Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET NOVEMBER 2013

 ETTERLIGN DERES TRO

Hun ble «erklært rettferdig ved gjerninger»

Hun ble «erklært rettferdig ved gjerninger»

RAHAB speidet ut av vinduet. Det var tidlig om morgenen. De første solstrålene lyste opp sletten rundt Jeriko. En invaderende hær – Israels væpnede styrker – var samlet der ute. Idet de begynte å marsjere rundt byen enda en gang, stod støvskyen etter dem, og lyden av hornene skar gjennom luften.

Jeriko var Rahabs hjemby. Hun kjente hver gate, hvert hus og alle markedsplassene og verkstedene, hvor det var et yrende liv. Folket i byen kjente hun enda bedre. Hun kunne merke hvordan frykten blant dem ble stadig mer intens etter hvert som dagene gikk og Israel fortsatte med dette merkelige ritualet – å marsjere rundt byen én gang hver dag. Når lyden av hornene gav gjenlyd i gatene og på torgene i Jeriko, følte imidlertid ikke Rahab den samme redselen og fortvilelsen som resten av folket.

Rahab fulgte nøye med da hæren begynte å marsjere tidlig om morgenen denne sjuende dagen. Blant de israelittiske soldatene så hun prestene, som blåste i hornene og bar den hellige Arken, et symbol på deres Guds, Jehovas, nærvær. Vi kan se for oss Rahab der hun holdt hånden på en skarlagenrød snor som hang ut av vinduet på den siden av bymuren som vendte ut mot sletten. Snoren minnet Rahab om det håpet hun hadde – at hun og familien hennes skulle overleve ødeleggelsen av byen. Var Rahab en forræder? Ikke slik Jehova så det. I hans øyne var hun en kvinne med en bemerkelsesverdig tro. La oss gå tilbake til begynnelsen av Rahabs historie og se hva vi kan lære av henne.

RAHAB, DEN PROSTITUERTE

Rahab var prostituert. Før i tiden virket denne opplysningen så sjokkerende på noen bibelkommentatorer at de hevdet at hun bare var en kvinne som drev et vertshus. Men Bibelen er ganske klar på det punktet. Den pynter ikke på de faktiske forhold. (Josva 2:1; Hebreerne 11:31; Jakob 2:25) I det kanaaneiske samfunn var prostitusjon et yrke som trolig var respektabelt nok. Kultur kan imidlertid ikke alltid viske ut samvittigheten, den indre følelsen som sier oss hva som er rett og galt, og som Jehova har gitt alle mennesker. (Romerne 2:14, 15) Rahab kan ha hatt en sterk følelse av at hun levde et nedverdigende liv. Som så mange i dag som lever i slike miljøer, følte hun seg kanskje fanget av omstendighetene, uten noen annen mulighet til å forsørge familien sin.

Rahab lengtet helt sikkert etter et bedre liv. Hun bodde i et land hvor vold og moralsk forderv florerte, deriblant incest og seksuell omgang med dyr. (3. Mosebok 18:3, 6, 21–24) Det at slike onde handlinger var så utbredt der, hadde mye med religionen deres å gjøre. Templene fremmet rituell prostitusjon, og i forbindelse med tilbedelsen av slike demonguder som Ba’al og Molek ble barn brent levende på offerbål.

Jehova var ikke blind for det som foregikk i Kanaan. På grunn av kanaaneernes store ondskap sa han: «Derfor er landet urent, og jeg skal la straffen for dets misgjerning komme over det, og landet kommer til å spy ut sine innbyggere.» (3. Mosebok 18:25) Hva innebar «straffen for dets  misgjerning»? Israelittene fikk dette løftet: «Jehova din Gud skal visselig drive disse nasjonene bort foran deg litt etter litt.» (5. Mosebok 7:22) Flere hundre år tidligere hadde Jehova lovt å gi landet til Abrahams slekt, og ‘Gud kan ikke lyve’. – Titus 1:2; 1. Mosebok 12:7.

Jehova gav imidlertid også påbud om at visse grupper i landet skulle tilintetgjøres fullstendig. (5. Mosebok 7:1, 2) «Hele jordens Dommer», som alltid gjør «det som er rett», hadde sett hvordan den enkeltes hjerte var, og visste hvor dypt de hadde sunket når det gjaldt ondskap og moralsk forderv. (1. Mosebok 18:25; 1. Krønikebok 28:9) Hvordan var det for Rahab å bo i en by som var dømt til ødeleggelse? Vi kan bare forestille oss hva hun følte hver gang hun hørte rapporter om Israel. Hun fikk vite at Israels Gud hadde ledet sitt folk – et undertrykt slavefolk – fram til en overlegen seier over Egypts hær, verdens mektigste krigsmakt på den tiden. Og nå var Israel i ferd med å angripe Jeriko! Men folket i byen fortsatte med sine onde handlinger. Det er lett å forstå hvorfor Bibelen omtaler kanaaneerne på Rahabs tid som «dem som handlet ulydig». – Hebreerne 11:31.

