Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET FEBRUAR 2009

 Nøkler til et lykkelig familieliv

Oppdragelse av barn

Oppdragelse av barn

John: * Før foreldrene mine gav meg straff for noe galt jeg hadde gjort, prøvde de å sette seg inn i situasjonen for å forstå hvorfor jeg hadde gjort det. Jeg prøver å gjøre det samme når jeg irettesetter døtrene mine. Min kone, Alison, har en annen bakgrunn enn meg. Faren og moren hennes var mer impulsive. Det virker som om de gav barna sine straff uten å bry seg om bakgrunnen for en hendelse. Noen ganger synes jeg at min kone straffer barna våre på den samme måten.

Carol: Far forlot oss da jeg var fem år gammel. Han viste ingen interesse for meg og de tre søstrene mine. Mamma arbeidet hardt for å forsørge oss, og mye av ansvaret i forbindelse med de yngre søstrene mine falt på meg. Det var ikke så lett å glede seg over å være barn når jeg måtte spille rollen som forelder. Til dags dato er jeg nok mer alvorlig enn glad og munter. Når mine egne barn har gjort noe de må irettesettes for, blir jeg helt ute av meg. Jeg vil gjerne vite hvorfor noe har skjedd, og hvordan barna har tenkt. Mannen min, Mark, derimot, går ikke rundt og bekymrer seg over slikt. Han ble oppdratt av en kjærlig, men bestemt far, som var lojal mot moren hans og behandlet henne på en omsorgsfull måte. Mannen min løser raskt problemer som oppstår i forbindelse med jentene våre. Han vurderer situasjonen, finner en løsning og får problemet ut av verden.

SOM Johns og Carols uttalelser viser, kan den oppdragelsen foreldrene selv har fått, ha stor innvirkning på hvordan de oppdrar og irettesetter sine egne barn. Når en mann og hans kone har helt forskjellig familiebakgrunn, har de sannsynligvis svært forskjellig syn på barneoppdragelse. Noen ganger kan slike forskjeller skape gnisninger i et ekteskap.

Gnisninger kan forsterkes når foreldrene er slitne. De som blir foreldre for første gang, lærer fort at det å oppdra barn er en anstrengende heltidsjobb. Joan, som har oppdratt to jenter sammen med mannen sin, Darren, sier: «Jeg er fryktelig glad i jentene mine, men de ville sjelden gå og legge seg når jeg ville at de skulle gjøre det. De våknet på de mest ubeleilige tidspunkter. De avbrøt meg når jeg skulle   snakke. De lot sko, klær og leker ligge strødd utover og satte aldri smøret inn igjen i kjøleskapet.»

Jack, som opplevde at hans kone fikk fødselsdepresjon etter å ha født deres andre barn, sier: «Jeg kunne ofte komme sliten hjem fra jobb og så være oppe halve natten med den nyfødte. Dette gjorde det til en utfordring å oppdra den eldste datteren vår på en konsekvent måte. Hun var sjalu fordi hun måtte dele vår oppmerksomhet med lillesøsteren sin.»

Når slitne foreldre er uenige om hvordan de skal oppdra et barn, kan mindre diskusjoner utvikle seg til heftig krangel. Uløste konflikter kan skape splid mellom foreldrene og gi et barn anledning til å spille den ene av foreldrene ut mot den andre. Hvilke bibelske prinsipper kan hjelpe et ektepar til å bevare et nært forhold til hverandre samtidig som de oppdrar barna sine på en vellykket måte?

Sett av tid til ekteskapet

De ekteskapelige bånd bør være sterke før barna kommer til verden, og fortsette å være det også etter at barna har flyttet hjemmefra. Bibelen sier i den forbindelse: «Det som Gud har forent i samme åk, skal ikke noe menneske skille.» (Matteus 19: 6) Men den sier også at et barn med tiden skal «forlate sin far og sin mor». (Matteus 19: 5) Det å oppdra barn er som kjent noe som skjer i en fase av ekteskapet; det utgjør ikke selve grunnlaget for ekteskapet. Foreldre må naturligvis sette av tid til å oppdra barna sine, men de bør huske at et sterkt ekteskap er det beste grunnlaget de kan ha for å oppdra dem.

Hva kan ektefeller gjøre for å bevare et sterkt forhold til hverandre i de årene de oppdrar barn? Én ting de kan gjøre hvis det overhodet er mulig, er regelmessig å sette av tid til å være sammen uten barna. Da vil de kunne snakke om viktige spørsmål som angår familien, og finne glede i hverandres selskap. Det skal innrømmes at det ikke er så enkelt å sette av tid til å være sammen som ektepar. Alison, den moren som ble sitert tidligere, sier for eksempel: «Akkurat når det ser ut til at mannen min og jeg skal få litt tid sammen, krever yngstedatteren vår all oppmerksomhet, eller seksåringen opplever en eller annen ’krise’ – at hun for eksempel ikke finner fargeblyantene sine.»

Joan og Darren, som er omtalt tidligere, satte av tid til hverandre ved å innføre faste leggetider for jentene sine. «Jentene våre måtte alltid være i seng og klare til å ’slå av lyset’ til en bestemt tid,» sier Joan. «Det gav Darren og meg tid til å slappe av og prate sammen.»

