Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet  |  April 2010

Forteller Bibelen oss hele sannheten om Jesus?

Forteller Bibelen oss hele sannheten om Jesus?

Kan det tenkes at Jesus ikke døde på Golgata, slik Bibelen sier at han gjorde, men at han overlevde? Er det mulig at han giftet seg med Maria Magdalena og fikk barn med henne? Eller kan han ha vært en asketisk mystiker som nektet seg alle gleder ved livet her på jorden? Er det mulig at han framholdt en lære som var annerledes enn det vi leser om i Bibelen?

SLIKE spekulasjoner har blomstret de siste årene, delvis på grunn av populære filmer og romaner. I tillegg til fantasifull fiksjon er det også blitt publisert mange bøker og artikler som har skapt oppmerksomhet omkring apokryfiske skrifter fra 100- og 200-tallet evt., skrifter som angivelig avslører sannheter om Jesus som er utelatt i evangeliene. Har slike påstander noe for seg? Kan vi være sikre på at Bibelen forteller oss hele sannheten om Jesus?

For å besvare slike spørsmål er det nyttig å drøfte tre grunnleggende forhold. For det første trenger vi viktig informasjon om de  mennene som skrev evangelieberetningene, og når de skrev dem. For det andre trenger vi å få vite hvem som fastla den bibelske kanon, og hvordan det skjedde. Og for det tredje trenger vi litt bakgrunnsinformasjon om de apokryfiske skriftene og opplysninger om hvordan de skiller seg ut fra de kanoniske skriftene. *

Når ble De kristne greske skrifter skrevet, og av hvem?

Ifølge noen kilder ble Matteusevangeliet skrevet så tidlig som i det åttende året etter Jesu død, det vil si omkring år 41 evt. Mange forskere mener at det ble skrevet noe senere, men det er alminnelig enighet om at alle bøkene i De kristne greske skrifter ble skrevet i løpet av det første århundre evt.

I denne perioden levde det fremdeles personer som hadde vært øyenvitner til Jesu liv, død og oppstandelse, og disse kunne bekrefte evangelieberetningene. De kunne også lett avsløre eventuelle unøyaktigheter. Professor F.F. Bruce sier: «Et karakteristisk trekk ved den opprinnelige apostoliske forkynnelse er den tillitsfulle henvisning til hva tilhørerne visste; de sa ikke bare: ’Vi er vitner om disse ting’, men også: ’Slik som dere selv vet’ (Apostlenes gjerninger 2:22).»

Apostelen Paulus utførte mirakler – han oppreiste til og med en som var død – et kraftig vitnesbyrd om at Guds ånd var med ham og også ledet ham når han skrev sine skrifter

Hvem var det som skrev De kristne greske skrifter? Noen av Jesu tolv apostler var blant disse skribentene. Disse og andre bibelskribenter, for eksempel Jakob, Judas og sannsynligvis Markus, var til stede på pinsedagen i år 33 evt., da den kristne menighet ble dannet. Alle skribentene, Paulus innbefattet, var nær knyttet til den første kristne menighets opprinnelige styrende råd, som bestod av apostlene og de eldste i Jerusalem. – Apostlenes gjerninger 15:2, 6, 12–14, 22; Galaterne 2:7–10.

Jesus gav sine etterfølgere i oppdrag å videreføre det forkynnelses- og undervisningsarbeidet han hadde startet. (Matteus 28:19, 20) Han sa til og med: «Den som hører på dere, hører også på meg.» (Lukas 10:16) Han lovte dessuten at Guds hellige ånd, eller virksomme kraft, skulle gi dem den kraft de trengte for å utføre dette arbeidet. Når det kom skrifter fra apostlene eller deres nære medarbeidere – menn som man tydelig kunne se ble velsignet av Guds hellige ånd – tok derfor de første kristne helt naturlig imot slike bøker som autoritative.

Noen bibelskribenter bevitnet sine medskribenters autoritet og bekreftet at de var inspirert av Gud. Apostelen Peter henviste for eksempel til de brevene Paulus skrev, og likestilte dem med «resten av Skriftene». (2. Peter 3:15, 16) Paulus på sin side bekreftet at apostlene og andre kristne profeter var inspirert av Gud. – Efeserne 3:5.