Rahab var annerledes. I årenes løp kunne hun ha tenkt mye på de rapportene hun hørte om Israel og Israels Gud, Jehova. Han var overhodet ikke slik som de kanaaneiske gudene! Dette var en Gud som kjempet for sitt folk istedenfor å la dem lide, en Gud som gav sine tilbedere en opphøyd moral istedenfor å fornedre dem. Det var en Gud som behandlet kvinner som verdifulle, ikke som sexobjekter som kunne kjøpes og selges og brukes i motbydelig gudsdyrkelse. Da Rahab fikk vite at israelittene hadde slått leir på den andre siden av Jordan og var klare til å innta Jeriko, må hun ha blitt skrekkslagen ved tanken på hva det kunne bety for folket hennes. La Jehova merke til Rahab? Verdsatte han det gode han så i henne?

Det er mange i dag som er lik Rahab. De føler seg fanget i en livssituasjon som tar fra dem verdigheten og gleden i livet. De føler at ingen ser dem, og at de ikke er noe verdt. Det som skjedde med Rahab, er en oppmuntrende påminnelse om at ingen blir oversett av Gud. Uansett hvor ubetydelige vi føler oss, er det godt å vite at han «ikke er langt borte fra en eneste av oss». (Apostlenes gjerninger 17:27) Han er alltid nær, rede til å gi et håp til alle som viser tro på ham. Gjorde Rahab det?

HUN TOK IMOT SPEIDERNE

En dag, på et tidspunkt før israelittene begynte å marsjere rundt Jeriko, kom det to fremmede menn til Rahab. De håpet sikkert at ingen skulle legge merke til dem, men på grunn av den spente situasjonen var mange i alarmberedskap, klare til å avsløre eventuelle speidere fra Israel. Den observante Rahab var sikkert rask til å trekke sine slutninger. Ikke så å forstå at det var uvanlig at det kom fremmede menn på døren hennes, men disse to var bare ute etter losji, ikke etter hennes tjenester som prostituert.

 De to mennene var i virkeligheten speidere fra israelittenes leir. Hærføreren deres, Josva, hadde sendt dem til Jeriko for at de skulle finne ut hva som var byens styrke, og hva som var dens svakhet. Dette var den første byen i Kanaan som Israel skulle innta, og kanskje den sterkeste av dem alle. Josva ville vite nøyaktig hva han og mennene hans kunne vente seg. Det at speiderne tok inn hos Rahab, var uten tvil et bevisst valg. Her, av alle steder, i huset til en prostituert, var det gode muligheter for at fremmede kunne komme og gå ubemerket. Kanskje speiderne også håpet at de kunne snappe opp nyttige opplysninger hvis de overhørte samtaler mellom noen som var uforsiktige med hva de sa.

Bibelen sier at Rahab tok «gjestfritt imot sendebudene». (Jakob 2:25) Hun slapp dem inn, og selv om hun hadde mistanke om hvem de var, og hvorfor de var kommet, lot hun dem bli. Kanskje hun håpet å få lære mer om deres Gud, Jehova.

Men plutselig kom det noen sendebud fra kongen i Jeriko! Det gikk rykter om at speidere fra Israel hadde kommet til Rahab. Hva skulle hun gjøre? Hvis hun beskyttet de to fremmede mennene, ville hun ikke da sette seg selv og hele familien sin i fare? Og hvis hun skjulte slike fiender, ville ikke da folket i Jeriko drepe dem alle sammen? På den annen side kunne det ikke være noen tvil hos Rahab om hvem mennene var. Hvis hun allerede visste at Jehova var en langt bedre Gud enn hennes, kunne dette da være den muligheten hun hadde til å stille seg på Jehovas side?

Rahab hadde ikke mye tid til å tenke seg om, men hun var snarrådig og handlet raskt. Hun fikk speiderne til å gjemme seg blant noen linstengler som var lagt til tørk på det flate hustaket. Så sa hun til kongens sendebud: «Ja, mennene kom riktignok til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra. Og da det ble mørkt og porten skulle lukkes, gikk mennene ut. Jeg vet virkelig ikke hvor mennene er dratt hen. Skynd dere og sett etter dem, så tar dere dem igjen.» (Josva 2:4, 5) Se for deg hvordan Rahab studerte ansiktsuttrykkene til kongens sendebud. Lurte hun på om de kunne se hvordan hjertet hennes hamret?

Rahab skjulte de to tjenerne for Jehova blant noen linstengler og satte dermed livet på spill

Strategien hennes virket! Kongens menn skyndte seg av gårde mot vadestedene ved Jordan. (Josva 2:7) Rahab må ha pustet lettet ut. Ved hjelp av en enkel strategi hadde hun ført morderiske menn som ikke hadde krav på å få vite sannheten, på villspor, og hun hadde reddet livet til tjenere for den sanne Gud, Jehova.

