Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

Hun «trakk slutninger i sitt hjerte»

Hun «trakk slutninger i sitt hjerte»

 Etterlign deres tro

Hun «trakk slutninger i sitt hjerte»

MARIA skiftet stilling for å kunne sitte mer behagelig på eselet. Hun hadde sittet på eselryggen i timevis. Rett foran henne gikk Josef jevnt og trutt og ledet henne videre på veien til Betlehem, som lå langt borte. Maria kjente enda en gang at barnet hun ventet, rørte på seg.

Bibelen forteller at Maria på dette tidspunktet «var høygravid». (Lukas 2: 5) Underveis kom paret forbi den ene åkeren etter den andre, og noen av bøndene som holdt på med å pløye eller så, kikket kanskje opp og lurte på hvorfor en kvinne i en slik tilstand la ut på en reise. Hva var grunnen til at Maria hadde reist så langt fra hjemmet sitt i Nasaret?

Det hele begynte noen måneder tidligere, da denne unge jødiske kvinnen fikk et oppdrag som var unikt i hele menneskehetens historie. Hun skulle føde det barnet som skulle bli Messias, Guds Sønn! (Lukas 1: 35) Da tiden for fødselen nærmet seg, ble det nødvendig å foreta denne reisen. I den forbindelse ble Maria stilt overfor en rekke situasjoner som kunne innebære utfordringer for hennes tro. La oss se på hva som hjalp henne til å holde seg åndelig sterk.

Reisen til Betlehem

Josef og Maria var ikke de eneste som var på reise. Kort tid tidligere hadde keiser Augustus utstedt en forordning om at alle i landet skulle registreres, og det innebar at folk måtte dra til den byen som slekten deres kom fra. Hvordan reagerte Josef? Beretningen sier: «Naturligvis drog også Josef opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids by, som heter Betlehem, ettersom han tilhørte Davids hus og slekt.» — Lukas 2: 1—4.

Det var ingen tilfeldighet at keiseren utstedte sin forordning på dette tidspunktet. En profeti som var blitt nedskrevet omkring 700 år tidligere, forutsa at Messias skulle bli født i Betlehem. Nå hadde det seg slik at det lå en by som het Betlehem, bare elleve kilometer fra Nasaret. Men profetien sa at det var i «Betlehem Efrata» at Messias skulle bli født. (Mika 5: 2) Med dagens veier er det omkring 150 kilometer mellom denne lille landsbyen sør i landet og Nasaret, og terrenget er kupert. Det var dette Betlehem Josef måtte reise til, for det var hjembyen til kong Davids slekt — den slekt som både Josef og hans unge kone hørte til.

Ville Maria støtte Josef i hans avgjørelse om å følge keiserens forordning? Reisen ville tross alt bli en påkjenning for henne. Det var sannsynligvis tidlig på høsten, og fordi den tørre årstiden var i ferd med å ta slutt, kunne det komme lett regn. Og formuleringen «drog . . . opp fra Galilea» stemmer, for Betlehem lå mer enn 770 meter over havet. Oppstigningen dit ville bli en anstrengende slutt på en flere dager lang reise. Reisen ville kanskje ta lengre tid enn normalt, for på grunn av Marias tilstand måtte de kanskje stanse og hvile flere ganger. En ung kvinne som var høygravid, ville kanskje mer enn noen gang ha ønsket å holde seg  nær hjemmet sitt, i nærheten av familie og venner som var parat til å hjelpe henne når hun begynte å få veer. Det er ikke tvil om at hun måtte ha mot for å foreta denne reisen.

Ikke desto mindre skriver Lukas at «Josef [drog] opp . . . for å bli registrert sammen med Maria». Han skriver også at Maria «var blitt gitt [Josef] til ekte, slik det var lovt». (Lukas 2: 4, 5) Det at Maria nå var Josefs kone, hadde mye å si for hennes avgjørelser. Hun betraktet sin mann som sitt åndelige overhode, og hun godtok villig sin gudgitte rolle som hans hjelper ved å støtte ham i hans avgjørelser. * Hun reagerte derfor på denne situasjonen som kunne være en utfordring for hennes tro, ved å være føyelig.

Hva mer kan ha motivert Maria til å rette seg etter sin mann? Kjente hun til profetien om at Betlehem skulle være Messias’ fødeby? Det sier ikke Bibelen noe om. Vi kan ikke utelukke muligheten for at hun kjente til profetien, for den var tydeligvis kjent blant religiøse ledere og også blant folk i sin alminnelighet. (Matteus 2: 1—7; Johannes 7: 40—42) Maria var langt fra ukjent med Skriftene. (Lukas 1: 46—55) Uansett om Maria bestemte seg for å reise fordi hun ville rette seg etter sin mann, en verdslig forordning eller Jehova Guds egen profeti, eller om det var en kombinasjon av faktorer inne i bildet, er hun et godt eksempel for oss. En ydmyk, lydig holdning er noe Jehova setter høyt hos både menn og kvinner. I vår tid, da det virker som om mange ser med forakt på det å være villig til å underordne seg, er Maria et strålende eksempel for trofaste mennesker overalt.

