Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET MARS 2014

 LIVSHISTORIE

Svak, men likevel sterk

Svak, men likevel sterk

Ingen som ser meg sitte i rullestolen med mine 29 kilo, skulle tro at jeg er sterk. Men etter hvert som kroppen min blir svakere, hjelper min indre styrke meg til å holde det gående. La meg fortelle hvordan styrke og svakhet har formet livet mitt.

Fire år gammel

Når jeg tenker på barndommen min, dukker det opp minner om lykkelige dager i et lite hus på landet i Sør-Frankrike, der foreldrene mine og jeg bodde. Far laget en huske til meg, og jeg elsket å springe omkring i hagen. I 1966 kom Jehovas vitner hjem til oss og hadde lange samtaler med far. Bare sju måneder senere bestemte han seg for å bli et vitne, og mor fulgte snart etter. Jeg vokste opp i en varm og kjærlig atmosfære.

Problemene mine begynte etter at vi flyttet tilbake til Spania, mine foreldres hjemland. Jeg begynte å få stikkende smerter i hendene og anklene. Etter at vi i to år hadde oppsøkt mange leger, kom vi til en kjent revmatolog. Han sa alvorlig: «Det er for sent.» Mor begynte å gråte. Merkelige ord og uttrykk, som «autoimmun sykdom» og «juvenil polyartritt» *, gav gjenlyd i det grå og kalde rommet. Som tiåring forstod jeg ikke så mye, men jeg skjønte i hvert fall at det var dårlige nyheter.

Legen anbefalte behandling på et barnesanatorium. Da jeg kom dit, ble jeg skremt av den dystre bygningen. Disiplinen var streng. Nonnene klipte håret mitt og kledde meg i en ufiks og gammeldags uniform. «Hvordan skal jeg klare å holde ut her?» tenkte jeg med tårer i øynene.

JEHOVA BLIR VIRKELIG FOR MEG

Fordi foreldrene mine hadde lært meg å tjene Jehova Gud, nektet jeg å delta i katolske ritualer på sanatoriet. Nonnene syntes det var vanskelig å forstå hvorfor jeg nektet. Jeg bad inderlig til Jehova om at han ikke måtte forlate meg, og snart følte jeg hans beskyttende arm rundt meg, som en varm og god klem fra en kjærlig far.

Mor og far fikk komme på korte besøk om lørdagene. De hadde med seg bibelske publikasjoner som jeg kunne lese for å bevare en sterk tro. Vanligvis fikk ikke barna ha sine egne bøker, men nonnene lot meg få ha mine sammen med bibelen min, og jeg leste i dem hver dag. Jeg snakket også  med andre jenter om det håpet jeg har om å få leve evig i det jordiske paradiset, hvor ingen skal være syke. (Åpenbaringen 21:3, 4) Av og til var jeg lei meg og følte meg ensom, men jeg var glad for at min tro på Jehova ble sterkere.

Etter seks lange måneder sendte legene meg hjem. Jeg var ikke blitt bedre, men jeg var veldig glad for å være hjemme hos mor og far igjen. Leddene mine ble stadig mer deformert, og jeg fikk mer vondt. Da jeg ble tenåring, var jeg veldig svak. Likevel ble jeg døpt da jeg var 14, og jeg var fast bestemt på å tjene min himmelske Far så godt jeg kunne. Men det hendte at jeg var skuffet over ham. «Hvorfor skulle dette hende meg? Vær så snill å gjøre meg frisk», bad jeg. «Ser du ikke hvor vondt jeg har det?»

Ungdomstiden var vanskelig. Jeg måtte bare akseptere at jeg ikke kom til å bli bedre. Jeg kunne ikke la være å sammenligne meg med vennene mine – de var så sunne og friske og fulle av liv. Jeg følte meg mindreverdig, og etter hvert ble jeg nokså innadvendt. Men familien og vennene mine støttet meg. Alicia, som er 20 år eldre enn meg, ble virkelig en god venninne. Hun hjalp meg til å interessere meg for andre og ikke bare ruge over mine egne problemer.

LIVET FÅR MENING

Da jeg var 18, fikk jeg et kraftig tilbakefall, og selv det å være på møtene gjorde meg helt utmattet. Men jeg utnyttet all den «ekstra» tiden jeg hadde hjemme, til å studere Bibelen grundig. Jobs bok og Salmene hjalp meg til å forstå at det først og fremst er i åndelig og ikke i fysisk forstand Jehova Gud sørger for oss. Jeg bad mange bønner, og da fikk jeg «den kraft som er over det normale», og «Guds fred, som overgår all tanke». – 2. Korinter 4:7; Filipperne 4:6, 7.

