Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET DESEMBER 2012

 Et brev fra Benin

Hva har jeg begitt meg ut på?

Hva har jeg begitt meg ut på?

DET var en typisk morgen i Vest-Afrika. Duften av kokende sauser og ris fylte luften. Kvinner gikk forbi med sine utrolige bører balanserende på hodet. Lyden av hjertelig latter blandet seg med støyen fra den livlige handelen. Solen stod stadig høyere på himmelen, og det var varmt.

Da de barna som var der, så en yovo, en hvit person, begynte de å danse og synge. Sangen begynte med: «Yovo, yovo, bon soir» og sluttet med: «Hva med en gave som takk for underholdningen?» En av guttene sang ikke. Da jeg gikk videre, fulgte han etter meg og begynte å gjøre tegn med hendene. Det så ut som tegnspråk. I USA hadde jeg lært å stave på amerikansk tegnspråk (ASL), men Benin er et fransktalende land.

Jeg prøvde etter beste evne å stave de åtte bokstavene i navnet mitt på tegnspråk. Guttens ansikt lyste opp i et stort smil. Han grep tak i hånden min og leide meg gjennom noen trange gater hjem til seg, et typisk toroms hus bygd av slaggbetong. Familien hans flokket seg rundt oss. Alle brukte tegnspråk. Hva nå? Jeg bokstaverte navnet mitt på tegnspråk og skrev på en lapp at jeg var misjonær og lærte folk om Bibelen, og at jeg skulle komme tilbake. Noen hørende naboer sluttet seg til oss, og alle nikket samtykkende. «Hva har jeg begitt meg ut på?» spurte jeg meg selv.

Vel hjemme tenkte jeg: «Det må da være noen som kan lære disse menneskene om Guds løfter, for det står jo at ‘de døves ører skal lukkes opp’.» (Jesaja 35:5) Jeg gjorde noen undersøkelser. En nyere folketelling viste at det var 12 000 registrerte døve og tunghørte i Benin. Jeg gjorde store øyne da jeg oppdaget at det er ASL, ikke fransk tegnspråk, som blir brukt på døveskolene. Men det var nedslående å oppdage at det ikke var noen Jehovas vitner her som kunne ASL. Med et sukk sa jeg til et annet vitne: «Jeg skulle ønske at noen som kan ASL, kunne komme og hjelpe til.» Hun svarte: «Men er ikke du her, da?» Hun hadde rett! Jeg bestilte en selvhjelpsbok og de dvd-ene på ASL som er utgitt av Jehovas vitner. Mine bønner om hjelp  ble besvart da et vitne som er flink i ASL, flyttet fra Kamerun til Benin.

Det ble fort kjent hvilke anstrengelser jeg gjorde meg. Jeg fikk vite at jeg burde oppsøke Brice, en skiltmaler. Atelieret, eller verkstedet, hans var laget av palmeblad som var sydd sammen. Der var det derfor forfriskende luftig i det varme og fuktige klimaet. Veggene var blitt regnbuefarget etter at han i mange år hadde rengjort malerpenslene sine på dem. Han børstet av et par krakker og så avventende på meg. Jeg puttet en dvd inn i den bærbare spilleren min. Han drog krakken sin nærmere inntil den lille skjermen. «Jeg forstår! Jeg forstår!» sa han på tegnspråk. Barn i nabolaget stimlet sammen og strakte hals for å se. En av dem utbrøt: «Hvorfor ser de på film uten lyd?»

For hver gang jeg gikk tilbake til Brice, vokste klyngen av tilskuere rundt dvd-spilleren. Snart begynte Brice og andre å komme på møtene våre. Det at jeg prøvde å tolke for dem, hjalp meg til å bli stadig flinkere i tegnspråk. Etter hvert som gruppen vokste, var det til og med noen som oppsøkte meg. En gang begynte bilen min å hoste og harke i protest når jeg kjørte over huller i veien fordi jeg prøvde å unngå geiter og griser som løp fritt omkring. Så hørte jeg plutselig et smell bak i bilen. Å nei, ikke motorstopp nå igjen! Det var det heldigvis ikke. Det var en døv mann som løp etter bilen min for å fange min oppmerksomhet som best han kunne – ved å dunke i bilen!

Det ble også opprettet ASL-grupper i andre byer. På det årlige områdestevnet vårt skulle noen av postene tolkes til tegnspråk, og jeg var blant dem som ble spurt om å tolke. Da jeg gikk opp på plattformen og stod der og ventet på at taleren skulle begynne, gikk tankene mine et øyeblikk tilbake til den tiden da jeg begynte min tjeneste her. Jeg husker jeg tenkte: «Hva mer kan jeg gjøre som misjonær i Afrika?» Jeg så utover forsamlingen og visste at jeg hadde funnet svaret – jeg kan være en misjonær som hjelper de døve. Jeg spør ikke lenger meg selv: «Hva har jeg begitt meg ut på?»