Jesu fødsel

Maria må ha trukket et lettelsens sukk da hun endelig kunne skimte Betlehem i det fjerne. I åssidene på veien opp dit passerte hun og Josef olivenlunder, der man dyrket noe av det siste som skulle bli høstet inn. Kanskje de tenkte på Betlehems historie. Som profeten Mika hadde skrevet, var denne lille landsbyen for ubetydelig til å bli regnet med blant Judas byer; ikke desto mindre var den fødebyen til Boas og No’omi og senere David, som alle hadde levd mer enn tusen år tidligere.

Maria og Josef oppdaget at landsbyen var overfylt. Det var andre som hadde kommet før dem for å la seg registrere, så det var ikke plass til dem i overnattingsrommet. * De hadde ikke noe annet valg enn å overnatte i en stall. Vi kan forestille oss hvor bekymret Josef må ha blitt da han så sin kone få sterke smerter som hun aldri hadde hatt før, og som bare ble verre. Her, av alle steder, hadde hun begynt å få veer.

Kvinner overalt i verden kan leve seg inn i Marias situasjon. Omkring 4000 år tidligere hadde Jehova Gud forutsagt at alle kvinner skulle føde sine barn med smerte som følge av nedarvet synd. (1. Mosebok 3: 16) Det er ingenting som tyder på at Maria var noe unntak. Lukas’ beretning legger et privatlivets slør omkring selve fødselen og sier ganske enkelt:  «Hun fødte sin sønn, den førstefødte.» (Lukas 2: 7) Ja, Marias førstefødte var nå kommet til verden — det første av hennes mange barn, minst sju i alt. (Markus 6: 3) Men denne sønnen ville alltid være annerledes enn de andre barna. Han var ikke bare Marias førstefødte, men var også Guds egen enbårne Sønn, «all skapnings førstefødte»! — Kolosserne 1: 15.

Det er på dette punktet i beretningen vi kommer til den kjente beskrivelsen: «Hun svøpte ham i tøybånd og la ham i en krybbe.» (Lukas 2: 7) I krybbespill, på malerier og på teaterscener verden over er denne situasjonen blitt framstilt som den rene idyll. Men tenk over hvordan forholdene egentlig var. En krybbe er en fôrkasse som husdyr spiser av. Familien overnattet i en stall, neppe det beste stedet når det gjelder god luft og gode hygieniske forhold — verken den gang eller nå. Hvilke foreldre ville vel velge å la barnet sitt komme til verden et slikt sted hvis det i det hele tatt fantes andre muligheter? De fleste foreldre ønsker det beste for barna sine. Maria og Josef ønsket helt sikkert i enda høyere grad å gi dette barnet, Guds Sønn, det beste.

De lot ikke det at de hadde begrensede muligheter, få gjøre dem bitre. De gjorde ganske enkelt det beste de kunne med det de hadde. Legg for eksempel merke til at Maria selv tok seg av den nyfødte; hun svøpte ham godt inn i tøybånd og la ham deretter varsomt til ro i krybben og passet på at han hadde det varmt og trygt. Maria ble ikke så bekymret over omstendighetene at hun lot være å ta seg av barnet så godt hun kunne. Både hun og Josef visste dessuten at det viktigste de kunne gjøre for barnet, var å dra omsorg for det åndelig sett. (5. Mosebok 6: 6—8) Kloke foreldre i vår tid, som skal oppdra barna sine i denne åndelig utarmede verden, prioriterer på den samme måten.

Et oppmuntrende besøk

Freden ble plutselig brutt da noen gjetere kom løpende inn i stallen, ivrige etter å få se familien og særlig barnet. Disse mennene boblet over av begeistring, og ansiktene deres strålte av glede. De hadde skyndt seg av sted fra åssidene der de holdt til sammen med hjordene sine. * De fortalte de undrende foreldrene om noe fantastisk de nettopp hadde opplevd. Mens de holdt nattevakt ute på marken, hadde en engel plutselig vist seg for dem. Jehovas herlighet hadde strålt omkring dem, og engelen hadde fortalt dem at Kristus, Messias, nettopp var blitt født i Betlehem, og at de skulle finne barnet liggende i en krybbe, svøpt i tøybånd. Så hadde det hendt noe som var enda mer spesielt — et mektig englekor hadde vist seg og lovprist Jehova!

Det er ikke rart at disse ydmyke mennene skyndte seg inn i Betlehem! De må ha blitt begeistret over å se et nyfødt barn ligge der i en krybbe, akkurat slik engelen hadde sagt. De holdt ikke denne gode nyheten for seg selv. «[De] gjorde . . . kjent det ord som var blitt talt til dem . . . Og alle som hørte det, undret seg over de ting som ble fortalt dem av hyrdene.» (Lukas 2: 17, 18) De religiøse lederne på den tiden så etter alt å dømme ned på gjetere. Men det er tydelig at Jehova satte pris på disse ydmyke, trofaste mennene. Hvilken virkning hadde så dette besøket på Maria?

