Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

«Få Jehovas ansikt til å smile»

«Få Jehovas ansikt til å smile»

 Den 131. klassen ved Gilead

«Få Jehovas ansikt til å smile»

FAMILIEMEDLEMMER, nære venner og andre var samlet den 10. september 2011 for å overvære avslutningshøytideligheten for den 131. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Da dagen begynte, hadde både lærere og elever sommerfugler i magen. Men da programmet var slutt, var stemningen avslappet, og alle de 9063 som var til stede, var strålende fornøyd med talene, demonstrasjonene og intervjuene.

Stephen Lett, et medlem av Jehovas vitners styrende råd, var ordstyrer og holdt også åpningstalen. Han drøftet noen vers fra Bibelen som i billedlige vendinger beskriver Jehova Gud som om han har et legeme, og fokuserte på passasjer som viser hvordan Jehova bruker sine billedlige øyne, ører, hender og armer.

Først drøftet taleren 2. Krønikebok 16:9, der det står at Jehovas «øyne [farer] over hele jorden, for at han skal vise sin styrke til gagn for dem hvis hjerte er helt overfor ham». Elevene ble oppfordret til å fortsette å ha et hjerte som er fullstendig trofast mot Jehova Gud. De fikk vite at de kunne etterligne ham ved å se etter det gode hos andre. Bror Lett drøftet så 1. Peter 3:12, der det står at Jehovas ører er vendt til de rettferdiges påkallelse. Han oppfordret elevene til å fortsette å be til Jehova og til å huske at han virkelig ønsker å høre deres bønner.

Taleren brukte også Jesaja 41:13, der Jehova gir dette løftet: «Jeg, Jehova din Gud, griper din høyre hånd; jeg er den som sier til deg: ’Vær ikke redd. Jeg selv vil hjelpe deg.’» Bror Lett sa: «Legg merke til denne svært hjertevarmende uttalelsen fra Jehova. Han strekker ut sin hånd for å gripe vår hånd.» Så sa han til elevene at de alltid måtte la Jehova få hjelpe dem, at de aldri måtte motsette seg hans hjelp. Han sa også at elevene kunne etterligne Jehova ved selv å strekke ut en hånd for å hjelpe andre.

Til slutt leste taleren Jesaja 40:11. Han oppfordret forsamlingen til å se for seg det bildet av øm hengivenhet som blir tegnet i dette skriftstedet. «Jehova samler oss med sine armer», sa bror Lett. «Han bærer oss ved sin barm.» Hvordan bør vi reagere? Elevene ble oppfordret til å fortsette å være milde og føyelige som små lam, slik at Jehova vil ønske å bære dem ved sin barm.

«Vi har denne skatt i leirkar»

David Splane, som er medlem av det styrende råd, drøftet dette bibelske temaet. (2. Korinter 4:7) Hva siktes det til med ’skatten’? Til kunnskap eller visdom? «Nei», svarte taleren. «Den skatt som apostelen Paulus snakker om, er det han tidligere har omtalt som ’denne tjeneste’, nemlig det å ’gjøre sannheten kjent’.» (2. Korinter 4:1, 2, 5) Bror Splane minnet elevene om at de fem månedene de hadde brukt på å studere, hadde forberedt dem på et spesielt oppdrag i tjenesten. Det oppdraget er noe som bør settes høyt.

Taleren forklarte at ’leirkarene’ står for våre kjødelige legemer. Han pekte på at det er forskjell på et kar som er laget av leire, og et som er laget av gull. Kar av gull blir ikke ofte brukt. Kar som er laget av leire, derimot, er til for å brukes. Hvis vi la en skatt i et kar av gull, ville vi kanskje fokusere like mye på karet som på den skatten det inneholder. «Dere elever ønsker ikke å tiltrekke dere selv oppmerksomhet», sa bror Splane. «Som misjonærer ønsker dere å lede mennesker til Jehova. Dere er beskjedne leirkar.»

 Taleren fortsatte sammenligningen ved å fortelle at noen kar i bibelsk tid var laget av ildfast leire, og at noen hadde en sterk glasur som gjorde at de ikke så lett ble skadet. Poenget hans? I løpet av de første månedene misjonærene er i sitt tildelte distrikt, vil de uten tvil bli mer tykkhudet, for å si det slik. De vil bli mindre følsomme for kritikk og ikke så lett bli støtt. «Dere vil oppdage at dere er mer robuste enn dere tror», sa bror Splane. Jehova har betrodd den skatten som tjenesten er, ikke til engler, men til mennesker av jord, til leirkar. «Det viser at Jehova har tillit til dere», avsluttet taleren.

