Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET FEBRUAR 2014

 ETTERLIGN DERES TRO

Han utholdt urettferdighet

Han utholdt urettferdighet

ELIA kom vandrende gjennom Jordandalen. Han kom fra det fjerntliggende fjellet Horeb og hadde vært på reise nordover i ukevis. Nå som han endelig var tilbake i Israel, kunne han se forandringer i hjemlandet sitt. Virkningene av den lange tørken var i ferd med å avta. Det myke høstregnet hadde begynt, og bøndene var ute og pløyde. Det kan ha gjort profeten godt å se at landet var i ferd med å komme seg, men det var folket han var mest opptatt av. Åndelig sett hadde de det langt fra bra. Ba’al-tilbedelsen var fremdeles utbredt, og Elia hadde mye arbeid å gjøre. *

I nærheten av byen Abel-Mehola traff Elia en mann som holdt på med et stort prosjekt. Han hadde 24 okser som var spent i åk, to og to sammen, og disse 12 spannene pløyde etter hverandre og lagde parallelle furer i den fuktige jorden. Selv var han ved det 12. spannet. Elia hadde sett etter nettopp denne mannen. Det var Elisja, som Jehova Gud hadde utvalgt til å være Elias etterfølger. Elia trodde en gang at han var den eneste som var lojal mot Gud, så han var uten tvil ivrig etter å treffe Elisja. – 1. Kongebok 18:22; 19:14–19.

Stilte Elia seg litt nølende til å delegere noen av sine ansvarsoppgaver, dele noen av sine privilegier med en annen eller en dag bli erstattet? Det kan vi ikke si noe om, men vi kan heller ikke utelukke den muligheten. Han var tross alt «et menneske med de samme følelser som vi». (Jakob 5:17) Uansett hvordan det forholdt seg, forteller Bibelen: «Elia gikk så bort til ham og kastet embetsdrakten sin over ham.» (1. Kongebok 19:19) Elia bar sin embetsdrakt – som sannsynligvis var av saueskinn eller geiteskinn – som en kappe, og den viste at han var spesielt utnevnt av Jehova. Det at han kastet den over Elisjas skuldrer, var derfor en svært meningsfylt handling. Elia adlød villig Jehovas befaling om at han skulle utnevne Elisja til å være hans etterfølger. Elia stolte på sin Gud og var lydig mot ham.

Elia utnevnte ydmykt Elisja som sin etterfølger

Den yngre mannen var på sin side ivrig etter å hjelpe den eldre profeten. Elisja skulle ikke etterfølge Elia med én gang. Nei, i omkring seks år fulgte han ydmykt den eldre profeten og hjalp ham, og han ble senere kjent som ham «som helte vann over Elias hender». (2. Kongebok 3:11) Så godt det må ha vært for Elia å ha en slik dyktig og hjelpsom tjener og medhjelper! De to mennene ble sannsynligvis raskt venner. Den oppmuntringen de kunne gi hverandre, hjalp sikkert begge to til å utholde den fryktelige urettferdigheten som det var så mye av i landet. Spesielt kong Akab ble stadig mer ond.

Blir du noen ganger urettferdig behandlet? Det gjør de fleste av oss i denne fordervede verden. Hvis du finner en venn som elsker Gud, kan det hjelpe deg til å holde ut. Når det gjelder det å takle urettferdighet, kan du dessuten lære mye av den tro Elia viste.

 «BRYT OPP, GÅ NED FOR Å MØTE AKAB»

Elia og Elisja gjorde seg store anstrengelser for å bygge opp folket åndelig sett. De tok tydeligvis ledelsen i å lære opp andre profeter, som kan ha vært organisert i en form for skoler. Etter hvert fikk Elia imidlertid et nytt oppdrag fra Jehova: «Bryt opp, gå ned for å møte Akab, Israels konge.» (1. Kongebok 21:18) Hva hadde Akab gjort?

Kongen var allerede en frafallen, den verste kongen Israel hadde hatt fram til da. Han hadde giftet seg med Jesabel og hadde gjort mye for å utbre Ba’al-dyrkelsen i landet, og han var selv blant dem som tilbad Ba’al. (1. Kongebok 16:31–33) Ba’al-dyrkelsen innbefattet fruktbarhetsriter, rituell prostitusjon og til og med barneofringer. Akab hadde dessuten nylig vært ulydig mot Jehovas befaling om at han ikke skulle la den onde syrerkongen Ben-Hadad leve. Det at Akab ikke adlød, hadde etter alt å dømme å gjøre med utsikten til økonomisk vinning. (1. Kongebok, kapittel 20) Men nå nådde Akab og Jesabels griskhet, materialisme og vold et nytt lavmål.

