Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET MAI 2010

 Nøkler til et lykkelig familieliv

Lær barna å bli ansvarsbevisste

Lær barna å bli ansvarsbevisste

George: * «Hver kveld skjedde det samme. Michael, den fire år gamle sønnen min, lot lekene sine ligge strødd omkring i hele huset. Jeg prøvde å få ham til å rydde opp før han skulle legge seg. Men Michael slo seg alltid helt vrang. Han hylte og bar seg. Noen ganger ble jeg så frustrert at jeg skrek til ham, men det førte bare til at vi begge følte oss helt elendig. Jeg ville at leggetiden skulle være koselig, så jeg gav opp og ryddet bort rotet selv.»

Emily: «Problemene begynte da Jenny, den 13 år gamle datteren min, hadde problemer med å forstå hva læreren mente hun skulle gjøre i forbindelse med en oppgave. Jenny gråt en hel time da hun kom hjem fra skolen. Jeg oppfordret henne til å be om hjelp på skolen, men Jenny sa at hun ikke våget å snakke med læreren fordi hun var så streng. Jeg var fristet til å gå rett bort på skolen og fortelle læreren akkurat hva jeg syntes om henne. Jeg mente at ingen hadde rett til å gjøre jenta mi så ulykkelig!»

KJENNER du deg igjen i det George og Emily forteller? Mange synes som disse foreldrene at det er vondt å se at et barn sliter med et problem eller er ulykkelig. Det er bare naturlig at foreldre prøver å beskytte barna sine. Men de situasjonene som er beskrevet ovenfor, utgjorde faktisk en mulighet for disse foreldrene til å lære barna sine noe viktig om det å ta ansvar. Det er naturligvis forskjell på hva en fireåring og en trettenåring kan lære om dette.

Sannheten er jo at du ikke alltid vil være der for å beskytte barnet ditt mot livets utfordringer. Barn kommer til slutt til å flytte hjemmefra og må «bære sin egen bør» av ansvar. (Galaterne 6:5; 1. Mosebok 2:24) For at barn skal bli i stand til å klare seg selv, må foreldrene hele tiden være bevisst på at målet er å oppdra dem til å bli uselviske, omsorgsfulle   og ansvarsbevisste voksne. Men det er ingen enkel oppgave!

Foreldre har heldigvis et enestående forbilde i Jesus og i den måten han behandlet disiplene sine på. Jesus var riktignok ikke en forelder i bokstavelig forstand, men hans mål med å utvelge og undervise disiplene var å sette dem i stand til å utføre en bestemt oppgave, også etter at han var borte. (Matteus 28:19, 20) Det Jesus oppnådde, ligner på det alle foreldre håper å oppnå når det gjelder å oppdra barn til å bli ansvarsbevisste. La oss se på tre sider ved Jesu eksempel.

Vær et forbilde for barnet ditt

Kort tid før Jesus døde, sa han til disiplene: «Jeg har gitt dere et forbilde, for at dere også skal gjøre slik som jeg har gjort for dere.» (Johannes 13:15) Foreldre må på lignende måte forklare og vise ved sitt eksempel nøyaktig hva det innebærer å ta ansvar.

Spør deg selv: «Snakker jeg ofte positivt om mine forpliktelser? Snakker jeg om den tilfredshet det gir meg å gjøre en innsats for andre? Eller klager jeg ofte og sammenligner meg selv med dem som ser ut til å ha det enklere?»

Det er selvsagt ingen som er fullkommen. Vi føler nok alle at vi av og til har altfor mye å gjøre. Men det at du selv er et godt eksempel, er trolig det mest virkningsfulle du kan gjøre for å hjelpe barna dine til å forstå hvor viktig og verdifullt det er å være ansvarsbevisst.

PRØV DETTE: Kanskje du av og til kan ta barnet ditt med deg på jobben og vise ham eller henne hva du gjør for å forsørge familien. Delta i frivillig arbeid som barnet ditt også kan være med på. Etterpå kan dere snakke om den glede dette arbeidet har gitt dere. – Apostlenes gjerninger 20:35.

Ha rimelige forventninger

Jesus forstod at det ville ta tid før hans disipler ville kunne påta seg de roller og det ansvar han forventet at de skulle påta seg. Han sa en gang til dem: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå.» (Johannes 16:12) Jesus bad ikke straks disiplene om å gjøre ting uavhengig av ham. Nei, han brukte mye tid på å lære dem mange ting. Det var først da Jesus mente at disiplene var rede til det, at han sendte dem ut på egen hånd.