«Med menn til fots har du jo løpt, . . . kan du så løpe om kapp med hester?»

«Hvor langt og hvor raskt kan du løpe?» spurte Samuel Herd, som er medlem av det styrende råd. Hvorfor stille elevene et slikt spørsmål? Taleren trakk en parallell mellom elevenes erfaringer og den trofaste profeten Jeremias erfaringer. Jeremia hadde en vanskelig tid da han måtte takle forskjellige utfordringer. Men han hadde større prøvelser i vente. Jehova spurte ham derfor: «Med menn til fots har du jo løpt, og de pleide å trette deg ut; hvordan kan du så løpe om kapp med hester?» – Jeremia 12:5.

Bror Herd anvendte dette poenget på elevenes situasjon ved å si: «Dere føler kanskje at dere har løpt sammen med hester – på grunn av alle de skriftlige prøvene dere har hatt. Men egentlig har dere løpt sammen med menn, ikke med hester. Der hvor dere skal tjene, kommer dere til å løpe om kapp med hester, eller møte større utfordringer enn dere kan forestille dere i dag. Hvordan kommer dere til å klare dere? Opplæringen på Gilead har forberedt dere på å løpe sammen med hester og ikke bli utmattet.» Han oppfordret elevene til å fortsette sin åndelige trening, til å holde fast ved en god rutine for bibelstudium og bønn.

Bror Herd sa at noen av dem som blir sendt ut som misjonærer, i framtiden vil komme til å føle seg motløse eller vil oppleve at folk de forkynner for, møter dem med likegyldighet. Andre vil komme til å slite med sykdom eller med følelsen av ikke å strekke til. Men han forsikret elevene om at de har en kilde til styrke som vil hjelpe dem til å utholde en hvilken som helst vanskelig situasjon og ikke gå trett. «Enten dere løper mot mennesker eller mot hester», sa taleren, «så stol på at Guds mektige hånd kan skyve dere over mållinjen. Da vil dere lykkes som misjonærer, til Jehovas ære og pris.»

Andre høydepunkter i programmet

«Nøy deg ikke med noen få.» John Ekrann, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i USA, drøftet beretningen om profeten Elisja og en enke som var i den situasjon at sønnene hennes snart ville bli tatt fra henne og solgt som slaver. (2. Kongebok 4:1–7) Det eneste enken hadde, var en liten oljekanne. Elisja gav henne beskjed om å skaffe seg flere kanner hos naboene og sa: «Nøy deg ikke med noen få.» Gjennom Elisja fylte Jehova på mirakuløs måte alle de kannene enken hadde samlet sammen. Enken solgte så oljen og fikk nok inntekter til å kunne betale gjelden sin og forsørge familien en tid.

Hva kunne de nye misjonærene lære av denne beretningen? Da enken samlet sammen de ekstra karene, var hun nok ikke kresen. «Hun samlet sikkert sammen alle kar som det gikk an å ha olje i, og sannsynligvis jo større jo bedre», sa bror Ekrann. Han oppfordret så elevene til å ta imot et hvilket som helst oppdrag, stort eller lite. «Ikke vær kresen», sa han. Han minnet dem også om at den mengden av velsignelser som kvinnen fikk, stod i direkte forhold til hvor nøye hun hadde fulgt Elisjas instrukser. Talerens poeng? Hvor mange velsignelser vi får, står i direkte forhold til hvor stor nidkjærhet og tro vi legger for dagen. «Ikke spar dere selv», sa bror Ekrann.

 «De er brød for oss.» William Samuelson, som er tilsynsmann for avdelingen for teokratiske skoler, drøftet dette temaet, som var hentet fra 4. Mosebok 14:9. Han trakk fram det gode eksemplet som Josva og Kaleb foregikk med. Med ordene «de er brød for oss» gav de uttrykk for at det ville være en lett sak å beseire innbyggerne i Kanaan, og at Israels nasjon ville komme styrket ut av det. Hva kunne elevene lære av dette? Taleren sa: «I deres framtidige åndelige virke bør dere betrakte utfordringer som noe dere vil komme styrket ut av.»

«Vil de nyes tro være som et fast forankret skip under de stormene som er i vente?» Sam Roberson, en av lærerne, drøftet apostelen Paulus’ advarende ord om at noen hadde «lidd skipbrudd på sin tro». (1. Timoteus 1:19) Han oppfordret elevene til å hjelpe andre til å bygge opp en tro som er fast forankret hos Jehova Gud. Han sa: «Deres arbeid kan sammenlignes med det arbeidet en grovsmed gjør.» På hvilken måte? En grovsmed sveiser sammen leddene i en kjetting som kan gi et skip en trygg forankring. På lignende måte hjelper misjonærer dem de studerer Bibelen med, til å bygge opp åndelige egenskaper som må til for at de skal oppnå frelse.

