Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET DESEMBER 2012

«Historien lyver ikke»

«Historien lyver ikke»

Den 14. juni 2007 utstedte postverket i Estland det minnefrimerket som er vist til høyre. Sammen med frigivelsen fulgte denne opplysningen: «Dette minnearket ble utstedt til minne om ofrene for det stalinistiske folkemordet på estlenderne.» Mellom 1941 og 1951 ble titusener av estlendere tvangsdeportert.

«HISTORIEN lyver ikke.» Dette er et velkjent ordtak i Estland, og det finnes lignende ordtak i andre land. Nei, vi kan ikke forandre fortiden, men vi kan så absolutt lære av den. Den vise kong Salomo i det gamle Israel sa: «Alt dette har jeg sett. Jeg har lagt merke til alt som hender under solen, i en tid da mennesker har makt over andre, så de kan volde dem skade.» – Forkynneren 8:9, NO 1978/85.

Sannheten i denne bibelske uttalelsen ble på en sterk måte bekreftet av noe som skjedde for noen tiår siden i Estland og også i mange andre deler av Øst-Europa. Menneskers styre førte nød og lidelse over utallige uskyldige som ble tvangsdeportert til fjerne steder for å bli omplassert eller satt i arbeidsleirer.

Ifølge estiske historikere ble over 46 000 sivile deportert fra dette lille landet mellom 1941 og 1951. De fleste ble plukket ut på grunn av sin politiske tilknytning, andre på grunn av sin nasjonalitet eller sosiale status. Men Jehovas vitner ble plukket ut på grunn av sin tro.

Angrep på gudfryktige mennesker

I en studie som ble offentliggjort av Tartu universitetsforlag i 2004, skriver historikeren Aigi Rahi-Tamm: «Fra 1948 til 1951 ble 72 Jehovas vitner, innbefattet slike som kom sammen med dem, arrestert. Men en deportasjon i langt større omfang ble planlagt og satt i verk natten mellom 1. og 2. april 1951, ikke bare i de baltiske landene, men også i Moldova, Vest-Ukraina og Hviterussland.»

Før 1951 var Jehovas vitner i Estland blitt arrestert, utsatt for psykisk press, forhørt og fengslet. Denne nye deportasjonskampanjen var tydeligvis et altomfattende forsøk på å utrydde Jehovas vitner i Estland.

På det ovennevnte frimerket står datoen 1. april 1951. Tallet 382 står for det antall Jehovas vitner og deres barn som ble deportert den dagen. Dette tallet omfatter også noen familiemedlemmer og naboer  som ikke var Jehovas vitner. Den dagen ble det foretatt arrestasjoner over hele landet. Samme natt ble de arresterte – unge og gamle – stuet sammen i kuvogner på tog som skulle til Sibir.

Ella Toom

Ella Toom *, som var 25 år den gangen, var et av disse vitnene. Hun forteller hva som skjedde under et typisk forhør: «En betjent prøvde å skremme meg og forlangte at jeg skulle slutte å forkynne. Én gang spurte han: ‘Ønsker du å leve? Eller vil du dø med din Gud ute på jordene i Sibir?’» Men Ella fortsatte fryktløst å forkynne det gode budskap. Hun ble deportert til Sibir og sendt fra den ene arbeidsleiren til den andre i løpet av en periode på nesten seks år.

Blant de mange hundre som ble deportert uten rettslig avhør, var et annet ungt Jehovas vitne, Hiisi Lember. Hun forteller om det som skjedde den 1. april 1951: «De kom helt uventet om natten og beordret oss: ‘Dere har en halv time på dere. Pakk sakene deres!’» I ly av mørket ble Hiisi og den seks år gamle datteren hennes tatt med til jernbanestasjonen. Det knirkende toget tok med flere Jehovas vitner fra den ene stasjonen etter den andre. «Vi ble dyttet inn i en kuvogn. Ekskrementene etter dyrene var heldigvis frosne. Hvis ikke de hadde vært det, ville det ha vært vanskelig å stå på dem. Vi var som dyr stuet inn i en container.»

