Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET SEPTEMBER 2014

Syriske bibelhåndskrifter – et blikk på den tidlige bibeloversettingens historie

Syriske bibelhåndskrifter – et blikk på den tidlige bibeloversettingens historie

I ni dager i 1892 reiste tvillingsøstrene Agnes Smith Lewis og Margaret Dunlop Gibson på kamelryggen gjennom ørkenen på vei til Katarinaklostret ved foten av Sinai-fjellet. Hvorfor la disse to kvinnene, som var i slutten av 40-årene, ut på en slik reise i en tid da det var så farlig å ferdes i Orienten? Svaret kan bidra til å styrke din tillit til Bibelens nøyaktighet.

Agnes Smith Lewis og Katarinaklostret

LIKE før Jesus vendte tilbake til himmelen, gav han disiplene sine i oppdrag å forkynne om ham «i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til den fjerneste del av jorden». (Apostlenes gjerninger 1:8) Disiplene gjorde dette med iver og stort mot. Deres forkynnelse i Jerusalem vakte snart kraftig motstand, noe som førte til at Stefanus led martyrdøden. Mange av Jesu disipler søkte tilflukt i Antiokia i Syria, en av de største byene i Romerriket, omkring 55 mil nord for Jerusalem. – Apostlenes gjerninger 11:19.

I Antiokia fortsatte disiplene å forkynne «det gode budskap» om Jesus, og mange ikke-jøder ble troende. (Apostlenes gjerninger 11:20, 21) Innenfor Antiokias murer snakket man stort sett gresk, men de som bodde utenfor byens porter og i provinsen, snakket syrisk.

DET GODE BUDSKAP BLIR OVERSATT TIL SYRISK

Etter hvert som det ble stadig flere syrisk-talende kristne på 100-tallet, vokste det fram et behov for at det gode budskap ble oversatt til deres språk. Det ser derfor ut til at det var syrisk, ikke latin, som var det første folkespråket deler av De kristne greske skrifter ble oversatt til.

Omkring 170 evt. utarbeidet den syriske skribenten Tatian (ca. 120–173 evt.) et verk på gresk eller syrisk der  han kombinerte de fire kanoniske evangeliene. Dette verket er kjent som Diatessaron, et gresk uttrykk som betyr «gjennom [de] fire [evangeliene]». Senere utarbeidet Efrem syreren (også kjent som Afrem Syrer; ca. 310–373 evt.) en kommentar til Diatessaron, noe som bekrefter at verket var i alminnelig bruk blant syriske kristne.

Diatessaron er av stor interesse for oss i dag. Hvorfor? På 1800-tallet hevdet noen forskere at evangeliene var blitt skrevet så sent som på 100-tallet, mellom 130 og 170 evt., og at de dermed ikke kunne være autentiske beretninger om Jesu liv. Men gamle Diatessaron-håndskrifter som er blitt oppdaget siden, viser at evangeliene til Matteus, Markus, Lukas og Johannes allerede hadde fått stor utbredelse midt på 100-tallet. De må derfor ha blitt skrevet tidligere enn dette. Det er også interessant å merke seg at Tatian ikke baserte seg på noen av de såkalte apokryfiske evangeliene da han utarbeidet Diatessaron, men på de fire anerkjente evangeliene. Det er derfor tydelig at de apokryfiske evangeliene ikke ble betraktet som pålitelige eller kanoniske.

Peshitta er en av de eldste og viktigste kildene til informasjon om den tidligste overleveringen av bibelteksten

Innen begynnelsen av 400-tallet var en syrisk oversettelse av Bibelen kommet i alminnelig bruk i det nordlige Mesopotamia. Denne oversettelsen, som sannsynligvis var blitt utarbeidet på 100-tallet eller 200-tallet, omfattet alle bøkene i Bibelen med unntak av Peters andre brev, Johannes’ andre og tredje brev, Judas’ brev og Åpenbaringen. Den er kjent som Peshitta, som betyr «enkel» eller «klar». Peshitta er en av de eldste og viktigste kildene til informasjon om den tidligste overleveringen av bibelteksten.

På ett av Peshitta-håndskriftene står det interessant nok en tidsangivelse som svarer til 459/460 evt., noe som gjør det til det eldste bibelhåndskriftet med en eksakt tidsangivelse. Omkring 508 evt. ble det utarbeidet en revidert utgave av Peshitta der de fem manglende bøkene ble tatt med. Den ble kjent som den filoxenianske utgaven (Philoxeniana).

