Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET DESEMBER 2012

Visste du dette?

Visste du dette?

Tok Jesus feil da han sa at saltet kan miste sin kraft?

I Bergprekenen sa Jesus til sine etterfølgere: «Dere er jordens salt; men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal da dets salthet bli brakt tilbake? Det duger ikke lenger til annet enn å bli kastet ut for å bli tråkket på av menneskene.» (Matteus 5:13) Salt er et konserveringsmiddel. Så det Jesus sannsynligvis mente med denne illustrasjonen, var at hans disipler kunne og burde beskytte andre mot åndelig og moralsk forfall.

Saltavleiringer ved Dødehavet

Oppslagsverket The International Standard Bible Encyclopedia sier imidlertid om Jesu ord om at saltet mister sin kraft: «Saltet fra dødehavsområdet var vanligvis forurenset med andre mineraler. Denne blandingen gjorde at saltet kunne gå i oppløsning, og det som ble igjen, var uten smak.» Det er derfor forståelig at Jesus sa om det som ble igjen: «Det duger ikke lenger til annet enn å bli kastet ut.» Oppslagsverket sier videre: «Selv om urenhetene gjorde at saltet fra Dødehavet var av dårligere kvalitet enn de fleste andre havsalter, var det så tilgjengelig (man kunne ganske enkelt finne det langs stranden) at det ble Palestinas viktigste saltkilde.»

Hva ville det bety for Jesu tilhørere å miste en drakmemynt, slik han fortalte om i en lignelse?

Jesus fortalte en lignelse om en kvinne som etter å ha mistet én av de ti drakmene som hun hadde, tente en lampe og feide huset sitt grundig helt til hun fant drakmen igjen. (Lukas 15:8–10) På Jesu tid var en drakme verdt nesten en hel daglønn, så det beløpet Jesus sa at hun mistet, var relativt stort. Den situasjonen han beskrev, var også realistisk av andre grunner.

En drakmemynt

Noen oppslagsverk viser at kvinner ofte brukte mynter som pynt. Jesus kan derfor ha siktet til en mynt som var et verdifullt arvestykke eller en del av en kvinnes medgift. Uansett hvordan det forholdt seg, ville en kvinne som mistet én av de ti myntene sine, forståelig nok gjøre alt hun kunne for å finne den igjen.

På Jesu tid var husene til folk flest dessuten bygd slik at de skulle stenge ute så mye lys og varme som mulig. De hadde få eller ingen vinduer. Gulvene var vanligvis dekket av strå eller tørre grener. Hvis man mistet en mynt, ville det være vanskelig å finne den igjen. «Så når man mistet en forholdsvis liten gjenstand, som en mynt, på et slikt sted, var det å tenne en lampe og feie huset det mest naturlige man ville gjøre for å finne den igjen», sier en bibelkommentator.