Taleren sammenlignet leddene i en kjetting med de åtte egenskapene som blir nevnt i 2. Peter 1:5–8. Bror Roberson sa at hvis misjonærene hjelper dem de studerer Bibelen med, til å se hvordan Jehova legger slike egenskaper for dagen, er det sannsynlig at de interesserte vil utvikle et ubrytelig forhold til Jehova. De vil kunne holde stand under et hvilket som helst uvær i form av motgang som kan sette deres tro på prøve.

Opplevelser og intervjuer

Michael Burnett, en annen av lærerne, bad Gilead-elevene om å fortelle og rekonstruere noen av de opplevelsene de nylig hadde hatt i forkynnelsesarbeidet. Forsamlingen gledet seg over å høre om hvordan elevene hadde forkynt for folk på et kjøpesenter, på en flyplass, fra dør til dør og pr. telefon med en som hadde ringt feil nummer.

Michael Hansen, som er medlem av Betel-familien i USA, intervjuet deretter tre brødre med mange års erfaring som misjonærer – Stephen McDowell i Panama, Mark Noumair i Kenya og William Yasovsky i Paraguay. Det de sa, belyste temaet for denne delen av programmet, «Finn glede i å gjøre Jehovas vilje». (Salme 40:8) Mark Noumair fortalte for eksempel om konkrete grunner til gleder som han og hans kone hadde hatt da de tjente som misjonærer. De vennskapene de knyttet til forkynnerne på det stedet de var blitt sendt til, gav dem stor glede. Andre grunner til glede var å se brødrene følge veiledning de fikk, å være vitne til at de gjorde store forandringer i sitt liv, og å legge merke til hvordan Jehova velsignet de anstrengelsene de gjorde seg. Bror Noumair forsikret elevene om at de største gledene deres hører framtiden til.

Etter at en av elevene i den 131. klassen hadde lest opp et brev som på en nydelig måte gav uttrykk for elevenes verdsettelse, avsluttet bror Lett programmet med å oppfordre de nye misjonærene til å handle klokt. Hvis de gjorde det, sa han, ville de «få Jehovas ansikt til å smile». Disse misjonærene vil helt sikkert framkalle en slik reaksjon hos Jehova når de tjener ham trofast i de landene hvor de har fått i oppdrag å tjene. – Jesaja 65:19.

 [Oversikt/kart på side 31]

STATISTIKK OVER KLASSEN

10 land representert

34,7 gjennomsnittsalder

19,0 gjennomsnittlig antall år siden dåpen

13,5 gjennomsnittlig antall år i heltidstjenesten

[Kart]

(Se publikasjonen)

Elevene fikk i oppdrag å tjene i de landene som er vist nedenfor:

HVOR ELEVENE SKAL TJENE

BENIN

BRASIL

BULGARIA

BURUNDI

KAMERUN

CANADA

DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKK

TYSKLAND

GHANA

HONGKONG

INDONESIA

KENYA

LIBERIA

LITAUEN

MALAYSIA

MOSAMBIK

NEPAL

PANAMA

PARAGUAY

SIERRA LEONE

SLOVAKIA

SØR-AFRIKA

USA

VENEZUELA

[Bilde på side 30]

Gilead-elever rekonstruerer en av opplevelsene fra forkynnelsesarbeidet

[Bilde på side 31]

Den 131. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead

På listen under er rekkene nummerert fra den forreste til den bakerste, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre.

(1) C. Lesch, N. Lesch, P. Shakarjian, T. Shakarjian, R. Budden, K. Budden, T. Nash, L. Nash.

(2) E. Tremblay, C. Tremblay, D. Garvey, G. Garvey, R. Gaunt, P. Gaunt, J. Lau, J. Lau.

(3) S. Davis, S. Davis, J. Sargeant, J. Sargeant, C. Fonseca, S. Fonseca, E. Thenard, A. Thenard.

(4) A. Petratyotin, R. Petratyotin, N. Reyes, N. Reyes, B. Eisiminger, S. Eisiminger, J. Hacker, C. Hacker.

(5) E. Hartman, T. Hartman, W. Goolia, K. Goolia, J. Thomas, E. Thomas, N. Okazaki, M. Okazaki.

(6) C. Mills, A. Mills, L. Benning, T. Benning, S. Sobiecki, T. Sobiecki, L. Gagnon, E. Gagnon.

(7) B. Hansen, M. Hansen, A. Fahie, M. Fahie, J. Dalgaard, J. Dalgaard, M. Andersson, R. Andersson.