Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET SEPTEMBER 2013

 LIVSHISTORIE

Materielt fattig, men åndelig rik

Materielt fattig, men åndelig rik

Bestefaren min og faren min bodde i et halvferdig hus i Cotiujeni, en fattig landsby i den nordlige delen av det som nå er Moldova. Der ble jeg født, i desember 1939. I begynnelsen av 1930-årene var bestefar og far blitt Jehovas vitner, og etter at mor innså at bestefar var bedre kjent i Bibelen enn landsbypresten, ble også hun et vitne.

Da jeg var tre år, ble far, onkel og bestefar deportert til arbeidsleirer på grunn av sin kristne nøytralitet. Den eneste som overlevde, var far. I 1947, etter den andre verdenskrig, kom han tilbake med brukket rygg. Fysisk sett var han helt ødelagt, men åndelig sett var han sterk.

DRAMATISKE FORANDRINGER

Da jeg var ni, ble familien vår og hundrevis av andre vitner fra Moldova forvist til Sibir. Den 6. juli 1949 ble vi stuet sammen i kuvogner. Etter tolv dager og en sammenhengende togreise på over 640 mil stoppet vi på togstasjonen i Lebjazje. Lokale myndighetspersoner stod og ventet på oss. Vi ble delt opp i mindre grupper og straks spredt rundt om i området. En liten nedlagt skole ble hjem for gruppen vår. Vi var utmattet og dypt fortvilet. En eldre kvinne blant oss nynnet på en sang som var blitt komponert av vitner under den andre verdenskrig. Snart sang alle av full hals sammen med henne:

«Så mange brødre ble tatt med langt av sted.

De førte dem langt mot nord og mot øst.

For Guds gjerning ble de dømt. Dødlignende prøver utholdt de.»

Med tiden klarte vi å komme oss på bibelske møter hver søndag et sted som lå 13 kilometer fra der vi bodde. Om vinteren drog vi ofte hjemmefra tidlig om morgenen. Det var mørkt, og vi gikk gjennom snø opp til livet i 40 kuldegrader. Vi var 50 eller flere og presset oss sammen på et 19 kvadratmeter stort rom. Møtene begynte med at vi sang én sang, to sanger eller tre. Det ble bedt en inderlig bønn, og vi drøftet bibelske spørsmål. Dette pågikk i omkring en time. Vi sang flere sanger, og så drøftet vi enda flere bibelske spørsmål. Det var virkelig en tid da vi ble styrket åndelig sett!

NYE UTFORDRINGER

På Dzjankoy togstasjon, omkring 1974

I 1960 hadde de vitnene som var blitt forvist, fått større frihet. Selv om vi var fattige, fikk jeg mulighet til å besøke Moldova. Der traff jeg Nina. Foreldrene og besteforeldrene hennes var også Jehovas vitner. Vi giftet oss og drog tilbake til Sibir, hvor datteren vår, Dina, ble født i 1964, og sønnen vår, Viktor, i 1966. To år senere flyttet vi til Ukraina og bodde i et lite hus i Dzjankoy, en by omkring 16 mil fra Jalta, på Krimhalvøya.

På Krimhalvøya var Jehovas vitners virksomhet forbudt, slik tilfellet var i resten av Sovjetunionen.  Men restriksjonene på arbeidet vårt var ikke så strenge, og vi ble heller ikke aktivt forfulgt. Det utviklet seg derfor en selvtilfreds ånd blant noen av vitnene. De tenkte som så at de hadde gjennomgått så mye i Sibir at de nå kunne tillate seg å arbeide hardt for å skaffe seg en viss materiell komfort.

EN SPENNENDE UTVIKLING

Den 27. mars 1991 ble vår virksomhet juridisk anerkjent overalt i det som da var kjent som Sovjetunionen. Det ble straks lagt planer for sju todagers stevner i hele landet. Vi tilhørte det stevnet som skulle holdes i Odessa i Ukraina, og som skulle begynne den 24. august. Jeg drog dit en måned i forveien for å være med på å sette i stand det store fotballstadionet til stevnet.

Fordi vi arbeidet lange dager, overnattet vi ofte på benkene på stadionet. Grupper av søstre ryddet og gjorde det pent i parken utenfor. Omkring 70 tonn søppel ble kjørt bort. De som arbeidet i losjiavdelingen, saumfarte byen for å få tak i losji til de 15 000 stevnedeltakerne man regnet med ville komme. Men så, plutselig, kom den sjokkerende meldingen!

Den 19. august – bare fem dager før stevnet skulle begynne – ble Mikhail Gorbatsjov, som da var president i Sovjetunionen, satt i husarrest mens han var på ferie i nærheten av Jalta. Tillatelsen til å holde stevnet ble inndratt. Stevnedeltakerne begynte å ringe til stevnekontoret. De spurte: «Skal vi avbestille buss- og togbillettene?» Etter å ha bedt intenst sa de som var ansvarlig for å organisere stevnet: «Kom uansett!»

Forberedelsene – og bønnene – fortsatte. Transportavdelingen begynte å ta imot de stevnedeltakerne som kom fra mange deler av Sovjetunionen, og kjørte dem til losjiene deres. Hver morgen drog brødrene i stevnekomiteen fra kontorene sine for å snakke med representanter for byens myndigheter. Hver kveld kom de tilbake med uforrettet sak.

SVAR PÅ BØNNENE VÅRE

Om torsdagen, den 22. august – to dager før stevnet skulle begynne – kom medlemmer av stevnekomiteen tilbake med gode nyheter: Vi hadde fått tillatelse til å holde stevnet! Da vi sang den første sangen og kunne forene våre hjerter i bønn, følte vi en enorm glede. Etter programmets slutt om lørdagen ble vi værende igjen til sent på kveld for å prate og fornye gamle vennskap. Her var det virkelig trofaste kristne, som hadde bestått de hardeste prøver.

Stevnet i Odessa i 1991

I de over 22 årene som har gått etter dette stevnet, har det funnet sted en fantastisk åndelig vekst. Det er blitt bygd Rikets saler over hele Ukraina, og antall Rikets forkynnere har økt fra 25 000 i 1991 til over 150 000 i dag!

FORTSATT ÅNDELIG RIK

Vi bor fortsatt i det samme huset i Dzjankoy, nå en by med omkring 40 000 innbyggere. Selv om det bare var noen få familier som var Jehovas vitner her da vi kom fra Sibir i 1968, er det nå seks menigheter i Dzjankoy.

Familien min har også vokst. Det er nå fire generasjoner av oss som tjener Jehova – min kone og jeg, barna våre, deres barn og deres barnebarn.