Akab hadde et palass i Samaria, og det var en kolossal bygning. Han hadde også et palass i Jisre’el, 37 kilometer borte. Rett ved den sistnevnte residensen lå det en vingård, som tilhørte en mann som het Nabot. Akab ville ha det jordstykket. Akab sendte bud på Nabot og tilbød ham at han enten kunne få penger for vingården eller kunne få en annen vingård i bytte. Men Nabot sa: «Det er utenkelig for meg, sett fra Jehovas synspunkt, å gi deg mine forfedres arvelodd.» (1. Kongebok 21:3) Var Nabot sta? Tenkte han ikke på konsekvensene? Mange har ment at han ikke gjorde det. Men han var faktisk lydig mot Jehovas lov, som ikke tillot israelitter å selge jord som var familiens arvelodd, for all framtid. (3. Mosebok 25:23–28) For Nabot var det utenkelig å bryte Guds lov. Han visste helt sikkert at det var farlig å sette seg opp mot Akab, så han var en mann som virkelig viste tro og mot.

Akab brydde seg selvfølgelig ikke om Jehovas lov. Han drog hjem, «mismodig og nedslått» over at han ikke hadde fått det som han ville. Vi leser: «Så la han seg på sengen og holdt ansiktet vendt bort, og han spiste ikke brød.» (1. Kongebok 21:4) Da Jesabel så mannen sin furte som et barn som ikke har fått viljen sin, pønsket hun raskt ut en plan som skulle skaffe ham det han ville ha – og som innebar at en rettferdig familie ville bli utslettet.

Når man leser om det komplottet dronning Jesabel fikk i stand, kan man vanskelig unngå å bli slått av hvor ond hun var. Hun visste at det ifølge Guds lov måtte to vitner til for å underbygge en alvorlig anklage. (5. Mosebok 19:15) Så hun skrev brev i Akabs navn og fikk fremtredende menn i Jisre’el til å finne to menn som var villige til å rette en falsk beskyldning mot Nabot – en beskyldning om gudsbespottelse, som det var dødsstraff for. Planen lyktes bare så altfor godt. To «udugelige karer» vitnet falskt mot Nabot, og det førte til  at han ble steinet til døde. Og som om ikke det var nok, ble også Nabots sønner drept! * (1. Kongebok 21:5–14; 3. Mosebok 24:16; 2. Kongebok 9:26) Akab hadde i realiteten gitt fra seg ledelsen og lot nå sin kone få gjøre som hun ville, og drepe disse uskyldige menneskene.

Forestill deg hvordan Elia må ha følt det da Jehova gjorde ham kjent med hva kongen og dronningen hadde gjort. Det kan være veldig nedslående når det ser ut til at onde mennesker har framgang på bekostning av uskyldige. (Salme 73:3–5, 12, 13) I dag hører vi ofte om stor urettferdighet – noen ganger til og med begått av mektige menn som hevder at de representerer Gud. Men vi kan finne oppmuntring i denne beretningen. Bibelen minner oss her om at det ikke er noe som er skjult for Jehova. Han ser alt. (Hebreerne 4:13) Og hva gjør han med de onde handlingene han ser?

«HAR DU FUNNET MEG, DU MIN FIENDE?»

Jehova sendte Elia til Akab. Jehova sa: «Se, han er i Nabots vingård.» (1. Kongebok 21:18) Da Jesabel fortalte Akab at vingården nå var hans, stod han straks opp og gikk ned for å ta den nye eiendommen sin i øyesyn. Det falt ham aldri inn at Jehova så hva som skjedde. Forestill deg hvor fornøyd Akab så ut mens han ruslet rundt i vingården og drømte om den flotte hagen han skulle gjøre den til. Men plutselig dukket Elia opp! Akabs lykkelige ansiktsuttrykk forandret seg, og med et ansikt forvrengt av hat og raseri spyttet han ut ordene: «Har du funnet meg, du min fiende?» – 1. Kongebok 21:20.

«Har du funnet meg, du min fiende?»

Det Akab sa, vitnet om to slags dårskap. Da han sa til Elia: «Har du funnet meg?», avslørte han for det første at han var åndelig blind. Jehova hadde allerede «funnet» ham. Han hadde sett Akab misbruke den gaven som den frie vilje er, og nyte frukten av det onde komplottet som Jesabel hadde fått i stand. Jehova så inn i Akabs hjerte, hvor kjærlighet til materielle eiendeler hadde overskygget enhver sans for barmhjertighet, rettferdighet og medfølelse. Da Akab sa: «Du min fiende», viste han for det andre sitt hat til en mann som var Jehovas venn, og som kunne ha hjulpet ham til å vende om fra sin katastrofale kurs.

Vi kan lære noen viktige ting av Akabs dårskap. Vi må alltid huske at Jehova Gud ser alt. Som en  kjærlig Far vet han det hvis vi viker av fra den rette sti, og han ønsker inderlig å se oss endre kurs. For å hjelpe oss bruker han ofte sine venner – trofaste mennesker som i likhet med Elia forteller sine medmennesker hva Gud har sagt. For et feilgrep det ville være å betrakte Guds venner som våre fiender! – Salme 141:5.

Se for deg situasjonen da Elia svarte Akab: «Jeg har funnet deg.» Han så Akab som den han var – en tyv, en morder og en som gjorde opprør mot Jehova Gud. Det må ha krevd stort mot å konfrontere denne mannen med hans ondskap! Elia kunngjorde deretter Guds dom over Akab. Gud så hele bildet: Ondskapen spredte seg fra Akabs familie og fordervet folket. Elia sa derfor til Akab at Gud hadde bestemt seg for å «feie rent» etter ham og utrydde hele hans ætt. Også Jesabel skulle bli krevd til regnskap. – 1. Kongebok 21:20–26.

