Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet  |  april 2014

Thomas Emlyn – gudsbespotter eller forsvarer av sannheten?

Thomas Emlyn – gudsbespotter eller forsvarer av sannheten?

HVEM var Thomas Emlyn, og hva var det som fikk ham til å gå i bresjen for sannheten? Hva kan vi lære av ham?

For å få svar på de spørsmålene må vi gå tilbake til slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet i England og Irland. På den tiden hadde den anglikanske kirke betydelig myndighet. Forskjellige protestantiske grupper og enkeltpersoner var uenige med kirken i vesentlige spørsmål.

Slik var forholdene da Thomas Emlyn ble født, 27. mai 1663, i Stamford i Lincolnshire i England. Nitten år gammel holdt han sin første preken. Senere ble han husprest hos en adelsdame i London. Enda senere flyttet han til Belfast i Irland. Der kom han etter hvert til å gjøre tjeneste i en sognekirke. Med tiden tjente han som prest en rekke steder, deriblant Dublin.

HVORFOR BLE HAN ANKLAGET FOR GUDSBESPOTTELSE?

Emlyn studerte Bibelen nøye. Studiene fikk ham til å tvile på treenighetslæren, som han opprinnelig hadde trodd på. Da han fordypet seg i evangeliene, ble han overbevist om at de støttet hans nye forståelse.

Emlyn fortalte ikke straks andre om hva han hadde funnet ut. Men noen i kirken hans i Dublin la merke til at han ikke nevnte treenigheten i prekenene sine. Han skjønte at det han hadde kommet fram til, ikke ville bli godt mottatt, så han skrev: «Jeg kan ikke gjøre meg noen forhåpninger om å fortsette her i min nåværende stilling når jeg først har bekjentgjort mitt syn.» I juni 1702 konfronterte to av hans medarbeidere ham med at han ikke sa noe om treenigheten. Emlyn innrømmet at han ikke lenger trodde på treenighetslæren, og tilbød seg å fratre.

Den publikasjonen hvor Emlyn la fram bibelske beviser for at Jesus ikke kan være Den Høyeste Gud

Få dager senere reiste han fra Dublin til England. Men etter ti uker drog han tilbake til Dublin for å ordne noe, slik at han kunne flytte til London for godt. I håp om å få anerkjennelse for sitt syn utgav han der en publikasjon hvor han la fram tydelige bibelske beviser for at Jesus ikke kan være Den Høyeste Gud. Noen medlemmer av hans tidligere menighet i Dublin ble rasende, og det ble levert inn en formell klage.

Emlyn ble arrestert, og 14. juni 1703 ble han ført fram for domstolen Queen’s Bench Court i Dublin. I sin egen beretning om saken skriver Emlyn: «Tiltalen gikk ut på at jeg hadde skrevet og utgitt en bok hvor jeg, het det, på en blasfemisk og ondsinnet måte hadde hevdet osv. at Jesus Kristus ikke var Gud Faderens like.» Rettssaken ble en farse. Sju biskoper fra den anglikanske kirke i Irland skulle dømme sammen med dommerne. Emlyn fikk ikke tillatelse til å si noe til sitt forsvar. Richard Levins, en  framstående jurist, sa til ham at han ville bli «jaktet på som en ulv». Ved rettssakens slutt sa rettspresidenten, Richard Pyne, til juryen at hvis den ikke kom fram til den forventede kjennelsen, så var hans «herrer biskopene til stede», og antydet kanskje dermed at juryen ville bli tilbørlig straffet.

«Jeg lider for det jeg betrakter som hans [Guds] sannhet og herlighet.» – Thomas Emlyn

Emlyn ble funnet skyldig, og påtalemyndigheten anbefalte at han trakk tilbake det han hadde skrevet. Emlyn nektet. Han ble bøtelagt og dømt til ett års fengsel. Fordi han ikke kunne betale boten, ble han sittende i fengsel i to år, helt til en venn av ham fikk overtalt myndighetene til å sette ned beløpet. Den 21. juli 1705 ble han løslatt. Den ydmykende måten han ble behandlet på, fikk ham til å erklære: «Jeg lider for det jeg betrakter som hans [Guds] sannhet og herlighet.»

Emlyn flyttet til London og slo seg etter hvert sammen med William Whiston, en annen teolog som var blitt frosset ut av det gode selskap fordi han framholdt det han mente var den bibelske sannhet. Whiston hadde stor respekt for Emlyn og omtalte ham som «den første og fremste forkjemper for ‘den gamle kristendom’».

HVORFOR FORKASTET HAN TREENIGHETSLÆREN?

I likhet med William Whiston og en annen høyt ansett lærd, Isaac Newton, kom Emlyn fram til at Bibelen ikke støtter treenighetslæren, som er gjengitt i Den athanasianske trosbekjennelse. Han forklarte: «Etter grundig overveielse og studium av De hellige skrifter . . . kom jeg til at det var vektige grunner . . . til at jeg burde forandre oppfatning i forhold til det jeg tidligere hadde ment om treenigheten.» Han trakk den konklusjon at «Jesu Kristi Gud og Far alene er Det Høyeste Vesen».

Hva var det som fikk Emlyn til å trekke denne konklusjonen? Han fant mange skriftsteder som pekte på forskjeller mellom Jesus og hans Far. Her er noen eksempler (Emlyns kommentarer til versene er uthevet):

  •  Johannes 17:3: «Kristus blir aldri omtalt som denne ene Gud, den høyeste Gud eller den eneste Gud.» Bare Faderen omtales som «den eneste sanne Gud».

  •  Johannes 5:30: «Sønnen gjør ikke sin egen vilje, men Faderens.»

  •  Johannes 5:26: «Han har fått livet av Faderen.»

  •  Efeserne 1:3: «Jesus Kristus blir ofte kalt Guds Sønn, men vi finner aldri at Faderen blir kalt Guds Far, skjønt han ofte blir kalt vår Herre Jesu Far.»

Etter at Emlyn hadde tatt alle de bibelske vitnesbyrdene i betraktning, sa han med ettertrykk: «Det finnes ikke en eneste passasje i Den hellige skrift hvor man i det hele tatt kan late som om det uttrykkelig sies at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er ett og samme individ.»

HVA KAN VI LÆRE?

I dag er det mange som er redd for å forsvare det Bibelen lærer. Men Emlyn var villig til å gjøre det. Han stilte spørsmålet: «Hvis en mann ikke forsvarer de viktigste sannhetene, som han ser er klart og tydelig uttrykt i De hellige skrifter, hvorfor skulle han da lese og søke å finne dem?» Han var ikke villig til å gå på akkord med sannheten.

Emlyns og andres eksempel kan få oss til å tenke over om vi er villig til å forsvare sannheten når vi blir møtt med forakt. Vi kan også spørre oss selv: Hva er det viktigste – å oppnå ære og velvilje i samfunnet eller å forsvare Guds Ords sannhet?