Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET JULI 2014

Hvordan bør du rettlede barna dine?

Hvordan bør du rettlede barna dine?

«Jeg fulgte utålmodig med hver gang en bil kjørte forbi. Dette var tredje gang Jordan ikke hadde kommet hjem til avtalt tid. ‘Hvor kan han være?’ spurte jeg meg selv. ‘Har han problemer? Bryr han seg ikke om at vi er redd for ham?’ Da han endelig dukket opp, var det like før jeg eksploderte.» – GEORGE.

«Datteren min satte i et hyl, og panikken tok meg. Jeg snudde meg og så at hun tok seg til hodet og gråt. Broren hennes på fire år hadde nettopp slått henne.» – NICOLE.

«‘Jeg har ikke stjålet ringen. Jeg har funnet den!’ sa Natalie, datteren vår på seks år, og så uskyldig på oss med de store blå øynene sine. Hun ville ikke gi seg på det, og vi ble så lei oss at vi gråt. Vi visste at hun løy.» – STEPHEN.

HVIS du har barn, kan du sikkert forstå følelsene til de foreldrene som er sitert innledningsvis. Når du opplever noe lignende, lurer du da på hvordan du skal rettlede og korrigere barnet, eller om du i det hele tatt skal gjøre det? Er det galt å rettlede og korrigere barn?

HVA INNEBÆRER DET Å RETTLEDE?

Bibelen sier: «Hør etter, barn, når far formaner . . . Forkast ikke min rettledning!» (Ordspråkene 4:1, 2, NO 2011) Rettledning dreier seg først og fremst om veiledning, undervisning og korrigering. Når Bibelen tar opp dette temaet, blir det aldri satt i forbindelse med noen form for mishandling.

Den rettledning foreldre gir, kan sammenlignes med hagearbeid. En som driver med hagearbeid, bearbeider jorden, vanner og gjødsler planter og trær, bekjemper skadedyr og fjerner ugress. Etter hvert blir det kanskje nødvendig å beskjære busker og trær for at de skal vokse i riktig retning. For å holde vekstene friske er det nødvendig å følge med og bruke flere forskjellige framgangsmåter. Som en parallell til dette tar foreldre seg av barna sine på mange måter. Men av og til må de gi rettledning, som – i likhet med beskjæring – kan korrigere urette tilbøyeligheter på et tidlig stadium og hjelpe barna til å vokse i riktig retning. Beskjæring må gjøres forsiktig, så ikke busken eller treet blir skadet. På lignende måte må foreldre gi rettledning med kjærlighet og omtanke.

Bibelens Gud, Jehova, er et godt eksempel for foreldre hva dette angår. Den rettledningen han gir sine lydige tjenere på jorden, er så virkningsfull og tiltalende at de faktisk vil ‘elske formaning’. (Ordspråkene 12:1, NO 2011) De ‘holder fast ved formaningen’ og ‘slipper den ikke’. (Ordspråkene 4:13, NO 2011) Du kan hjelpe barna til å reagere positivt ved at du nøye etterligner den måten Gud gir  rettledning på: Han er (1) kjærlig, (2) rimelig og (3) konsekvent.

VÆR KJÆRLIG

Guds rettledning er både grunnlagt på og motivert av kjærlighet. Bibelen sier: «Den som Jehova elsker, irettesetter han, slik som en far gjør med en sønn som han har behag i.» (Ordspråkene 3:12) Jehova er dessuten «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede». (2. Mosebok 34:6) Jehova vil derfor aldri mishandle noen eller være grusom på noen måte. Han kommer heller ikke med harde ord, spydigheter eller vedvarende kritikk, som alt sammen kan skade som sverdstikk. – Ordspråkene 12:18.

HØR ETTER

Sant nok er det ingen foreldre som fullt ut kan etterligne Guds fullkomne eksempel når det gjelder å vise selvkontroll. Noen ganger vil tålmodigheten din bli prøvd til det ytterste, men spesielt i vanskelige situasjoner må du alltid huske at straff som blir gitt i sinne, som oftest er hard og urimelig og virker mot sin hensikt. Og straff som blir gitt i sinne eller frustrasjon, er ikke rettledning i det hele tatt. Det er rett og slett mangel på selvkontroll.

Når du på den annen side viser kjærlighet og selvkontroll når du rettleder barna, vil du sannsynligvis oppnå bedre resultater. Se hvordan George og Nicole, to av de foreldrene vi hørte om i innledningen, gikk fram.