Det er derfor meget gode grunner for å si at evangelieberetningene er pålitelige og autentiske. De er ikke rett og slett legender og oppdiktede fortellinger. Det dreier seg om omhyggelig nedtegnet historie, som er basert på øyenvitners vitnesbyrd og nedskrevet av menn som var inspirert av Guds hellige ånd.

Hvem valgte ut de kanoniske skriftene?

Noen forfattere har hevdet at De kristne greske skrifters kanon ble valgt ut noen hundre år etter at begivenhetene fant sted, av en kirke som var en etablert maktfaktor og stod under ledelse av keiser Konstantin. Men kjensgjerningene viser noe annet.

Legg for eksempel merke til hva professor i kirkehistorie Oskar Skarsaune sier: «Hvilke skrifter som skulle bli med i Det nye testamente, og hvilke ikke, ble aldri vedtatt på noe kirkemøte eller av noen enkeltperson . . . utvalgskriteriene var helt åpne og faktisk svært  fornuftige: Skrifter fra det første århundre e.Kr., som ble ansett som forfattet av apostler eller deres medarbeidere, ble regnet som troverdige. Andre skrifter, brev eller ’evangelier’, som var forfattet senere, ble ikke tatt med . . . Denne prosessen var i hovedsak avsluttet lenge før Konstantin, og lenge før hans ’maktkirke’ var etablert. Det var martyr-kirken, ikke maktkirken, som gav oss Det nye testamente.»

Førsteamanuensis Ken Berding, som har De kristne greske skrifter som sitt spesialfelt, sier følgende om hvordan De kristne greske skrifters kanon ble til: «Kirken etablerte ikke en kanon ved å velge hva den foretrakk; det er riktigere å si at kirken anerkjente de bøkene som de kristne alltid hadde ansett som et autoritativt Ord fra Gud.»

Men var det slik at disse ydmyke kristne i det første århundre valgte ut de kanoniske bøkene helt på egen hånd? Bibelen forteller at noe langt viktigere – og langt kraftigere – var i virksomhet.

En av de mirakuløse åndens gaver som ble gitt i de første tiårene etter at den kristne menighet var blitt opprettet, var ifølge Bibelen «evne til å skjelne inspirerte uttalelser». (1. Korinter 12:4, 10) Noen av disse kristne fikk altså en overmenneskelig evne til å se forskjell på uttalelser som virkelig var inspirert av Gud, og uttalelser som ikke var det. De kristne i dag kan derfor ha tillit til at de skriftene som er tatt med i Bibelen, ble anerkjent som inspirert.

De kristne greske skrifters kanon ble altså tydeligvis fastlagt på et tidlig tidspunkt under ledelse av hellig ånd. Fra siste halvdel av 100-tallet evt. var det noen skribenter som kom med kommentarer angående hvilke bøker som hører med til den bibelske kanon. Men disse skribentene fastla ikke De kristne greske skrifters kanon; de bare bevitnet hva Gud allerede hadde godkjent gjennom sine representanter, som var ledet av hans ånd.

Gamle håndskrifter gir oss også overbevisende vitnesbyrd til støtte for den kanon som er alminnelig anerkjent i dag. Det finnes over 5000 håndskrifter til De greske skrifter på originalspråket, deriblant noen fra 100-tallet og 200-tallet. Det var disse skriftene, ikke de apokryfiske skriftene, som ble betraktet som autoritative i de første århundrene evt., og som derfor ble skrevet av og distribuert vidt og bredt.

Det er imidlertid de indre vitnesbyrdene som utgjør det viktigste beviset for at en bok er kanonisk. De kanoniske skriftene er i harmoni  med «det mønster av sunne ord» som vi finner i resten av Bibelen. (2. Timoteus 1:13) De formaner leserne til å elske, tilbe og tjene Jehova, og de advarer mot overtro, demonisme og tilbedelse av skapninger. De er historisk korrekte og inneholder sanne profetier. Og de oppfordrer leserne til å elske sine medmennesker. Bøkene i De kristne greske skrifter har slike karakteristiske kjennetegn. Kan det samme sies om de apokryfiske skriftene?