Elia gikk ikke kynisk ut fra at noen rett og slett slipper unna med å oppføre seg på en ond og urettferdig måte. Det kan være lett å tro det i dagens verden. Denne bibelske beretningen minner oss om at Jehova Gud ikke bare ser det som skjer, men at han også håndhever rettferdigheten når hans tid er inne til det. Hans Ord forsikrer oss om at den dag kommer da han skal sette en stopper for all urettferdighet for bestandig! (Salme 37:10, 11) Men du tenker kanskje: Innebærer Guds dommer bare straff? Eller er de også barmhjertige?

«HAR DU SETT HVORDAN AKAB HAR YDMYKET SEG?»

Elia ble kanskje overrasket over Akabs reaksjon på Guds dom. Beretningen forteller: «Og det skjedde, så snart Akab hørte disse ord, at han begynte å sønderrive sine klær og ta sekkelerret på kroppen; og han tok til å faste og lå i sekkelerret og gikk motløs omkring.» (1. Kongebok 21:27) Angret Akab virkelig det han hadde gjort?

Vi kan si at det i det minste var et skritt i riktig retning. Akab ydmyket seg – noe som sikkert var vanskelig for en stolt og arrogant mann. Men var det ekte anger? Tenk til sammenligning på en senere konge som kanskje var enda ondere enn Akab – Manasse. Da Jehova straffet Manasse, ydmyket han seg og ropte til Jehova om hjelp. Men han gjorde mer. Han forandret levemåte fullstendig ved å kvitte seg med de avgudsbildene han hadde fått stilt opp, ved å gå inn for å tjene Jehova og ved til og med å oppmuntre folket til å gjøre det samme. (2. Krønikebok 33:1–17) Gjorde Akab noe slikt? Nei, vi kan ikke si det.

La Jehova merke til at Akab gav offentlig uttrykk for at han var bedrøvet? Jehova sa til Elia: «Har du sett hvordan Akab har ydmyket seg for min skyld? Fordi han har ydmyket seg for min skyld, skal jeg ikke la ulykken komme i hans dager. I hans sønns dager skal jeg la ulykken komme over hans hus.» (1. Kongebok 21:29) Tilgav Jehova Akab? Nei, bare ekte anger kunne ha fått Jehova til å vise en slik barmhjertighet. (Esekiel 33:14–16) Men siden Akab viste et visst mål av anger, viste Jehova ham et tilsvarende mål av barmhjertighet. Akab skulle bli spart for den forferdelige opplevelsen det ville ha vært å se hele sin familie bli tilintetgjort.

Jehovas dom stod likevel fast. Jehova rådslo senere med englene sine om hvordan man best kunne narre Akab til å dra ut i den striden som ville føre til at han mistet livet. Kort tid senere ble Jehovas dom over Akab fullbyrdet. Akab ble såret i kamp og blødde i hjel i vognen sin. Beretningen tar med denne uhyggelige detaljen: Mens kongens vogn ble skylt, var det noen hunder som slikket opp blodet hans. I full offentlighet gikk de ordene fra Jehova som Elia hadde overbrakt til Akab, i oppfyllelse: «På det sted hvor hundene slikket opp Nabots blod, skal hundene slikke opp ditt blod, ja ditt.» – 1. Kongebok 21:19; 22:19–22, 34–38.

For Elia, Elisja og alle andre trofaste blant Guds folk ble Akabs endelikt en forsikring om at Jehova ikke hadde glemt Nabots mot og tro. Rettferdighetens Gud unnlater aldri å straffe ondskap, enten før eller senere, og han unnlater heller ikke å vise barmhjertighet hvis det er grunnlag for å gjøre det. (4. Mosebok 14:18) Dette ble en viktig erfaring for Elia, som hadde holdt ut i flere tiår under den onde kong Akabs styre. Har du vært offer for urettferdighet? Lengter du etter at Gud skal ordne opp i forholdene? Du gjør vel i å etterligne den tro Elia viste. Sammen med sin trofaste medarbeider Elisja fortsatte han å kunngjøre Guds budskaper og å utholde urettferdighet.

^ avsn. 3 Jehova Gud hadde brukt en tørke som hadde vart i tre og et halvt år, for å vise at Ba’al – en gud som stod for regn og fruktbarhet – var ute av stand til å hjelpe. (1. Kongebok, kapittel 18) Se artiklene «Etterlign deres tro» i Vakttårnet for 1. januar og 1. april 2008.

^ avsn. 13 Hvis Jesabel fryktet at vingården skulle tilfalle Nabots arvinger, kan hun ha følt at hun var nødt til å sørge for at Nabots sønner ble tatt av dage. Spørsmålet om hvorfor Gud tillater slike undertrykkende handlinger, blir drøftet i artikkelen «Våre lesere spør» i dette nummeret.