Når foreldre innfører faste leggetider for barna sine, kjøper de ikke bare litt tid til å være for seg selv, men de hjelper også barna til ikke å «tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke». (Romerne 12: 3) Barn som blir opplært til å respektere faste leggetider, forstår at selv om de er en viktig del av familien, dreier ikke alt seg bare om dem. De må tilpasse seg familiens rutiner og ikke forvente at familien skal tilpasse sine rutiner etter deres innfall og nykker.

PRØV DETTE: Innfør bestemte leggetider og følg dem konsekvent. Hvis et barn synes at det bør få være oppe litt lenger, for eksempel fordi det vil ha et glass vann, kan det være at dere vil oppfylle dette ene ønsket. Men la ikke barnet få utsette tidspunktet for når det skal legge seg, i det uendelige ved å komme med en rekke ønsker som det vil ha oppfylt. Hvis barnet ber om å få være oppe fem minutter lenger, og dere lar det få lov til det, kan dere sette en klokke til å ringe etter fem minutter. Når den ringer, må dere ikke være ettergivende, men straks sørge for at barnet går og legger seg. La deres «ja bety ja og deres nei nei». – Matteus 5: 37.

Gjør felles front

«Hør, min sønn, på din fars tukt, og forlat ikke din mors lov,» sier et bibelsk ordspråk.  (Ordspråkene 1: 8) Dette verset viser at både far og mor har rett til å utøve myndighet over barna sine. Men selv om to foreldre har ganske lik familiebakgrunn, kan de være uenige om hvordan et barn skal oppdras og tilrettevises, og hvilke regler som skal gjelde i en bestemt situasjon. Hvordan kan foreldre takle en slik utfordring?

John, som er sitert tidligere, sier: «Jeg synes det er viktig at vi ikke er uenige mens barna er til stede.» Men han innrømmer at det å gjøre felles front mot barna er lettere sagt enn gjort. «Barn er svært observante,» sier John. «Selv om vi ikke med ord har gitt uttrykk for at vi er uenige, kan datteren vår fornemme at vi er det.»

Hvordan takler John og Alison denne utfordringen? Alison sier: «Hvis jeg er uenig i den måten mannen min irettesetter datteren vår på, venter jeg til hun er utenfor hørevidde før jeg sier hva jeg mener. Jeg vil ikke at hun skal tro at hun kan få det som hun vil fordi vi har forskjellig syn på visse ting. Hvis hun forstår at vi er uenige, sier jeg til henne at alle i familien må følge Jehovas retningslinjer for lederskap, og at jeg villig underordner meg hennes fars ledelse, akkurat som hun må underordne seg vår myndighet som foreldre.» (1. Korinter 11: 3; Efeserne 6: 1–3) John sier: «Når vi er sammen som familie, er det jeg som vanligvis irettesetter døtrene våre. Men hvis Alison er mer kjent med situasjonen, lar jeg henne ta initiativet til å irettesette dem, og jeg støtter henne så godt jeg kan. Hvis jeg er uenig med henne i noe, drøfter jeg det med henne senere.»

Hvordan kan dere forhindre at uenighet i spørsmål om barneoppdragelse fører til bitterhet dere imellom, og til at barnas respekt for dere som følge av det blir undergravd?

PRØV DETTE: Sett av en bestemt tid hver uke til å snakke om spørsmål som har med oppdragelsen av barna å gjøre, og snakk åpent om ting som dere måtte være uenige om. Prøv å se saken fra din ektefelles synsvinkel, og respekter at din ektefelle har sitt eget forhold til barnet.

Voks sammen som foreldre

Det er ingen tvil om at det å oppdra barn er hardt arbeid. Noen ganger kan det virke som om den oppgaven legger beslag på all deres tid. Men før eller senere kommer barna deres til å flytte hjemmefra, og du og din ektefelle vil føle dere mer som et ektepar igjen. Vil de ekteskapelige bånd ha blitt styrket eller svekket av deres erfaring med å oppdra barn? Svaret vil avhenge av hvor flinke dere er til å anvende det prinsippet vi finner i Forkynneren 4: 9, 10: «To er bedre enn én, ettersom de har god lønn for sitt harde arbeid. For hvis en av dem skulle falle, kan den andre reise sin partner opp.»

Når foreldrene samarbeider, kan de oppnå svært gode resultater. Carol, som er omtalt tidligere, sier det slik: «Jeg visste at mannen min hadde mange gode egenskaper, men det at vi har oppdratt barn sammen, har hjulpet meg til å se en helt ny side ved ham. Jeg har fått større respekt for ham, og jeg er blitt enda mer glad i ham som følge av den kjærlige måten han har dratt omsorg for døtrene våre på.» John sier om Alison: «Det at jeg har sett min kone utvikle seg til å bli en omsorgsfull mor, har forsterket min respekt og mine varme følelser for henne.»

Når du setter av tid til din ektefelle og samarbeider med ham eller henne i de årene dere oppdrar barn sammen, styrker dere de ekteskapelige bånd etter hvert som barna blir eldre. Hvilket bedre eksempel kan dere vel være for barna deres?

^ avsn. 3 Navnene er forandret.

SPØR DEG SELV . . .

  • Hvor mye tid tilbringer jeg sammen med min ektefelle hver uke uten at barna er til stede?
  • På hvilken måte støtter jeg min ektefelle når han eller hun irettesetter barna våre?

Lær mer

Hvordan kan man oppnå et lykkelig familieliv?

Jehova er den lykkelige Gud, og han ønsker at alle familier skal være lykkelige. Se hvilke praktiske råd Bibelen gir ektefeller, foreldre og barn.