Rahab skyndte seg opp på taket igjen og fortalte de to speiderne hva hun hadde gjort. Hun avslørte også noe viktig: Folket hennes hadde mistet motet og var livredde på grunn av israelittene.  Dette var gode nyheter for speiderne. De onde kanaaneerne var vettskremte, for de hadde hørt hvor mektig Israels Gud, Jehova, var! Så sa Rahab noe som er enda viktigere, også for oss i dag: «Jehova deres Gud er Gud oppe i himlene og nede på jorden.» (Josva 2:11) Det hun hadde hørt om Jehova, var i hvert fall nok til å lære henne at Israels Gud var verdt å sette sin lit til. Hun viste tro på Jehova.

Rahab var overhodet ikke i tvil om at Jehova ville gi sitt folk seier. Så hun tryglet om at hun og familien hennes måtte bli vist barmhjertighet. Speiderne gikk med på å spare livet deres på den betingelse at Rahab ikke avslørte dem, og at hun hengte en skarlagenrød snor ut av vinduet i bymuren, slik at soldatene kunne se hvor hun og familien hennes bodde, og beskytte dem. – Josva 2:12–14, 18.

Vi kan lære en viktig sannhet om tro av Rahab. Som Bibelen sier, «kommer . . . troen av det en hører». (Romerne 10:17) Hun hadde hørt pålitelige rapporter om Jehova Guds makt og rettferdighet, så hun viste tro og stolte på ham. I dag har vi mulighet til å vite mye mer om Jehova. Vil vi på grunnlag av det vi leser i hans Ord, Bibelen, gå inn for å lære ham å kjenne og vise tro på ham?

JERIKOS MURER FALLER

De to speiderne fulgte Rahabs råd og klatret ned muren i et reip som hang ut fra vinduet hennes, og drog opp i fjellene. I de bratte skråningene nord for Jeriko var det mange huler hvor speiderne kunne skjule seg til det var trygt å dra tilbake til israelittenes leir og fortelle det de hadde fått vite av Rahab.

Rahab viste tro på israelittenes Gud

Da folket i Jeriko senere fikk høre at Jehova på mirakuløst vis hadde demmet opp vannet i Jordan, slik at israelittene kunne gå tørrskodd over, skalv de sikkert av redsel. (Josva 3:14–17) Men for Rahab var dette nyheter som bare overbeviste henne enda mer om at det var klokt å vise tro på Jehova.

Så fulgte de lange dagene da israelittene marsjerte rundt Jeriko – seks dager, én gang hver dag. Nå var det den sjuende dagen, og den var annerledes. Som nevnt i begynnelsen av artikkelen begynte de å marsjere ved soloppgang, og etter at de hadde gått én gang rundt byen, fortsatte de bare å marsjere. (Josva 6:15) Hva var det israelittene holdt på med?

Etter den sjuende runden den sjuende dagen stanset hæren. Hornblåsingen stoppet. Stillheten hang i luften. Spenningen var til å ta og føle på. Så, på signal fra Josva, hevet Israels hær for første gang sin røst og satte i et høyt rop. Tenkte vaktene på muren at dette var en merkelig måte å angripe på? Det tenkte de i så fall ikke lenge. Den veldige muren begynte å skjelve under føttene på dem. Den ristet, den slo sprekker, og så falt den – den styrtet sammen med et brak! Men da støvskyen hadde lagt seg, viste det seg at én del av muren var intakt. Rahabs hus stod der fortsatt – som et enkeltstående monument over en kvinnes tro. Forestill deg hva Rahab følte da hun så hvordan Jehova hadde beskyttet henne! * Familien hennes var i sikkerhet! – Josva 6:10, 16, 20, 21.

Jehovas folk respekterte Rahab fordi hun viste tro. Da de så det ene huset stå igjen blant ruinene av den ødelagte muren, visste de at Jehova var med denne kvinnen. Hun og familien hennes ble spart da den onde byen ble tilintetgjort. Etterpå fikk Rahab bo i nærheten av Israels leir. Med tiden ble hun selv en del av det jødiske folk. Hun giftet seg med en mann som het Salmon. De fikk sønnen Boas, som viste en bemerkelsesverdig tro. Han giftet seg med moabittinnen Rut. * (Rut 4:13, 22) Kong David og senere Messias, Jesus Kristus, kom fra denne spesielle familien. – Josva 6:22–25; Matteus 1:5, 6, 16.

Historien om Rahab viser at alle mennesker er verdifulle i Jehovas øyne. Han ser oss alle, han leser våre hjerter, og han gleder seg når han finner en gnist av tro i likhet med den som opplyste Rahabs hjerte. Hennes tro motiverte henne til handling. Hun ble, som Bibelen sier, «erklært rettferdig ved gjerninger». (Jakob 2:25) Vi gjør virkelig vel i å etterligne hennes tro!

^ avsn. 27 Det er interessant å merke seg at Jehova tok hensyn til den avtalen de to speiderne hadde gjort med Rahab.

^ avsn. 28 Du kan lese mer om Rut og Boas i artiklene «Etterlign deres tro» i Vakttårnet for 1. juli og 1. oktober 2012.