Det vil på lignende måte være urimelig av foreldre å pålegge barna sine voksenoppgaver før barna er rede til det. Foreldrene bør ikke desto mindre finne ut hvilke oppgaver som kan passe for barna etter hvert som de vokser til. Foreldrene bør for eksempel lære dem å ta ansvar for egen hygiene, rydde på rommet sitt, være punktlige og styre penger på en god måte. Når et barn begynner på skolen, bør foreldrene kunne forvente at barnet ser på skolearbeidet som et viktig ansvar det må ta hånd om.

Foreldre må gjøre mer enn bare å gi barna plikter. De må også hjelpe dem til å lykkes i sine bestrebelser. George, den faren som er nevnt tidligere, innså at noe av grunnen til at Michael ble så ute av seg når han måtte rydde bort lekene sine, var at oppgaven virket for stor for ham. «Istedenfor å skrike til Michael at han skulle rydde bort lekene, prøvde jeg å lære ham et system for hvordan han kunne gjøre det», sier George.

Hva gjorde han rent konkret? Han sier: «Først innførte jeg en bestemt tid for når lekene skulle ryddes bort hver kveld. Så samarbeidet jeg med Michael om å rydde, og vi tok for oss én del av rommet om gangen. Jeg gjorde det å rydde til en lek – vi prøvde til og med å se hvem som kunne rydde fortest. Snart ble dette en del av leggerutinene. Jeg lovte Michael at hvis han ryddet fort, så skulle jeg lese en ekstra godnatthistorie for ham. Men hvis han somlet, ville det ikke bli så mye tid til lesingen.»

PRØV DETTE: Analyser hva det vil være rimelig at hvert av barna gjør for å bidra til at  familien skal kunne fungere knirkefritt. Spør deg selv: «Er det ting jeg fortsatt gjør for barna mine, som de kunne ha gjort selv?» Utfør i så fall disse oppgavene sammen med barna til du er sikker på at de klarer å utføre dem på egen hånd. Gjør det klart at det de gjør, vil få positive eller negative konsekvenser, avhengig av hvor godt de tar seg av oppgavene. Sørg så for å gjennomføre det du har sagt.

Gi konkrete retningslinjer

I likhet med enhver god lærer visste Jesus at den beste måten å lære noe på er å gjøre det i praksis. Da Jesus mente at tiden var inne til det, sendte han disiplene sine ut «i forveien for seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle komme til». (Lukas 10:1) Men han overlot dem ikke ganske enkelt til seg selv. Før han sendte dem ut, gav han dem helt konkrete retningslinjer. (Lukas 10:2–12) Da disiplene kom tilbake og fortalte hvor fint det hadde gått, roste og oppmuntret Jesus dem. (Lukas 10:17–24) Han viste både at han hadde tillit til dem, og at han anerkjente det de hadde gjort.

Hvordan reagerer du når barna dine møter utfordringer? Prøver du å skjerme dem mot det de er redd for, og å beskytte dem mot skuffelse og nederlag? Din første innskytelse kan kanskje være å «redde» barnet ditt eller selv å påta deg barnets ansvar.

Men tenk over dette: Hver gang du kommer ilende for å «redde» barna dine på en eller annen måte, hva signaliserer du da? Viser du at du har tillit til dem og tror på deres evne til å mestre situasjonen? Eller forteller du dem egentlig at du fortsatt ser på dem som hjelpeløse barn som er avhengige av deg i alle sammenhenger?

Hvordan taklet for eksempel Emily, som er nevnt tidligere, sin datters dilemma? Istedenfor å ta affære bestemte hun seg for å la Jenny selv snakke med læreren. Sammen laget Emily og Jenny en liste med spørsmål som Jenny skulle ta med seg på skolen. Så ble de enige om når hun skulle snakke med læreren. De øvde til og med på hvordan samtalen kunne bli. «Jenny tok mot til seg og snakket med læreren, og læreren roste henne fordi hun hadde tatt et slikt initiativ. Jenny var så stolt av seg selv – og jeg var også stolt av henne», sier Emily.

PRØV DETTE: Skriv ned en aktuell utfordring som barnet ditt står overfor. Ved siden av utfordringen kan du skrive hva du kan gjøre for å hjelpe barnet til å møte utfordringen uten at du «redder» ham eller henne. Gjennomgå med barnet de skrittene det må ta for å overvinne utfordringen. Gi uttrykk for at du har tillit til barnets evne til å mestre situasjonen.

Hvis du alltid prøver å skjerme barna dine mot vanskeligheter, kan du faktisk svekke deres evne til å takle livets utfordringer. Styrk heller barna ved å oppdra dem til å bli ansvarsbevisste. Det vil være en av de mest verdifulle gaver du kan gi dem.

^ avsn. 3 Navnene er forandret.

SPØR DEG SELV . . .

  • Har jeg realistiske forventninger til barna mine?

  • Både forteller og viser jeg dem hva de må gjøre for å lykkes?

  • Når oppmuntret eller roste jeg barnet mitt sist?