Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet  |  Mars 2014

Interreligiøst samarbeid – hva mener Gud?

Interreligiøst samarbeid – hva mener Gud?

«Er religion en samlende eller en splittende faktor?» Det spørsmålet ble stilt til leserne av den australske avisen The Sydney Morning Herald. Av dem som svarte, mente et stort flertall – 89 prosent – at religion virker splittende.

DE SOM støtter interreligiøst samarbeid, derimot, har et helt annet syn. «Vis meg en religion som ikke er opptatt av omsorg . . . , som ikke er opptatt av miljøvern . . . , som ikke er opptatt av gjestfrihet», sier Eboo Patel, grunnleggeren av organisasjonen Interfaith Youth Core.

Det er en kjent sak at buddhister, katolikker, protestanter, hinduer, muslimer og mange andre fra tid til annen har samarbeidet for å bekjempe fattigdom, forsvare menneskerettigheter, drive kampanjer mot landminer og skape oppmerksomhet rundt miljøproblemer. Representanter for mange forskjellige trossamfunn har deltatt i dialogsirkler for å prøve å oppnå gjensidig forståelse og fremme nytenkning. De feirer mangfoldet med lysseremonier, festivaler, musikk, bønner og så videre.

Kan interreligiøse samlinger løse religiøse konflikter? Er interreligiøst samarbeid Guds måte å skape en bedre verden på?

ENHET – TIL HVILKEN PRIS?

En av de største interreligiøse organisasjonene er stolt av at den har medlemmer fra over 200 forskjellige trossamfunn, og at den er aktiv i 76 land. Dens erklærte formål er «å fremme vedvarende daglig interreligiøst samarbeid». Dette har vist seg å være lettere sagt enn gjort. Ifølge dem som stiftet organisasjonen, måtte man for eksempel være forsiktig med ordlyden i vedtektene for ikke å støte noen av de mange religionssamfunnene og etniske gruppene som skulle underskrive dokumentet. Det var blant annet uenighet om hvorvidt det skulle stå noe om Gud i vedtektene. Derfor unngikk man helt å nevne Gud.

Når Gud er ute av bildet, hvilken rolle spiller troen da? På hvilken måte skiller en slik interreligiøs bevegelse seg ut fra en hvilken som helst ikke-religiøs veldedig, eller filantropisk, organisasjon? Det er med god grunn den ovennevnte interreligiøse organisasjonen beskriver seg selv som «en brobyggerorganisasjon» og ikke en religiøs sammenslutning.

Å GJØRE GODT – GODT NOK?

«Alle de større religionene har i bunn og grunn det samme budskapet: kjærlighet, medfølelse og tilgivelse», sier Dalai Lama, som er en kjent talsmann for interreligiøst samarbeid. Han legger til: «Hovedsaken er at disse egenskapene bør være en del av vårt daglige liv.»

 Verdien av slike gode egenskaper som kjærlighet, medfølelse og tilgivelse kan naturligvis ikke understrekes sterkt nok. Jesus sa i det vi kjenner som den gylne regel: «Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» (Matteus 7:12) Men handler ekte tro bare om å gjøre godt mot andre?

Apostelen Paulus sa om mange på hans tid som hevdet at de tjente Gud: «Jeg gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap.» Hva var problemet? Paulus sa at «de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å opprette sin egen». (Romerne 10:2, 3) Fordi de manglet nøyaktig kunnskap om hva Gud ville de skulle gjøre, var deres nidkjærhet – og deres tro – i virkeligheten forgjeves. – Matteus 7:21–23.

BIBELENS SYN PÅ INTERRELIGIØST SAMARBEID

«Lykkelige er fredsstifterne», sa Jesus. (Matteus 5:9, fotnoten) Jesus levde som han lærte. Han oppfordret til ikkevold og forkynte et budskap om fred for mennesker med ulik religiøs bakgrunn. (Matteus 26:52) De som reagerte positivt, ble knyttet til hverandre med et ubrytelig kjærlighetens bånd. (Kolosserne 3:14) Men var Jesu mål bare å bygge bro mellom mennesker med ulik bakgrunn, slik at de kunne leve sammen i fred? Deltok han i deres religionsutøvelse?

De religiøse lederne i fariseernes og saddukeernes sekter motarbeidet Jesus på en ondsinnet måte og forsøkte til og med å drepe ham. Hvordan reagerte han? Han sa til disiplene sine: «La dem være. Blinde veiledere er hva de er.» (Matteus 15:14) Jesus ønsket ikke å ha noe åndelig fellesskap med slike mennesker.

En tid senere ble det opprettet en kristen menighet i Korint i Hellas, en by som var kjent for sin pluralistiske og multireligiøse kultur. Hvordan skulle de kristne forholde seg til et slikt miljø? Paulus viste tydelig at de ikke skulle ha noe religiøst fellesskap med andre, da han skrev: «For hvilket samfunn har rettferdighet med lovløshet? Eller hvilket fellesskap har lys med mørke? Og hvilken harmoni er det mellom Kristus og Belial [Satan]?» Deretter gav han dette rådet: «Gå derfor ut fra dem og skill dere ut.» – 2. Korinter 6:14, 15, 17.

Det er tydelig at Bibelen er imot interreligiøst samarbeid. Men da lurer du kanskje på hvordan man kan oppnå virkelig enhet.

HVORDAN OPPNÅ VIRKELIG ENHET

Den internasjonale romstasjonen – et teknologisk underverk som går i bane rundt jorden – er resultatet av et samarbeid mellom 15 nasjoner. Tror du dette prosjektet kunne ha blitt gjennomført hvis ikke disse nasjonene hadde vært enige om hvilken plantegning de skulle bruke?

Problemet med dagens interreligiøse bevegelser er at selv om det snakkes så fint om samarbeid og respekt, er det ikke enighet om hvilken «plantegning» som skal brukes for å bygge opp tro hos folk. Resultatet er større splittelse enn noen gang når det gjelder moralnormer og lærespørsmål.

Bibelen inneholder Guds normer, som er som en plantegning. Vi kan bygge vårt liv på det Bibelen sier. De som går inn for å leve etter den, har overvunnet etniske og religiøse fordommer og har lært å samarbeide i fred og enhet. Dette er forutsagt av Gud, som en gang sa: «Da skal jeg gi folkeslag en forandring så de får et rent språk, for at de alle skal påkalle Jehovas navn, for at de skal tjene ham skulder ved skulder.» Det at man taler det ‘rene språk’ – at man følger Guds norm for tilbedelse – fører altså til enhet. – Sefanja 3:9; Jesaja 2:2–4.

Du er hjertelig velkommen til den nærmeste Rikets sal, slik at du selv kan oppleve freden og enheten blant Jehovas vitner. – Salme 133:1.