Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet  |  oktober 2012

En hindufamilie erfarer den kraft Guds Ord har

En hindufamilie erfarer den kraft Guds Ord har

JEG kommer aldri til å glemme mandag morgen den 22. august 2005 da mine nærmeste og jeg var samlet til frokost. Livet mitt hang i en tynn tråd, for jeg hadde en stor hjernesvulst. Etter at mannen min, Krishna, hadde bedt en bønn, sa jeg noen ord til familien.

«Jeg skal på sykehuset og gjennomgå en risikabel operasjon», fortalte jeg, «og dere må alle sammen være klar over at det ikke er mulig å vite hvordan det vil gå. Jeg har sagt fra om mine ønsker i forbindelse med begravelsen min, hvis det verste skulle skje. Til dere som tjener Jehova, vil jeg si: Dere må aldri slutte med det. Og til dere andre: Jeg skulle ønske at dere ville ta imot tilbudet om et bibelstudium og bli med på våre kristne møter. Da vil dere kunne få den samme tro som jeg har, troen på en kommende, ny verden, hvor Guds sanne tilbedere vil få leve evig i fullkommen helse på en paradisisk jord.»

Før jeg forteller hvordan det gikk med operasjonen, vil jeg gjerne fortelle om bakgrunnen min og hvordan jeg lærte den sanne Gud å kjenne.

Min oppvekst som hindu

På armen til mor

Familien vår bodde i et stort hus bygd i tre og jern på en ås i kystbyen Durban i Sør-Afrika. For å komme til hovedinngangen til huset vårt måtte vi først gå opp 125 trappetrinn fra hovedveien i dalen lenger nede. Så fulgte vi en liten sti, som var omgitt av busker, fram til en jernport. På den ene siden av porten stod farmors hustempel med en masse bilder og figurer som forestilte hinduguder. Farmor kalte meg et «tempelbarn» (på hindi: mandir kī baccā) – hun sa at det var de gudene vi tilbad, som hadde sørget for at jeg kom til verden. Rett overfor dette hustemplet var det en trapp med polerte røde trappetrinn som førte til inngangsdøren. Huset var stort og inneholdt blant annet en lang gang, sju soverom og et romslig kjøkken med en kullovn. I tillegg var det et anneks med ett soverom. På disse rommene bodde vi 27 stykker, deriblant besteforeldrene mine, far, de tre yngre brødrene hans, den yngste søsteren hans og familiene deres.

Huset vårt

Det var ikke lett å dekke behovene til en slik stor familie. Men det at vi bodde under samme tak, holdt familien sammen og gav oss mange gode minner. De fire svigerdøtrene, deriblant min mor, Gargee Devi, delte på husarbeidet. De byttet på å lage mat og å vaske. Farfar var familiens overhode, og det var han som kjøpte mat til hele familien. Hver onsdag drog besteforeldrene mine til markedet for å kjøpe kjøtt, frukt og grønnsaker for en uke. Mens vi ventet på at de skulle komme tilbake fra markedet, pleide vi å sitte i skyggen av et cookfurutre på kanten av skråningen, hvor vi kunne se ut over dalen. Så snart vi så dem gå av bussen, slepende på de store kurvene sine, løp vi ned de 125 trinnene for å hjelpe til med å bære godsakene opp til huset.

Ved de 125 trappetrinnene

I hagen vår stod det et høyt palmetre der orientalske mainastærer hadde bygd reir. Vi  kunne se dem fly fram og tilbake og kunne høre dem synge. Farmor pleide å sitte på trappen ved inngangsdøren og fortelle oss historier om hva fuglene sa. Jeg har så mange gode minner om det livet vi hadde sammen i det huset! Vi lo, vi gråt, vi lekte, vi smilte, vi delte alt med hverandre – vi likte å bo sammen som én stor familie. Framfor alt var det der vi begynte å lære om vår Skaper, Jehova, og hans Sønn, Jesus Kristus.

Vi var som sagt hinduer, så før vi lærte om Jehova, holdt vi på med mange daglige religiøse ritualer. Med jevne mellomrom var det også festivaler til ære for de forskjellige gudene og gudinnene, og da inviterte vi mange gjester. Ved noen slike anledninger falt farmor i transe og kommuniserte med ånder, og presis kl. 24 ble det frambåret dyreofre til åndene. Farfar for sin del var godt kjent i lokalsamfunnet for sine bidrag til slike veldedige formål som bygging og drift av hindutempler og offentlige skoler.

Hvordan vi fant sannheten om Jehova

I 1972 ble farfar syk og døde. Noen måneder senere kom to av Jehovas vitner på besøk, og min tante Indervathey, også kalt Jane, tok imot bladene Vakttårnet og Våkn opp! Etterpå angret hun på at hun ikke hadde bedt dem inn og snakket mer med dem. Vi hadde alltid avvist vitnene. Men neste gang de kom, inviterte hun dem inn og snakket med dem om et ekteskapelig problem som hadde å gjøre med min onkels alkoholmisbruk. Naboer og slektninger hadde oppfordret henne til å vurdere skilsmisse. Vitnene forklarte hvilket syn Gud har på ekteskapet. (Matteus 19:6) Det gjorde inntrykk på tanten min å se hvilke råd Bibelen gir, og at den lover at livet her på jorden skal bli bedre. * Hun hadde tenkt på å forlate onkelen min, men ombestemte seg, og hun begynte å studere Bibelen regelmessig sammen med vitnene. Mens hun studerte i stuen hjemme hos oss, lyttet de andre svigerdøtrene til samtalen fra rommene sine.

