Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET DESEMBER 2013

 LIVSHISTORIE

Jeg satset på tjenesten for Jehova

Jeg satset på tjenesten for Jehova

Da jeg var ferdig med high school i januar 1937, kom jeg inn på Iowa statsuniversitet, i nærheten av hjemstedet mitt i Midtvesten i USA. Fordi jeg gikk på forelesninger og måtte arbeide for å kunne betale semesteravgiften, hadde jeg liten tid til noe annet. Helt fra jeg var ganske ung, hadde jeg vært spesielt interessert i hengebroer og høye bygninger.

I begynnelsen av 1942, kort tid etter at USA hadde gått inn i den andre verdenskrig, og i mitt femte år på universitetet, var det bare noen måneder til jeg var ferdig utdannet byggingeniør. Jeg delte rom med to andre. Den ene romkameraten min sa at jeg burde snakke med ham som ‘pleide å besøke guttene i etasjen under’. Det var på den måten jeg ble kjent med John O. (Johnny) Brehmer, et av Jehovas vitner. Det så ut til at han kunne finne Bibelens svar på et hvilket som helst spørsmål, og det imponerte meg. Jeg begynte å studere Bibelen regelmessig sammen med Johnny, og etter hvert ble jeg med ham ut i forkynnelsesarbeidet så ofte jeg kunne.

Johnnys far, Otto, var blitt et av Jehovas vitner mens han var bankdirektør i Walnut i Iowa. Han sa opp den stillingen for å begynne som heltidsforkynner. Han og familien hans var gode eksempler, og det hjalp meg da jeg senere skulle treffe en viktig avgjørelse.

JEG TREFFER ET VALG

En dag sa rektor at karakterene mine var blitt dårligere, og at jeg ikke kunne regne med å bestå eksamen på grunnlag av min tidligere innsats. Jeg husker at jeg bad inderlig til Jehova Gud om veiledning. Kort tid etter ble jeg innkalt til min ingeniørprofessor. Han sa at han var blitt spurt om å finne en som kunne påta seg en ledig ingeniørstilling, og at han hadde tatt seg den frihet å svare på telegrammet og si at jeg tok stillingen. Jeg takket ham, men forklarte at jeg hadde bestemt meg for å satse på tjenesten for Jehova, og hvorfor. Den 17. juni 1942 ble jeg døpt, og nesten med én gang ble jeg utnevnt til å tjene som pioner, som Jehovas vitners heltidsforkynnere blir kalt.

Senere det samme året ble jeg innkalt til militærtjeneste og måtte møte til sesjon. Jeg forklarte hvorfor min samvittighet ikke tillot meg å delta i krigen. Jeg la fram skriftlige erklæringer fra professorer ved universitetet som omtalte mine gode egenskaper og mine ferdigheter som byggingeniør. Trass i denne positive omtalen fikk jeg en bot på 10 000 dollar og ble dømt til fem års fengsel i det føderale fengselet i Leavenworth i Kansas.

LIVET I FENGSEL

Det føderale fengselet i Leavenworth i dag. Omkring 230 av oss ble dømt til å sone der

Over 230 unge Jehovas vitner var blitt dømt til å arbeide på en farm som hørte inn under fengselet.  Vi arbeidet under oppsyn av en rekke fangevoktere. Flere av dem kjente til vår kristne nøytralitet og sympatiserte med oss.

Noen av vokterne var villige til å hjelpe oss, slik at vi kunne fortsette å holde bibelske møter. De hjalp oss også med å få bibelsk litteratur inn i fengselet. Fengselsdirektøren abonnerte til og med på bladet Consolation (som da var det engelske navnet på Våkn opp!).

LØSLATELSE OG MISJONÆRTJENESTE

Etter å ha sonet tre av de fem årene jeg var idømt, ble jeg løslatt den 16. februar 1946, noen måneder etter at krigen var slutt. Jeg begynte straks som heltidsforkynner, eller pioner, igjen. Jeg fikk i oppdrag å dra tilbake til Leavenworth. Jeg gruet meg bare ved tanken, for det var sterke fordommer mot Jehovas vitner i den byen. Det var vanskelig å få seg en jobb og enda vanskeligere å finne et sted å bo.

En gang da jeg forkynte fra hus til hus, traff jeg en av fangevokterne fra fengselet. Han ropte: «Kom deg vekk fra eiendommen min!» Da jeg fikk øye på det balltreet han holdt i hånden, svelget jeg nervøst og skyndte meg videre. I et annet hus var det en kvinne som sa: «Vent litt!», og så lukket hun døren. Mens jeg stod der og ventet, ble plutselig et vindu åpnet i andre etasje, og jeg fikk en bøtte med skittent oppvaskvann over meg. Men jeg hadde også mange hyggelige opplevelser i tjenesten. Senere fikk jeg vite at noen av dem som hadde tatt imot bibelsk litteratur av meg, var blitt Jehovas vitner.