OPPDAGELSEN AV FLERE SYRISKE HÅNDSKRIFTER

Fram til 1800-tallet var det slik at nesten alle kjente greske avskrifter av De kristne greske skrifter daterte seg fra tiden fra 400-tallet eller senere. Bibelforskere var derfor svært interessert i slike gamle oversettelser som den latinske Vulgata og den syriske Peshitta. Noen mente at Peshitta var et resultat av en revisjon av en eldre syrisk oversettelse. Men man hadde ikke funnet noen slik tekst. Siden den syriske bibelens røtter går tilbake til 100-tallet, ville en slik oversettelse gi oss et innblikk i bibeltekstens tidlige historie, og den ville være av uvurderlig betydning for bibelforskere. Fantes det virkelig en eldre syrisk oversettelse? Kom den i så fall til å bli funnet?

Den palimpsesten som kalles Syrus Sinaiticus. I margen ser man noe av den evangelieteksten som står under den nyere teksten

Ja! Det ble faktisk funnet to slike verdifulle syriske tekster. Det første er et håndskrift som skriver seg fra 400-tallet. Dette var ett av mange syriske håndskrifter som British Museum i 1842 kjøpte av et kloster i Nitria-ørkenen i Egypt. Håndskriftet ble kalt Syrus Curetonianus fordi det ble oppdaget og publisert av William Cureton, museets assisterende arkivar for manuskripter. Dette verdifulle dokumentet inneholder de fire evangeliene i rekkefølgen Matteus, Markus, Johannes og Lukas.

Det andre håndskriftet som er blitt bevart helt fram til vår tid, er kjent som Syrus Sinaiticus. Det ble oppdaget takket være de dristige tvillingsøstrene som er nevnt i begynnelsen av denne artikkelen. Selv om Agnes ikke hadde noen universitetsgrad, hadde hun lært seg åtte fremmedspråk, og ett av dem var syrisk. I 1892 gjorde Agnes en bemerkelsesverdig oppdagelse i Katarinaklostret i Egypt.

Der, i et mørkt kott, fant hun et syrisk håndskrift. Hun fortalte selv at «det så lite tiltalende ut,  for det var svært skittent, og nesten alle arkene hang fast i hverandre fordi ingen hadde bladd i dem» på mange hundre år. Det var en palimpsest. * Den opprinnelige teksten var skrapt bort, og på de samme arkene var det skrevet en syrisk tekst om kvinnelige helgener. Men Agnes la merke til noe av den teksten som kunne skimtes under, og dessuten ordene «ifølge Matteus», «ifølge Markus» og «ifølge Lukas» øverst på sidene. Det hun holdt i hendene, var en nesten komplett syrisk kodeks med de fire evangeliene. Forskere mener nå at denne kodeksen ble skrevet på slutten av 300-tallet.

Dette håndskriftet, Syrus Sinaiticus, regnes som et av de viktigste bibelhåndskriftene som er funnet, på linje med slike greske håndskrifter som Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus. Det er nå en alminnelig oppfatning at både Syrus Curetonianus og Syrus Sinaiticus er avskrifter av de gamle syriske evangeliene fra slutten av 100-tallet eller begynnelsen av 200-tallet.

«VÅR GUDS ORD VIL BESTÅ TIL EVIG TID»

Kan slike gamle håndskrifter være til nytte for dem som studerer Bibelen i dag? Absolutt! Ta for eksempel den såkalte lange avslutningen til Markusevangeliet, som i noen bibelutgaver står etter Markus 16:8. Den finnes blant annet i det greske håndskriftet Codex Alexandrinus fra 400-tallet og i den latinske oversettelsen Vulgata. Men i begge de to anerkjente greske håndskriftene fra 300-tallet – Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus – ender Markusevangeliet med kapittel 16, vers 8. Heller ikke Syrus Sinaiticus har med denne lange avslutningen, noe som er et ytterligere bevis for at den er en senere tilføyelse, at den opprinnelig ikke var en del av Markusevangeliet.

La oss se på et annet eksempel. På 1800-tallet inneholdt nesten alle bibeloversettelser en uekte tilføyelse til 1. Johannes 5:7 som støttet treenighetslæren. Denne tilføyelsen finnes imidlertid ikke i de eldste greske håndskriftene. Den finnes heller ikke i Peshitta, noe som er med på å bevise at tilføyelsen til 1. Johannes 5:7 faktisk er en forfalskning av bibelteksten.

Det er tydelig at Jehova Gud har bevart sitt hellige Ord, slik han har lovt. Bibelen gir oss denne forsikringen: «Det grønne gress har tørket bort, blomsten har visnet; men vår Guds ord vil bestå til evig tid.» (Jesaja 40:8, fotnoten; 1. Peter 1:25) De gamle syriske bibelhåndskriftene spiller en beskjeden, men viktig rolle i arbeidet med å formidle Bibelens budskap til hele menneskeheten på en nøyaktig måte.

^ avsn. 15 Det greske ordet palịmpsestos betyr «skrapt av igjen».

Lær mer

Bibelen – en bok fra Gud

Hvordan kan Bibelen hjelpe deg til å takle personlige problemer? Hvorfor kan du stole på profetiene i den?