BE

«Da Jordan endelig kom hjem, kokte vi innvendig, både min kone og jeg, men vi behersket oss mens vi hørte på hva han hadde å si. Siden det var blitt så sent, bestemte vi oss for å vente med å snakke nærmere om saken til neste morgen. Vi bad en bønn sammen og gikk og la oss. Dagen etter var det mye lettere å snakke rolig sammen om det som hadde skjedd, og å nå hjertet hans. Han gikk med på de restriksjonene vi påla ham, uten protester og tok ansvar for det han hadde gjort. Vi var glad for at vi hadde innsett at en rask reaksjon når man er oppbrakt, virker mot sin hensikt. Når det første vi gjorde, var å lytte, gikk det som oftest bra.» – George.

SNAKK SAMMEN

«Jeg ble sjokkert da jeg så hvordan sønnen min hadde slått søsteren sin. Jeg sendte ham inn på rommet hans fordi jeg rett og slett var for sint til å handle rasjonelt. Senere, da jeg hadde roet meg, forklarte jeg strengt at det ikke er akseptabelt å slå, og viste ham hvor vondt det hadde vært for søsteren. Dette fungerte fint. Han bad henne om unnskyldning og gav henne en klem.» – Nicole.

Ja, passende rettledning, også når straff er inne i bildet, er alltid motivert av kjærlighet.

 VÆR RIMELIG

Jehova gir alltid rettledning «i passende grad». (Jeremia 30:11; 46:28) Han tar alle omstendigheter i betraktning, også det som ikke er så innlysende. Hvordan kan foreldre gjøre det samme? Stephen, som er sitert i innledningen, forteller: «Selv om vi var veldig lei oss og ikke kunne forstå at Natalie holdt fast ved at hun hadde funnet ringen, prøvde vi å ta hensyn til alderen hennes og graden av modenhet.»

Også Nicoles mann, Robert, forsøker å ta alle omstendigheter i betraktning. Når barna oppfører seg dårlig, pleier han å spørre seg selv: Er dette noe som har skjedd denne ene gangen, eller er det en negativ utvikling på gang? Er barnet trøtt? Er det ikke i form? Er denne oppførselen et symptom på et annet problem?

Rimelige foreldre er også klar over at barn ikke er små voksne. Den kristne apostelen Paulus erkjente det da han skrev: «Da jeg var barn, pleide jeg å tale som et barn, å tenke som et barn.» (1. Korinter 13:11) Robert sier: «Én ting som hjelper meg til å se tingene i perspektiv og ikke overreagere, er å minne meg selv om hva jeg pleide å gjøre da jeg var gutt.»

Det er viktig at du har rimelige forventninger, men at du samtidig ikke rettferdiggjør eller ser gjennom fingrene med urett oppførsel eller urette holdninger. Når du tar hensyn til barnets evner, begrensninger og andre forhold, vil du kunne gi rettledning som er likevektig og rimelig.

VÆR KONSEKVENT

«Jeg er Jehova; jeg har ikke forandret meg», står det i Malaki 3:6. De som tjener Gud, stoler på det, og det gir dem trygghet. Barn trenger også den trygghet det gir å vite at den rettledningen de får, er konsekvent. Hvis normene dine forandrer seg etter hvilket humør du er i, kan barnet bli forvirret og frustrert.

Husk at Jesus sa: «La rett og slett deres ord ja bety ja og deres nei nei.» Disse ordene gjelder også for foreldre. (Matteus 5:37) Ikke gi barnet et ultimatum som du ikke har tenkt å gjennomføre. Hvis du sier til barnet at dårlig oppførsel vil få visse konsekvenser, må du passe på å følge opp.

For at rettledningen skal være konsekvent, må foreldrene kommunisere godt seg imellom. Robert forteller: «Det hender at barna klarer å få meg til å gå med på noe som min kone har sagt at de ikke får lov til. Men når jeg blir klar over det, tar jeg tilbake det jeg har sagt, for å støtte henne.» Hvis foreldrene ikke er enige om hva man skal gjøre i en bestemt situasjon, bør de snakke om det på tomannshånd og komme til en felles konklusjon.

RETTLEDNING ER NØDVENDIG

Hvis du etterligner Jehova når det gjelder å gi kjærlig, rimelig og konsekvent rettledning, kan du være sikker på at det du gjør, vil være til beste for barna. Den kjærlige rettledningen du gir dem, kan hjelpe dem til å bli modne, ansvarsbevisste og likevektige voksne. Som Bibelen sier: «Lær opp en gutt i samsvar med den vei han skal gå; ikke engang når han blir gammel, kommer han til å vike fra den.» – Ordspråkene 22:6.

Lær mer

Hvordan du kan lære tenåringen å følge familiens regler

Bibelens prinsipper kan hjelpe deg til å lære tenåringen til å være lydig istedenfor å være opprørsk.