I 1943 ble det opprettet en misjonærskole i staten New York. Jeg ble innbudt til den tiende klassen og ble uteksaminert den 8. februar 1948. Skolen ble kjent som Vakttårnets bibelskole Gilead. Etter uteksamineringen ble jeg sendt som misjonær til Gullkysten, nå Ghana.

Da jeg kom til Gullkysten, fikk jeg i oppdrag å forkynne for embetsmenn og europeere. I helgene samarbeidet jeg med en av Jehovas vitners menigheter og hjalp forkynnerne i hus-til-hus-arbeidet. Jeg besøkte også vitner som bodde på avsidesliggende steder, og lærte dem opp som forkynnere. I tillegg var jeg reisende tilsynsmann i nabolandet Elfenbenskysten.

På disse stedene lærte jeg meg å leve slik som afrikanerne selv gjorde – jeg sov i jordhytter, spiste med fingrene og ‘satte meg på huk ute’, slik israelittene gjorde i ødemarken. (5. Mosebok 23:12–14) Det at vi misjonærer levde på den måten, førte til at vi fikk et godt omdømme. Konene  til noen embetsmenn begynte å studere Bibelen sammen med oss. Så da motstandere laget vanskeligheter for oss og klarte å få igjennom at visaene våre skulle inndras, øvde noen av disse konene press på mennene sine, og bestemmelsen ble omgjort!

Som så mange andre misjonærer i Afrika fikk jeg med tiden malaria. Jeg fikk frost- og feberanfall og snakket i ørske. Noen ganger måtte jeg til og med holde på underkjeven for at den ikke skulle skjelve. Jeg fant imidlertid stadig stor glede og tilfredshet i tjenesten.

De fire første årene jeg var i Afrika, brevvekslet jeg med Eva Hallquist, som jeg hadde truffet før jeg reiste fra USA. Jeg fikk vite at hun skulle uteksamineres fra Gilead-skolens 21. klasse den 19. juli 1953, på Jehovas vitners internasjonale stevne på Yankee Stadium i New York. Jeg avtalte med kapteinen på en båt at jeg skulle arbeide om bord mot å få være med over til USA.

Etter 22 dager på havet, noen ganger i høy sjø, kom jeg fram og drog for å treffe Eva på Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn. Der, på et hustak med New Yorks havn og silhuetten av skyskraperne som et imponerende bakteppe, fridde jeg til henne. Senere kom Eva til Gullkysten for å være misjonær sammen med meg.

FAMILIEFORPLIKTELSER

Etter at vi hadde vært misjonærer sammen i Afrika i flere år, fikk jeg et brev fra mor der det stod at far hadde fått kreft og var døende. Vi fikk permisjon og reiste til USA. Det gikk raskt nedover med far, og det gikk ikke lang tid før han døde.

Senere, nesten fire år etter at vi hadde kommet tilbake til Ghana, fikk vi høre at mor var blitt veldig syk. Noen venner mente at Eva og jeg burde reise hjem og ta oss av henne. Det var den vanskeligste avgjørelsen vi noen gang måtte treffe. Vi reiste tilbake til USA etter at jeg hadde vært misjonær i 15 år, 11 av dem sammen med Eva.

Sammen med en høvding i Gullkysten, nå Ghana

I de årene som fulgte, byttet vi på å stelle mor og hjelpe henne til å komme på møtene når hun klarte det. Den 17. januar 1976 døde hun, 86 år gammel. Men et enda verre slag fikk vi ni år senere. Eva hadde fått kreft. Vi kjempet mot sykdommen på alle tenkelige måter, men til slutt måtte hun gi tapt, og hun døde den 4. juni 1985, 70 år gammel.

FLERE FORANDRINGER

I 1988 ble jeg innbudt til innvielsen av et nylig utvidet avdelingskontor i Ghana. Det ble en minneverdig opplevelse! Da jeg omkring 40 år tidligere kom til Ghana fra Gilead-skolen, var det bare noen hundre Jehovas vitner der. I 1988 var det over 34 000, og nå er det nesten 114 000!

To år etter besøket i Ghana, den 6. august 1990, giftet jeg meg med Evas gode venninne Betty Miller. Sammen har vi fortsatt å satse på tjenesten for Jehova. Vi ser fram til den dagen da vi skal få treffe igjen Eva, foreldrene våre og besteforeldrene våre når de blir oppreist til liv på jorden igjen i paradiset. – Apostlenes gjerninger 24:15.

Jeg blir rørt til tårer når jeg tenker på at jeg har hatt det fantastiske privilegium å bli brukt av Jehova i over 70 år i tjenesten for ham. Jeg takker ham ofte for at han hjalp meg til å satse på denne tjenesten. Jeg er nå godt oppe i 90-årene, men Jehova, den største byggingeniør i universet, gir meg styrke og mot til å fortsette å tjene ham.