Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) NOVEMBER 2015

 FRA VÅRT ARKIV

«Ingenting under solen burde hindre dere!»

«Ingenting under solen burde hindre dere!»

DET er våren 1931. Ved inngangen til det berømte konserthuset Salle Pleyel i Paris vrimler det av mennesker fra 23 land. Store drosjer setter av sine pent kledde passasjerer foran bygningen, og snart er hovedsalen fylt til trengsel. Nesten 3000 personer har kommet, ikke for å høre en konsert, men for å lytte til Joseph F. Rutherford, som leder det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet. De kraftfulle foredragene hans blir tolket til fransk, tysk og polsk. Bror Rutherfords stemme runger gjennom salen.

Dette stevnet i Paris ble et vendepunkt for forkynnelsesarbeidet i Frankrike. Bror Rutherford oppmuntret den internasjonale forsamlingen – spesielt de unge – til å tjene som kolportører i Frankrike. John Cooke, en tenåring fra England, glemte aldri den inntrengende oppfordringen: «Ingenting under solen burde hindre dere unge i å begynne som kolportører!» *

I tillegg til John Cooke, som senere ble misjonær, var det mange andre som reagerte positivt på dette «ropet fra Makedonia». (Apg 16:9, 10) Tallet på kolportører i Frankrike gikk opp fra 27 i 1930 til 104 i 1931 – en enestående økning på bare ett år. De færreste av disse tidlige pionerene snakket fransk. Hvordan taklet de språkbarrieren, det å ha dårlig råd og det å ha lite kontakt med andre vitner?

SPRÅKBARRIEREN

Utenlandske kolportører hadde god nytte av vitnesbyrdskort i forkynnelsen. En tysktalende bror som forkynte frimodig i Paris, forteller: «Vi visste at vår Gud er mektig. Hvis vi hadde hjertet i halsen når vi var ute i tjenesten, var det ikke på grunn av menneskefrykt, men fordi vi var redde for at vi skulle glemme den lille setningen: ‘Voulez-vous lire cette carte, s’il vous plaît? [Vil De være så snill å lese dette kortet?]’ Vi var overbevist om at arbeidet vårt virkelig var viktig.»

Pionerene brukte sykler og motorsykler for å utbre det gode budskap i Frankrike

Når kolportørene forkynte i boligblokker, ble de ofte jaget vekk av vaktmesteren. To engelske søstre som kunne veldig lite fransk, støtte en gang på en hissig vaktmester som spurte hvem de skulle til. Mens de prøvde å roe ham ned, la den ene av dem merke til et lite emaljeskilt på en av dørene. Der stod det: «Tournez le bouton» (Vri på bryteren). Hun gikk ut fra at det var navnet på den som bodde der, så hun svarte blidt: «Vi har kommet for å treffe madame Tournez le bouton.» Det var til stor hjelp for disse ivrige kolportørene å ha humoristisk sans!

 DÅRLIG RÅD OG LITE KONTAKT MED ANDRE VITNER

I 1930-årene levde de fleste i Frankrike under fattigslige forhold, og de utenlandske pionerene var ikke noe unntak. En engelsktalende søster som het Mona Brzoska, sa om hvordan det var for henne og pionerpartneren hennes: «Losjiet vårt var som regel veldig primitivt, og et av de store problemene var oppvarmingen om vinteren. Vi var ofte nødt til å ta til takke med et iskaldt rom der vi måtte bryte i stykker is i vannmuggen om morgenen før vi kunne vaske oss.» Tok mangelen på komfort motet fra pionerene? Overhodet ikke! En av dem oppsummerte fint hvordan de følte det, da han sa: «Vi eide ingenting, men vi manglet heller ingenting.» – Matt 6:33.

Pionerer fra England som var på stevnet i Paris i 1931

Disse tapre pionerene måtte dessuten takle følelsen av å være isolert. I begynnelsen av 1930-årene var det ikke mer enn 700 forkynnere i Frankrike, og de fleste av dem bodde langt fra hverandre rundt omkring i landet. Hva var det som hjalp pionerene til å bevare gleden til tross for dette? Mona, som stod overfor denne utfordringen sammen med pionerpartneren sin, fortalte: «Vi måtte motvirke det at vi var så isolert, ved regelmessig å studere Selskapets publikasjoner sammen. Ettersom vi ikke gikk på gjenbesøk eller ledet hjemmebibelstudier den gangen, hadde vi tid om kveldene til å skrive til familiene våre, og spesielt til andre pionerer, for å fortelle opplevelser og oppmuntre hverandre.» – 1. Tess 5:11.

Disse selvoppofrende pionerene bevarte en positiv innstilling til tross for hindringer. Dette framgår tydelig av brev de sendte til avdelingskontoret, i noen tilfeller flere tiår etter at de hadde vært pionerer i Frankrike. Annie Cregeen, en salvet søster som fra 1931 til 1935 reiste rundt i hele Frankrike sammen med mannen sin, skrev om disse årene: «Vi hadde et veldig lykkelig og begivenhetsrikt liv! Vi pionerer var en sammensveiset gjeng. Som apostelen Paulus sa: ‘Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud fikk det hele tiden til å vokse’. Det har vært spennende for oss som fikk mulighet til å hjelpe folk for så mange år siden, å oppleve dette.» – 1. Kor 3:6.

Ved sin utholdenhet og iver var disse tidlige pionerene virkelig gode eksempler for dem som i dag ønsker å utvide sin tjeneste. Nå er det omkring 14 000 alminnelige pionerer i Frankrike. Mange av dem tjener i fremmedspråklige grupper eller menigheter. * I likhet med sine forgjengere lar de ingenting under solen hindre dem! – Fra vårt arkiv i Frankrike.

^ avsn. 4 Du kan lese om arbeidet blant polske innvandrere i Frankrike i artikkelen «Jehova førte dere til Frankrike for at dere skulle lære sannheten» i Vakttårnet for 15. august 2015.

^ avsn. 13 I 2014 var det over 900 fremmedspråklige menigheter og grupper som arbeidet under tilsyn av avdelingskontoret i Frankrike. De hjalp oppriktige, sannhetssøkende mennesker på 70 forskjellige språk.