Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet  |  august 2008

 Nøkler til et lykkelig familieliv

Kommunikasjon med tenåringer

Kommunikasjon med tenåringer

«Det pleide ikke å være noe problem å snakke med sønnen vår, men nå, etter at han har fylt 16, er det vanskelig for mannen min og meg å vite hva han tenker. Han isolerer seg på rommet sitt og snakker omtrent ikke med oss!» — MIRIAM, MEXICO.

«Det var en tid da barna mine mer enn gjerne hørte på det jeg hadde å si. De sugde det til seg! Men nå da de er blitt tenåringer, synes de ikke at jeg forstår meg på noe som helst.» — SCOTT, AUSTRALIA.

HVIS du er mor eller far til en tenåring, kan du sikkert forstå de foreldrene som er sitert ovenfor. Tidligere har du og barnet ditt kanskje hatt en god, toveis kommunikasjon. Nå virker det som om veien er sperret. «Da sønnen min var mindre, pleide han å bombardere meg med spørsmål,» sier en mor i Italia som heter Angela. «Nå er det jeg som må dra i gang samtalene. Hvis jeg ikke gjør det, kan det gå flere dager uten at vi snakker sammen om noe meningsfylt.»

I likhet med Angela har du kanskje opplevd at det en gang så pratsomme og utadvendte barnet ditt er blitt en sur og tverr tenåring. Alle forsøk på å få i gang en samtale blir møtt med korte og avvisende svar. «Hvordan har du hatt det i dag?» spør du sønnen din. «Bra,» svarer han bryskt. «Hvordan gikk det på skolen i dag?» spør du datteren din. «Fint,» sier hun med en skuldertrekning. Et forsøk med et direkte «hvorfor snakker du ikke lenger?», blir møtt med hardnakket taushet.

Noen tenåringer har ikke noe problem med å si fra om hva de mener. Men det de sier, er ikke det foreldrene vil høre. «’La meg være i fred,’ pleide datteren min å si når jeg bad henne om å gjøre noe,» sier en mor i Nigeria som heter Edna. Ramón, som bor i Mexico, forteller noe lignende om sin 16 år gamle sønn. «Vi krangler nesten hver eneste dag,» sier han. «Hver gang jeg ber ham om å gjøre noe, kommer han med forskjellige unnskyldninger for å slippe.»

Å forsøke å snakke med en motvillig tenåring kan være en prøve på foreldres tålmodighet. Bibelen sier at «planer blir gjort til intet der hvor det ikke er fortrolig samtale». (Ordspråkene 15: 22) «Når jeg ikke aner hva sønnen min tenker, blir jeg så irritert at jeg kunne skrike,» innrømmer Anna, en alenemor i Russland. Hva kommer det av at de unge — og foreldrene deres — tilsynelatende mister evnen til å kommunisere nettopp når det blir så viktig at de gjør det?

Finn ut hva som hindrer kommunikasjonen

Å kommunisere innebærer mer enn bare å prate. Jesus sa at «av hjertets overflod taler hans munn». (Lukas 6: 45) Gjennom god kommunikasjon lærer vi av andre og forteller ting om oss selv. Dette siste kan være en utfordring   for tenåringer, for selv det mest utadvendte barn kan plutselig bli forsagt og sjenert når det kommer i puberteten. Eksperter sier at mange tenåringer føler at de alltid står på en scene foran et tenkt publikum med et ubarmhjertig spotlight rettet mot seg. I stedet for å prøve å takle denne situasjonen lar usikre tenåringer teppet falle, for å si det slik, og trekker seg inn i sin egen verden, som det ikke er så lett for foreldrene å få adgang til.

En annen faktor som kan hindre kommunikasjon, er tenåringens ønske om selvstendighet. Det er ikke til å komme forbi at barnet vokser opp, og en del av den prosessen innebærer at det løsriver seg fra familien. Dette betyr ikke at den unge er klar til å flytte hjemmefra. På mange måter trenger han eller hun foreldrene mer enn noen gang. Men løsrivelsesprosessen begynner flere år før barnet er blitt voksent. Som et ledd i dette er det mange tenåringer som foretrekker å finne ut av tingene på egen hånd før de forteller andre hva de tenker.

Nå er det riktignok slik at tenåringer kanskje ikke er like reservert overfor sine jevnaldrende. En mor i Mexico som heter Jessica, la merke til det. «Da datteren min var yngre, kom hun alltid til meg med problemene sine,» sier hun. «Nå går hun til venninnene sine.» Hvis det er slik i din familie, må du ikke trekke den slutning at tenåringen har kuttet deg ut som forelder. Meningsmålinger har tvert imot vist at tenåringene setter foreldrenes råd høyere enn vennenes, selv om de faktisk sier noe annet. Hva kan du så gjøre for å sørge for at kommunikasjonens dør blir stående åpen?

