etter en slitsom reise på 36 timer kom vi fram til Jehovas vitners avdelingskontor i Rio de Janeiro i Brasil.

Den første Rikets sal i Baurù, i 1955 – et leid lokale med et skilt som jeg hadde malt

Etter et kort opphold der drog Billie og jeg, sammen med to andre misjonærer, videre til Baurù i delstaten São Paulo for å opprette et nytt misjonærhjem. I denne byen bodde det over 50 000, og vi var de første vitnene der.

Vi besøkte folk fra hus til hus, men en katolsk prest begynte med en gang å motarbeide oss. Han fulgte etter oss og advarte beboerne mot å høre på oss. Etter få uker fikk vi likevel startet et bibelstudium med en stor familie, og de ble senere døpt. Snart begynte flere andre også å studere Bibelen.

Den familien som var blitt døpt, hadde en slektning som var formann i en fornem klubb. Jeg fikk ordnet det slik at vi kunne holde et stevne i klubblokalene. Da den lokale presten forlangte at kontrakten skulle annulleres, holdt formannen et møte med noen av klubbens medlemmer og sa: «Hvis dere annullerer kontrakten, trekker jeg meg!» Vi fikk holde stevnet.

Året etter, i 1956, ble vi invitert til områdestevnet i Santos i São Paulo. Vi var nesten 40 vitner fra menigheten vår som drog dit med tog. Da vi kom tilbake til Baurù, lå det et brev i posten hvor det stod at jeg var utnevnt til å tjene som reisende tilsynsmann og altså skulle besøke menigheter av Jehovas vitner. Slik begynte en periode på nesten 25 år med reising på kryss og tvers i dette vidstrakte landet.

Etter bare ett år hadde vi en ivrig gruppe forkynnere i Baurù

I REISETJENESTEN

Den gangen var det ikke enkelt å reise rundt. Til slutt hadde vi vært praktisk talt landet rundt med buss, tog, sykkel og hest og kjerre og dessuten til fots. En av de første byene vi besøkte, var Jaú i São Paulo. Der møtte vi motstand fra presten.

«Dere får ikke forkynne for ‘mine sauer’!» sa han.

«De er ikke dine», svarte vi. «De tilhører Gud.»

Da vi skulle vise filmen Den nye verdens samfunn i virksomhet, som handlet om det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet, fikk presten samlet en rekke av sine sognebarn for at de skulle angripe oss. Vi meldte straks fra til politiet. Da presten og pøbelflokken hans kom til lokalet, møtte de en solid mur av politimenn som rettet skytevåpen mot dem. De mange som  hadde kommet for å se filmen, likte den veldig godt.

Nesten overalt hvor vi tjente den gangen, møtte vi hat og motstand fra religiøst hold. I byen Brusque, i nærheten av Blumenau i delstaten Santa Catarina, traff vi to pionerer som ble utsatt for intens motstand. Men de fikk mye igjen for sin utholdenhet. Nå, over 50 år senere, er det mer enn 60 blomstrende menigheter der i området i tillegg til en flott stevnehall i byen Itajaí.

Et høydepunkt i reisetjenesten var den hyggelige tiden når vi sammen med andre vitner forberedte store stevner. I 1970-årene hadde jeg det privilegium å tjene som stevnetilsynsmann på det store Morumbi stadion. Det ble sendt en oppfordring til omkring hundre menigheter i området om å stille med ti personer hver som skulle gjøre stadionet rent kvelden før stevnet.    

Da noen fotballspillere forlot stadionet den kvelden, hørte man noen av dem si hånlig: «Se på alle de små vaskekjerringene med kostene sine.» Men ved midnatt var hele stadionet blitt rengjort! Direktøren for stadionet sa: «Det ville ha tatt folkene mine en hel uke å gjøre det dere Jehovas vitner har gjort på bare noen få timer!»

TILBAKE I USA

I 1980 døde faren min, og kort tid etter drog vi tilbake til USA, til Fremont i California, for å ta oss av moren min. Om kveldene jobbet vi med rengjøring, og vi fortsatte som pionerer og hjalp portugisisktalende i distriktet. Senere flyttet vi til San Joaquindalen, der vi oppsøkte portugisisktalende i det store området fra Sacramento til Bakersfield. Nå er det rundt ti portugisiskspråklige menigheter i California.

Etter at moren min døde i 1995, flyttet vi til Florida og tok oss av Billies far til han døde. Billies mor hadde dødd i 1975. I år 2000 flyttet vi til høylandsområdet sørvest i Colorado. Her forkynte vi på heltid i reservatene for navaho- og uteindianere. I februar 2014 opplevde jeg den store sorg at Billie døde.

Jeg er så glad for at jeg for over 65 år siden traff et av Jehovas vitner som besvarte de mange spørsmålene mine ut fra Bibelen! Jeg er spesielt glad for at jeg gjorde undersøkelser for å forsikre meg om at det han sa, virkelig var det Bibelen egentlig lærer. Det førte til at jeg har fått et godt liv i tjenesten for Gud.

Lær mer

VAKTTÅRNET – STUDIEUTGAVE

De har møtt villig fram – i Brasil

Les oppmuntrende opplevelser fra noen som har flyttet til et annet sted for å kunne tjene Gud mer fullstendig.