Hvordan er de apokryfiske skrifter annerledes?

De apokryfiske skriftene er helt annerledes enn de kanoniske skriftene. Disse apokryfiske bøkene daterer seg fra omkring midten av 100-tallet og en periode etter dette, mye senere enn de kanoniske skriftene. De tegner et bilde av Jesus og kristendommen som ikke er i harmoni med de inspirerte skrifter.

Det apokryfiske Tomasevangeliet tilskriver for eksempel Jesus flere underlige uttalelser, blant annet en uttalelse om at han ville forvandle Maria til en mann for at det skulle bli mulig for henne å komme inn i himlenes rike. Tomas’ barndomsevangelium beskriver den unge Jesus som et ondsinnet barn som med vilje forårsaket et annet barns død. De apokryfiske Paulus’ gjerninger og Peters gjerninger legger vekt på fullstendig avholdenhet fra seksuell omgang, og ifølge disse skriftene skal apostlene ha oppfordret kvinner til å skille seg fra sine menn. Ifølge Judasevangeliet skal Jesus ha ledd av sine disipler fordi de bad til Gud i forbindelse med et måltid. Slike uttalelser og beskrivelser er i strid med det vi finner i de kanoniske bøkene. – Markus 14:22; 1. Korinter 7:3–5; Galaterne 3:28; Hebreerne 7:26.

Mange av de apokryfiske skriftene reflekterer trosoppfatningene til gnostikerne, som mente at Skaperen, Jehova, ikke er en god Gud. De mente også at oppstandelsen ikke er bokstavelig, at all fysisk materie er av det onde, og at det var Satan som innførte ekteskapet og forplantningen.

Flere apokryfiske bøker er tilskrevet bibelske personer, men med urette. Ble disse bøkene utelukket fra Bibelen på grunn av en hemmelig konspirasjon? En ekspert på apokryfene, M.R. James, sa: «Det er ikke tale om at noen har utelukket dem fra Det nye testamente; de har utelukket seg selv.»

Bibelskribentene advarte om at det ville komme et frafall

I de kanoniske skriftene finner vi en rekke advarsler om et nær forestående frafall som ville infisere den kristne menighet. Dette frafallet hadde faktisk allerede begynt i det første århundre, men apostlene holdt utbredelsen av det tilbake. (Apostlenes gjerninger 20:30; 2. Tessaloniker 2:3, 6, 7; 1. Timoteus 4:1–3; 2. Peter 2:1; 1. Johannes 2:18, 19; 4:1–3) Slike advarsler kaster lys over skrifter som begynte å dukke opp etter apostlenes død, skrifter som var i strid med Jesu lære.

Slike gamle dokumenter kan nok virke betydningsfulle for noen forskere og historikere. Men tenk over dette: Sett at noen samlet en bunke med tvilsomme tekster som er blitt trykt i dag, kanskje noen de hadde funnet i sladreblad og radikale religiøse grupperingers publikasjoner, og så la disse papirene i et hvelv. Ville disse skriftene bli sannferdige og pålitelige etter hvert som tiden gikk? Ville løgnene og tøvet i disse papirene bli til sannhet etter 1700 år bare på grunn av dokumentenes svært høye alder?

Selvsagt ikke. Det samme kan sies om påstandene om at Jesus giftet seg med Maria Magdalena, og andre besynderlige uttalelser i de apokryfiske bøker. Hvorfor skulle vi stole på slike upålitelige kilder? Vi har jo tilgang til pålitelige kilder! Alt Gud vil at vi skal vite om hans Sønn, finnes lett tilgjengelig i Bibelen – en beretning vi kan stole på.

^ avsn. 4 Ordet «kanon» refererer til den samlingen av bibelbøker som inneholder overbevisende vitnesbyrd om at de er inspirert av Gud. Det er 66 bøker som i alminnelighet blir anerkjent som kanoniske, og som er en uatskillelig og uunnværlig del av Guds Ord.