Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) OKTOBER 2015

Det har vært godt for meg å nærme meg Gud

Det har vært godt for meg å nærme meg Gud

DA JEG var 9 år gammel, sluttet jeg å vokse. Det var for 34 år siden, mens jeg bodde i Elfenbenskysten, og jeg er fortsatt bare en meter høy. Da foreldrene mine forstod at jeg ikke kom til å bli høyere, oppfordret de meg til å holde meg opptatt med å jobbe, så jeg ikke hele tiden skulle tenke på høyden min. Jeg satte opp en liten fruktbod foran huset vårt og passet på at den så pen og ryddig ut. Den tiltrakk seg mange kunder.

Men hardt arbeid endret selvfølgelig ikke alt. Jeg var fortsatt veldig kortvokst, og selv de enkleste ting ble en utfordring, for eksempel å nå opp til høye butikkdisker. Det virket som om alt var laget for folk som var nesten dobbelt så høye som meg. Jeg syntes synd på meg selv, men det forandret seg da jeg var 14 år.

En dag kom to kvinner som var Jehovas vitner, for å kjøpe frukt, og de begynte å studere Bibelen med meg. Jeg skjønte raskt at det å bli kjent med Jehova og hans hensikt er viktigere enn hvor høy jeg er. Det gjorde meg godt. Salme 73:28 ble favorittskriftstedet mitt. I den første delen av det verset står det: «Det er godt for meg å nærme meg Gud.»

Helt plutselig flyttet vi fra Elfenbenskysten til Burkina Faso, og livet mitt endret seg drastisk. I nabolaget vårt i Elfenbenskysten hadde folk vært vant til å se meg ved fruktboden. Men i våre nye omgivelser var jeg en fremmed og, for mange, et fremmed syn. Folk stirret på meg. Jeg reagerte med å holde meg innendørs i flere uker av gangen. Så husket jeg hvor godt det hadde vært for meg å nærme meg Jehova. Jeg skrev til Jehovas vitners avdelingskontor og fikk besøk av akkurat den rette personen – Nani, en misjonær på scooter.

På de sandete veiene der vi bodde, skjedde det lett at scooteren skled, og i regntiden var veiene alltid gjørmete. Nani datt av scooteren utallige ganger når hun kjørte for å studere med meg, men hun gav ikke opp. Så tilbød hun seg å ta meg med på møtene. Jeg skjønte at det betydde at jeg måtte våge meg ut av huset og tåle at folk stirret på meg. Og hvis jeg satte meg bakpå scooteren, ville den bli tyngre og enda vanskeligere å styre. Men jeg bestemte meg likevel for å bli med, for jeg  husket den andre delen av favorittskriftstedet mitt: «Til Den Suverene Herre Jehova har jeg tatt min tilflukt.»

Nani og jeg falt noen ganger i gjørmen, men det var verdt det, for jeg kom meg på møtene. For en kontrast de varme smilene jeg ble møtt med inne i Rikets sal, var til de stirrende blikkene jeg ble møtt med utenfor! Ni måneder senere ble jeg døpt.

I den tredje delen av favorittskriftstedet mitt står det: «For å forkynne alle dine gjerninger.» Jeg visste at tjenesten ville bli den største utfordringen. Jeg husker fortsatt første gang jeg forkynte fra hus til hus. Både voksne og barn stirret på meg, fulgte etter meg og hermet etter måten jeg gikk på. Det var veldig sårende, men jeg minnet hele tiden meg selv om at de trengte paradiset like mye som jeg gjorde, så jeg fortsatte.

Jeg fikk meg en trehjulssykkel med håndpedaler, noe som gjorde ting lettere. Når jeg var ute i tjenesten, dyttet samarbeidspartneren min meg opp bakkene, og så hoppet hun på sykkelen i nedoverbakkene. Tjenesten, som først var en utfordring, ble noe som gav meg stor glede, og jeg likte den så godt at jeg i 1998 begynte som alminnelig pioner.

Jeg ledet mange bibelstudier, og fire av dem jeg studerte med, ble døpt. Også en av søstrene mine tok imot sannheten! Å høre hvordan andre gjorde framskritt, var oppmuntring som ofte kom akkurat når jeg trengte det. En dag jeg hadde malariaanfall, fikk jeg et brev fra Elfenbenskysten. Jeg hadde tidligere startet et trappestudium med en universitetsstudent i Burkina Faso og overlatt studiet til en bror. Studenten hadde etter hvert flyttet til Elfenbenskysten. Nå var han blitt udøpt forkynner, og det gjorde meg virkelig glad!

Hvordan forsørger jeg meg selv? En organisasjon som hjelper funksjonshemmede, tilbød seg å lære meg å sy. En av lærerne la merke til arbeidsvanene mine og sa: «Vi burde lære deg å lage såpe.» Og det gjorde de. Jeg lager tøyvaskemidler og husholdningssåpe hjemme. Folk liker såpen min og anbefaler den til andre. Jeg leverer den selv ved hjelp av en trehjulsscooter.

I 2004 måtte jeg dessverre slutte som pioner fordi smertene på grunn av den deformerte ryggraden min ble for store. Men jeg gjør fortsatt så mye jeg kan, i tjenesten.

Folk sier at jeg er kjent for å ha et smittende smil. Jeg har all grunn til å være lykkelig, for det har vært godt for meg å nærme meg Gud. – Fortalt av Sarah Maiga.