Etter hvert ble alle svigerdøtrene med på bibelstudiet. Tante Jane fortalte om det hun lærte, og hun leste og forklarte ofte fortellinger fra boken Lytt til den store Lærer for oss barna. * Da onklene mine fant ut at konene deres studerte Bibelen, begynte de å motarbeide oss. En av onklene mine tok all litteraturen vår, blant annet en bibel, og brente den. De trakasserte oss både verbalt og fysisk fordi vi gikk på Jehovas vitners møter. Far var den eneste som ikke oppførte seg slik; han hadde aldri noe imot at vi lærte om Jehova. Alle de fire svigerdøtrene fortsatte å gå på møtene og fikk en stadig sterkere kjærlighet til Jehova Gud.

I 1974 ble tante Jane døpt som et av Jehovas vitner, og de andre tantene mine og mor ble døpt kort tid senere. Etter hvert sluttet farmor med sine hinduiske skikker. I flere år diltet jeg med og var på alle møtene. Så, på et stort stevne som Jehovas vitner hadde, spurte en som heter Shameela Rampersad: «Når er det  din tur til å bli døpt?» Jeg svarte: «Jeg kan ikke bli døpt, for det er aldri noen som har studert Bibelen med meg.» Hun tilbød seg å gjøre det. På det neste områdestevnet, den 16. desember 1977, ble jeg døpt. Med tiden ble 18 av de 27 i familien vår som hadde bodd sammen, døpt. Men på den tiden da jeg skulle opereres, var min far, Sonny Deva, fremdeles hindu.

«Vær ikke bekymret for noe»

Ordene i Filipperne 4:6, 7 har vært til stor hjelp for meg, spesielt etter at jeg fikk vite at jeg hadde en stor hjernesvulst. I dette skriftstedet står det: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres anmodninger bli gjort kjent for Gud ved bønn og påkallelse sammen med takksigelse; og Guds fred, som overgår all tanke, skal vokte deres hjerter og deres forstandsevner ved Kristus Jesus.» Det er vanskelig ikke å være «bekymret for noe», spesielt hvis du får beskjed om at du kan dø når som helst. I begynnelsen bare gråt jeg, men så bad jeg til Jehova. Fra da av erfarte jeg at jeg fikk «Guds fred, som overgår all tanke».

Det var som om Jehova grep min høyre hånd, og jeg følte virkelig at han ledet meg hele veien. (Jesaja 41:13) Han hjalp meg til frimodig å forklare legene at jeg var fast bestemt på å være lydig mot Bibelens påbud om å avholde seg fra blod. (Apostlenes gjerninger 15:28, 29) Det førte til at kirurgen og en anestesilege gikk med på å foreta operasjonen uten blodoverføring. Etterpå sa kirurgen at operasjonen hadde vært vellykket, og fortalte at hele svulsten var blitt fjernet. Han sa også at han aldri før hadde sett en pasient komme seg så raskt etter en så stor hjerneoperasjon.

Tre uker senere var jeg i stand til å lede et bibelstudium fra sykesengen. Før det hadde gått sju uker etter operasjonen, begynte jeg igjen å kjøre bil, delta i forkynnelsesarbeidet og gå på møtene. Jeg satte pris på den hjelpen jeg fikk av mine kristne brødre og søstre som samarbeidet med meg i evangeliseringsarbeidet. De passet på at jeg aldri var alene, og at jeg kom meg trygt hjem. Jeg tror at det at jeg lyttet til lydopptak av Bibelen og fokuserte på de åndelige sidene ved livet, bidrog til at jeg kom meg så raskt.

Etter at jeg var blitt operert, fikk jeg høre at far hadde gått med på å studere Bibelen sammen med vitnene, og det ble jeg veldig glad for. Han ble døpt i en alder av 73 år og tjener nå Jehova med iver og glød. Over 40 medlemmer av storfamilien min er nå forent med oss i tilbedelsen av Jehova. Og hvordan er min situasjon? Venstre synsfelt på begge øynene er skadet, og kraniet blir holdt sammen av metall, men jeg ser fram til den tiden da Jehova skal gjøre «alle ting nye» i det kommende paradiset her på jorden. – Åpenbaringen 21:3–5.

Sammen med mannen min (til venstre), datteren min og foreldrene mine

Jeg er så heldig å ha en kjærlig ektemann, som tjener som eldste i menigheten, og vi har en nydelig datter, Clerista, som er en god støtte for meg i mitt virke som heltidsforkynner. Jehova Gud har rikt velsignet min tjeneste. Jeg har vært i stand til å hjelpe mange av dem jeg har studert Bibelen med, til å erfare den kraft Guds Ord kan ha på menneskers liv. Fram til nå er det over 30 av dem som har innviet seg til Gud og er blitt døpt.

Jeg ser med stor forventning fram til at Jehova Gud skal utfri oss av den nåværende verdensordning, hvor det er så mye vondt, og føre oss inn i et jordisk paradis.

^ avsn. 12 Flere opplysninger om Guds hensikt med jorden finnes i kapittel 3 i boken Hva er det Bibelen egentlig lærer?, utgitt av Jehovas vitner.

^ avsn. 13 Utgitt av Jehovas vitner, men ikke lenger på lager.