Da jeg var blitt 22, måtte jeg innstille meg på et liv i rullestol. Jeg var redd for at folk ikke skulle legge merke til meg og bare se en rullestol med en skrøpelig dame i. Men rullestolen gav meg en viss uavhengighet, og det jeg hadde sett på som et onde, ble et gode. Isabel, en venninne av meg, foreslo at jeg satte meg som mål å bruke 60 timer i forkynnelsesarbeidet én måned sammen med henne.

Først syntes jeg forslaget var helt tullete. Men jeg bad Jehova om hjelp, og med støtte fra familie og venner klarte jeg det. Denne hektiske måneden gikk fort, og jeg oppdaget at jeg hadde overvunnet min frykt og sjenerthet. Jeg hadde det så fint at jeg i 1996 bestemte meg for å bli alminnelig pioner – noe som betydde at jeg da skulle bruke 90 timer i forkynnelsen hver måned. Det var en av de beste avgjørelsene jeg har truffet, for den førte til at jeg ble nærere knyttet til Gud og faktisk også ble sterkere fysisk. Ved å forkynne kunne jeg gjøre mange andre kjent med min tro og hjelpe noen av dem til å bli Guds venner.

JEHOVA HOLDER MEG OPPE

Sommeren 2001 ble jeg utsatt for en alvorlig bilulykke og brakk begge bena. En dag mens jeg lå på sykehuset med uutholdelige smerter, bad jeg en inderlig, stille bønn: «Vær så snill, Jehova, ikke forlat meg!» Akkurat da var det en kvinne i en naboseng som spurte meg: «Er du et av Jehovas vitner?» Jeg hadde ikke krefter til å svare, så jeg bare nikket. «Jeg kjenner godt til dere! Jeg pleier å lese bladene deres», sa hun. Disse ordene var til stor trøst for meg. Enda så ynkelig jeg følte meg, klarte jeg å avlegge et vitnesbyrd om Jehova. Det var en stor ære!

Da jeg var blitt litt bedre, bestemte jeg meg for å forkynne litt mer. Mens jeg satt i rullestolen med begge bena i gips, trillet mor meg rundt på avdelingen. Hver dag hilste vi på noen pasienter, spurte hvordan det stod til med dem, og leverte noe bibelsk litteratur. Jeg ble veldig sliten av det, men Jehova gav meg den styrken jeg trengte.

Sammen med foreldrene mine i 2003

De senere årene er smertene blitt verre. Dessuten har jeg mistet far, og det har ikke gjort situasjonen lettere. Men jeg forsøker å være positiv. Når jeg kan, prøver jeg å være sammen med venner og slektninger, og det hjelper meg til ikke å tenke på  problemene. Og når jeg er for meg selv, leser jeg, studerer Bibelen eller forkynner for andre pr. telefon.

Ofte lukker jeg øynene og åpner mitt private «vindu» mot den nye verden, som Gud har lovt å skape

Jeg forsøker også å finne glede i enkle ting, som en lett vind i ansiktet eller duften fra blomster. Slike ting er noe å være takknemlig for. Det er også til stor hjelp å ha humoristisk sans. En dag var venninnen min og jeg ute og forkynte. Hun trillet rullestolen, men så stanset hun for å gjøre et notat. Plutselig rullet jeg hjelpeløs nedover en bakke og kolliderte med en parkert bil. Vi ble veldig forskrekket, begge to, men da vi skjønte at det ikke hadde hendt noe alvorlig, fikk vi oss en god latter.

Det er mange ting jeg ikke kan gjøre. Jeg kaller dem «ønsker jeg har satt på vent». Ofte lukker jeg øynene og åpner mitt private «vindu» mot den nye verden, som Gud har lovt å skape. (2. Peter 3:13) Jeg ser for meg at jeg er sunn og frisk og går omkring og nyter livet fullt ut. Noe kong David sa, betyr mye for meg: «Håp på Jehova; vær modig og la ditt hjerte være sterkt.» (Salme 27:14) Selv om kroppen min er blitt stadig svakere, har Jehova gitt meg styrke. Ja, selv om jeg er svak, er jeg likevel sterk.

^ avsn. 6 Juvenil polyartritt er en form for kronisk artritt, eller leddgikt, som rammer barn. Kroppens eget immunsystem angriper og ødelegger friskt vev, noe som fører til at leddene blir vonde og hovner opp.