Bryt ned barrierer

Forestill deg at du kjører langs en lang, rett vei. Du har kjørt flere kilometer uten at det har vært nødvendig å gjøre noe annet enn noen små justeringer med rattet. Så gjør veien plutselig en krapp sving. For å holde bilen på veien er du nødt til å dreie kraftig på rattet. Det er noe lignende som skjer når barnet ditt kommer opp i tenårene. I flere år har det ikke vært nødvendig å gjøre noen større justeringer i oppdragelsen. Men nå har barnets liv tatt en krapp sving, og du må styre inn i kurven ved å justere de måtene du går fram på. Still deg selv følgende spørsmål.

Når min sønn eller datter er innstilt på å åpne seg, er jeg da parat til å kommunisere? Bibelen sier: «Som epler av gull på graverte arbeider av sølv er et ord talt i rette tid.» (Ordspråkene 25: 11) Som dette skriftstedet viser, er ofte tidspunktet avgjørende. Vi kan illustrere det på denne måten: En bonde kan verken framskynde eller utsette innhøstningstiden. Han må høste når tiden er kommet. Det kan hende at det er et spesielt tidspunkt da tenåringen er mer innstilt på å snakke. Grip den muligheten. «Mange ganger kom datteren min inn på soverommet mitt sent om kvelden og kunne bli sittende en hel time,» forteller Frances, en alenemor i Australia. «Jeg er ikke noe B-menneske, så det var ikke så enkelt, men i disse sene kveldstimene snakket vi om alt mulig.»

PRØV DETTE: Hvis tenåringen ikke har lyst til å snakke, så gjør noe sammen — gå en tur, kjør en tur, spill et spill eller gjør et eller annet i eller utenfor huset. I en slik uformell atmosfære kan det være lettere for tenåringen å åpne seg.

Får jeg tak i hva som ligger bak det som blir sagt? Job 12: 11 står det: «Prøver ikke øret ord, liksom ganen smaker på maten?» Nå, mer enn noen gang før, er det viktig at du «prøver» det din sønn eller datter sier. Tenåringer uttrykker seg ofte nokså kategorisk. Din sønn eller datter sier kanskje: «Du behandler meg alltid som en liten unge!», eller: «Du hører aldri på meg!» I stedet for å henge deg opp i tekniske unøyaktigheter som «alltid» og «aldri» bør du innse at han eller hun trolig ikke mener at det som blir sagt, skal oppfattes helt bokstavelig. «Du behandler meg alltid som en liten unge», kan for eksempel bety: «Jeg føler at du ikke  stoler på meg», og: «Du hører aldri på meg», kan bety: «Jeg har lyst til å fortelle deg hvordan jeg egentlig føler det.» Prøv å forstå hva som ligger bak det som blir sagt.

PRØV DETTE: Når det tenåringen sier, kanskje er vel sterkt sagt, kan du svare noe slikt som dette: «Jeg skjønner at du er ute av deg, og jeg vil gjerne høre hva du har å si. Fortell meg hvorfor du synes at jeg behandler deg som en liten unge.» Hør så på det som blir sagt, uten å avbryte.

Legger jeg uforvarende hindringer i veien for kommunikasjon ved at jeg prøver å tvinge tenåringen til å snakke? Bibelen sier: «Rettferdighets frukt får sin sæd sådd under fredelige forhold for dem som stifter fred.» (Jakob 3: 18) Prøv å skape «fredelige forhold» ved det du sier og gjør, slik at den unge får lyst til å snakke. Husk at du er ditt barns støtte og forsvarer. Så når dere drøfter et eller annet, må du prøve å la være å opptre som en slags påtalemyndighet som er ute etter å rive ned et vitnes omdømme i retten. «En klok far kommer ikke med slike bemerkninger som: ’Blir du aldri voksen?’, eller: ’Hvor mange ganger må jeg si det til deg?’» sier en far i Sør-Korea som heter Ahn. «Etter å ha gjort slike feil en rekke ganger la jeg merke til at guttene ikke bare irriterte seg over den måten jeg snakket til dem på, men også over det jeg sa.»

PRØV DETTE: Hvis tenåringen ikke vil svare på spørsmål, så prøv en annen framgangsmåte. I stedet for å spørre datteren din om hvordan hun har hatt det på skolen, kan du fortelle hvordan din dag har vært, og se om hun reagerer på det. Eller hvis du vil vite hva hun mener om en bestemt ting, så still spørsmål som ikke dreier seg om henne. Spør henne hva en av venninnene hennes mener. Spør så om hvilket råd hun kunne tenke seg å gi venninnen.

Det er ikke umulig å kommunisere med en tenåring. Prøv å tilpasse de metodene du velger, etter behovet. Snakk med andre foreldre som har oppnådd gode resultater. (Ordspråkene 11: 14) Vær «snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede» når du snakker med sønnen eller datteren din. (Jakob 1: 19) Gi framfor alt aldri opp i dine bestrebelser for å oppdra tenåringene dine i «Jehovas tukt og formaning». — Efeserne 6: 4.

SPØR DEG SELV . . .

  • Hvilke forandringer har jeg lagt merke til hos min sønn eller datter etter at han eller hun ble tenåring?
  • På hvilke måter kan jeg bli flinkere til å kommunisere?