Selv om Maria sikkert var sliten etter fødselen, lyttet hun oppmerksomt til hvert ord. Og hun gjorde mer enn det: «Maria begynte å bevare alle disse uttalelsene og trakk slutninger i sitt hjerte.» (Lukas 2: 19) Denne unge kvinnen var virkelig et tenkende menneske. Hun visste at det budskapet engelen hadde kommet med til gjeterne, var svært viktig. Hennes Gud, Jehova, ville at hun skulle vite og forstå hvem sønnen hennes egentlig var, og hvilken viktig rolle han skulle få. Så hun gjorde mer enn å lytte. Hun gjemte ordene i sitt hjerte, slik at  hun kunne grunne over dem igjen og igjen i månedene og årene som skulle komme. Dette bidrog i høy grad til den tro Maria viste hele sitt liv.

Vil du følge Marias eksempel? Jehova har fylt sidene i sitt Ord med livsviktige åndelige sannheter. Men disse sannhetene er ikke til særlig hjelp for oss hvis vi ikke vier dem oppmerksomhet. Det gjør vi ved å lese Bibelen regelmessig — ikke bare som et interessant litterært verk, men som Guds inspirerte Ord. (2. Timoteus 3: 16) I likhet med Maria må vi så samle åndelige uttalelser i vårt hjerte og trekke konklusjoner. Hvis vi mediterer over det vi leser i Bibelen, og tenker over hvordan vi kan følge Jehovas veiledning mer fullstendig, vil vi gi troen vår den næring den trenger for å vokse.

Flere uttalelser å bevare i hjertet

Da den lille gutten var åtte dager gammel, lot Maria og Josef ham omskjære, slik Moseloven krevde, og de gav ham navnet Jesus, slik de hadde fått beskjed om. (Lukas 1: 31) Og da han var 40 dager gammel, tok de ham med fra Betlehem til templet i Jerusalem, som lå noen få kilometer unna, og frambar det renselsesofferet som Moseloven gav rom for at fattige kunne frambære, nemlig to turtelduer eller to dueunger. Hvis de skammet seg over at de ofret noe mindre enn det andre foreldre hadde råd til — en vær og en turteldue — skjøv de slike følelser til side. Uansett ble de svært oppmuntret mens de var i templet. — Lukas 2: 21—24.

En eldre mann som het Simeon, gikk bort til dem og kom med enda flere uttalelser som Maria kunne ta vare på i sitt hjerte. Han var blitt lovt at han skulle få se Messias før han døde, og Jehovas hellige ånd lot ham forstå at det lille barnet Jesus var den forutsagte Frelser. Simeon fortalte også Maria at hun en dag ville komme til å erfare stor smerte. Han sa at hun ville føle det som om hun ble gjennomboret av et langt sverd. (Lukas 2: 25—35) Disse ordene, enda så illevarslende de var, kan ha hjulpet Maria til å holde ut da denne harde tiden kom, over 30 år senere. Etter Simeon var det en profetinne som het Anna, som så Jesus, og hun begynte å snakke om ham til «alle som ventet på Jerusalems utfrielse». — Lukas 2: 36—38.

Det var virkelig en god avgjørelse Josef og Maria hadde truffet ved å ta det lille barnet sitt med til Jehovas tempel i Jerusalem! Slik gav de sønnen sin en fin start i livet, og resten av sitt liv drog han regelmessig til Jehovas tempel. Mens de var i templet, gav de det de var i stand til, og de fikk veiledning og oppmuntring. Da Maria drog fra templet den dagen, var hun sikkert sterkere i troen og hadde hjertet fylt av åndelige uttalelser som hun kunne meditere over og fortelle andre om.

Det er godt å se foreldre i vår tid som følger dette eksemplet. Jehovas vitner som har barn, tar trofast barna med på kristne møter. De gjør det de kan i tjenesten for Gud, og kommer med oppmuntrende ord til sine trosfeller. Og når de drar fra møtene, er de sterkere og gladere og er fylt med gode ting de kan fortelle andre om. Du er hjertelig velkommen til møtene deres. Hvis du kommer, vil du oppdage at din tro, i likhet med Marias, vil bli enda sterkere.

[Fotnoter]

^ avsn. 10 Legg merke til kontrasten mellom denne passasjen, hvor det står at ’Josef drog opp’, og det som står om en tidligere reise: «Maria [brøt] opp og skyndte seg» av gårde for å besøke Elisabet. (Lukas 1: 39) Før Maria ble gift, mens hun var forlovet, kan hun ha gjort ting uten å rådføre seg med Josef. Men etter at paret ble gift, blir den reisen de foretok sammen, tilskrevet Josef, ikke Maria.

^ avsn. 14 I datidens byer var det vanlig med et fellesrom der reisende og forbipasserende karavaner kunne overnatte.

^ avsn. 19 Det at gjeterne holdt til utendørs sammen med hjordene sine på denne årstiden, bekrefter det som Bibelens kronologi antyder: Kristus ble ikke født i desember — da hjordene ville ha vært under tak i nærheten av eiernes hjem — men snarere en gang i begynnelsen av oktober.

[Bilde på side 25]

Simeon ble velsignet ved at han fikk se den forutsagte Frelser