Den utmattende togturen tok to uker. Den var traumatisk. Vognene var overfylte og uhygieniske. Unge og gamle ble ydmyket på alle mulige måter. Noen gråt og nektet å spise. Men vitnene oppmuntret og hjalp hverandre ved å synge kristne sanger, og de delte den maten de hadde. De ble sendt til en «permanent bosetning» og fikk vite at dette var en «enveistur».

Hiisi Lember og datteren hennes, Maaja

Hiisi husker den hjertevarmende støtten hun fikk fra trosfeller under denne prøvelsen: «På én stasjon stoppet toget vårt ved siden av et tog fra Moldova. Gjennom veggen i vognen hørte vi en mann spørre hvem vi var, og hvor vi skulle. Vi sa at vi ikke visste hvor vi skulle, og at vi var Jehovas vitner fra Estland. Vitner i toget fra Moldova overhørte denne samtalen. Gjennom en åpning i vognen kastet de inn et stort brød og noen svisker til oss.» Hun forteller videre: «Det begynte å gå opp for oss hvor omfattende razziaen mot Jehovas vitner var – den ble gjennomført i alle republikkene i Sovjetunionen!»

To tenåringsjenter – Corinna og søsteren hennes, Ene – var skilt fra moren sin i over seks år. Moren, som også var et av Jehovas vitner, var blitt arrestert tidligere og sendt til en arbeidsleir. Så, den forferdelige aprilnatten, ble de to unge jentene hentet i hjemmet sitt og stuet inn i en jernbanevogn. Corinna sier med takknemlighet: «På toget var det et Jehovas vitne med to barn som tilbød seg å ta seg av oss og forsikret oss om at vi kunne få bo sammen med henne og barna som en familie.»

Hva skjedde da de kom fram til bestemmelsesstedet? Dagen etter at de var kommet  fram til den kalde ødemarken i Sibir, begynte en ydmykende «slavehandel». Menn fra kollektivbruk i nærheten kom for å velge arbeidere til brukene sine. Corinna forteller: «Vi hørte dem småkrangle og si: ‘Du har jo allerede en som kan kjøre traktoren din. Han her er min’, eller: ‘Jeg har allerede tatt to gamle. Du må ta noen gamle, du også.’»

Ene og søsteren hennes, Corinna

Corinna og Ene var modige jenter. De sa senere: «Vi savnet mor veldig. Å, som vi lengtet etter bare å bli omfavnet av henne igjen!» Likevel bevarte de sin åndelige styrke og sin humoristiske sans. Corinna sa videre: «På en måte var det godt at mor ikke så oss, for noen ganger hadde vi ikke nok klær på oss når vi måtte arbeide ute i den bitende kulden.»

Uskyldige mennesker i Estland og andre land er virkelig blitt utsatt for grov urettferdighet, og Jehovas vitner har som gruppe betraktet vært blant dem. (Se rammen «Terrorens ufattelige omfang».) Til tross for alt det Jehovas vitner i Estland har gjennomgått, er de fortsatt aktive og lykkelige.

Håp om en strålende framtid

Bibelen forsikrer oss om at Jehova Gud hater urettferdighet. Den sier: «Enhver som gjør disse ting, enhver som gjør urett, er en vederstyggelighet for Jehova din Gud.» (5. Mosebok 25:16) Selv om Gud har tillatt ondskap i den tiden som har gått, vil den tiden snart komme da han skal gjøre slutt på urettferdighet og ondskap. Salmisten sier: «Bare en liten stund til, og den onde er ikke mer, og du skal visselig gi akt på hans sted, og han er ikke der. Men de saktmodige skal ta jorden i eie, og de skal finne sin dypeste glede i den store fred.» – Salme 37:10, 11.

Ja, vi har håp om en strålende framtid! Vi kan ikke forandre fortiden, men vi kan gjøre noe for å oppnå en trygg framtid. Sørg for å få et nært forhold til Gud, og finn ut hvordan du kan få en slik framtid og oppleve virkelig fred og rettferdighet. – Jesaja 11:9.

^ avsn. 10 Ella Tooms livshistorie står i Våkn opp! for april 2006, sidene 20–24.