Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET NOVEMBER 2012

Livet i bibelsk tid – hyrden

Livet i bibelsk tid – hyrden

«Som en hyrde skal han gjete sin flokk. Med sin arm skal han samle lammene; og ved sin barm skal han bære dem.» – JESAJA 40:11.

HYRDER, eller gjetere, blir omtalt mange ganger i Bibelen, fra den første boken, 1. Mosebok, til den siste, Åpenbaringen. (1. Mosebok 4:2; Åpenbaringen 12:5) Slike store menn som Abraham, Moses og kong David var hyrder, eller gjetere. Salmisten David skildret i poetiske vendinger de ansvarsoppgaver en god hyrde har, og den omsorg han viser sin hjord. Og i en salme som blir tilskrevet Asaf, blir David omtalt som hyrde over Guds folk i gammel tid. – Salme 78:70–72.

Senere, på Jesu tid, var gjeteryrket fremdeles et viktig yrke. Jesus omtalte seg selv som «den gode hyrde» og viste ofte til de egenskapene en god hyrde, eller gjeter, har, når han lærte mennesker viktige punkter. (Johannes 10:2–4, 11) Selv Den Allmektige, Jehova Gud, blir sammenlignet med «en hyrde». – Jesaja 40:10, 11; Salme 23:1–4.

Hva slags dyr hadde gjeteren omsorg for? Hva gikk arbeidet hans ut på? Og hva kan vi lære av de arbeidsomme gjeterne?

Sauer og geiter

Gjetere i det gamle Israel arbeidet sannsynligvis med blant andre en syrisk variant av fetthalesauen, som har stor fetthale og tykk ull. Værene i denne rasen har horn, men søyene har det ikke. Disse medgjørlige sauene er  lette å lede, og de er fullstendig prisgitt naturforholdene og kan lett bli et bytte for rovdyr.

Gjetere hadde også omsorg for geiter. Geitene var svarte eller brune. De lange, flagrende ørene deres ble lett revet opp på torner når de kløv opp på klippefylte skrenter og beitet mellom tornebusker og kratt.

For gjeteren var det en stadig utfordring å lære sauene og geitene å lystre hans tilrop og kommando. Gode gjetere tok imidlertid godt vare på de dyrene som var i deres varetekt, og gav dem til og med navn som de pleide å lyde. – Johannes 10:14, 16.

Årets gang for gjeteren

Om våren førte gjeteren kanskje daglig flokken sin fra en kve i nærheten av der han bodde, til beitemarker utenfor landsbyen hvor dyrene kunne beite på friskt, saftig gress. På denne årstiden ble flokken som regel større på grunn av nyfødte lam og geitekillinger. På den tiden av året klipte man også vinterullen av sauene, og dette var noe som ble feiret!

En landsbyboer hadde kanskje bare noen få sauer. Så han leide gjerne en gjeter som tok den lille flokken hans med i en større flokk. Leide gjetere var kjent for å vise mindre omsorg for andres dyr enn for sine egne. – Johannes 10:12, 13.

Etter at åkrene i nærheten av landsbyen var blitt høstet, lot gjeteren gjerne sauene beite på nye skudd og på korn som lå igjen på stubbmarken. Når sommervarmen satte inn, flyttet gjeterne flokkene sine til høyereliggende gressganger, der det var kjøligere. Dag etter dag arbeidet og sov gjeterne utendørs mens flokken beitet på de steile grønne skråningene, og om natten holdt de vakt over de åpne sauekveene. Noen ganger kunne gjeteren kanskje gi flokken ly for natten i en hule, der de ville være beskyttet mot sjakaler og hyener. Hvis lyden av en hylende hyene skapte panikk blant sauene i nattemørket, ville de bli roet ned av gjeterens beroligende stemme.

Hver kveld telte gjeteren sauene og sjekket dyrenes helsetilstand. Om morgenen pleide han å kalle på dem, og flokken fulgte ham til beitemarken. (Johannes 10:3, 4) Midt på dagen førte gjeteren dyrene til kulper med kaldt vann. Når kulpene hadde tørket ut, ledet gjeteren dem til en brønn og drog opp vann til dem.

Mot slutten av den tørre årstiden kunne en gjeter lede flokken sin til sletter og daler ved kysten. Når den kjølige regntiden begynte,  førte han dyrene tilbake til vinterfjøset på hjemstedet. Ellers kunne de omkomme ute i styrtregnet, haglværet og snøen. Fra november og fram til våren holdt gjeterne flokkene innendørs.

Klær og utstyr

Gjeterens klær var enkle, men robuste. Til beskyttelse mot regn og den kjølige natteluften kan han ha hatt på seg en kappe av saueskinn, med ullen mot kroppen. Innerst hadde han en slags kjortel. Sandaler beskyttet føttene hans mot skarpe steiner og torner, og rundt hodet hadde han et stykke vevd ullstoff.

Gjeterens utrustning omfattet som regel dette: en skreppe, det vil si en skinnpose, som inneholdt mat, for eksempel brød, olivener, ost og tørket frukt (1); en stokk som kunne brukes som våpen, vanligvis en meter lang og med skarp stein festet til den tykke enden (2); en kniv (3); en stav, som gjeteren støttet seg til når han gikk eller klatret (4); en skinnflaske med vann (5); en skinnsekk til å dra opp vann fra dype brønner med (6); en slynge, som han brukte for å kaste steiner nær en sau eller geit som var på vei bort, for å skremme den tilbake til flokken eller for å drive bort omstreifende ville dyr (7); en rørfløyte, som han spilte på for å underholde seg selv og for å berolige flokken (8).

På grunn av gjeterens arbeid fikk folk slike livsnødvendigheter som melk og kjøtt. Ull og skinn ble brukt som byttemidler og ble forarbeidet til klær og flasker. Geitehår ble spunnet og vevd til stoff, og både sauer og geiter ble brukt som offerdyr.

Et godt eksempel

Gode gjetere, eller hyrder, var flittige, pålitelige og modige. De satte til og med livet på spill for å beskytte hjorden. – 1. Samuelsbok 17:34–36.

Det er derfor ikke så rart at Jesus og hans disipler brukte hyrden som et godt eksempel for kristne tilsynsmenn. (Johannes 21:15–17; Apostlenes gjerninger 20:28) I likhet med gode hyrder i bibelsk tid, som drog omsorg for hjorden, går kristne tilsynsmenn i vår tid inn for å være «hyrder for den Guds hjord som er i deres varetekt, ikke under tvang, men villig; heller ikke av kjærlighet til uærlig vinning, men med iver». – 1. Peter 5:2.