Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) OKTOBER 2015

 LIVSHISTORIE

Han angret ikke på den avgjørelsen han tok som ung

Han angret ikke på den avgjørelsen han tok som ung

I LØPET av de siste årene min grandonkel Nikolaj Dubovinskij levde, skrev han ned det han hadde opplevd gjennom et langt liv som en innviet tjener for Jehova. Mye av det han fortalte om – både hyggelige og skremmende ting – skjedde under forbudet i det tidligere Sovjetunionen. Til tross for utfordringer og vanskeligheter var han trofast og hadde en helt spesiell livslyst. Onkel Nikolaj sa ofte at han ønsket at unge mennesker skulle få høre historien hans, så derfor vil jeg gjerne gjengi noen av de viktigste delene av den. Han ble født i 1926 i en bondefamilie i landsbyen Podvirivka i Tsjernivtsi fylke i Ukraina.

NIKOLAJ FORTELLER HVORDAN HAN FANT SANNHETEN

Onkel Nikolaj begynner sin historie: «En dag i 1941 kom min eldre bror Ivan hjem med bøkene Guds Harpe og Tidsaldrenes Plan, noen numre av Vagttaarnet og flere brosjyrer. Jeg leste alt sammen. Jeg ble overrasket over å få vite at det er Djevelen, ikke Gud, som er årsaken til problemene i verden. I tillegg til disse publikasjonene leste jeg evangeliene og forstod at jeg hadde funnet sannheten. Jeg fortalte entusiastisk andre om mitt håp om Riket. Etter hvert som jeg studerte disse publikasjonene, fikk jeg større forståelse av sannheten og et sterkt ønske om å bli en tjener for Jehova.

Jeg forstod at jeg kom til å møte mange vanskeligheter på grunn av det jeg trodde på. Det var krig, men jeg hadde bestemt meg for ikke å drepe noen. For å forberede meg på de prøvelsene som ville komme, lærte jeg meg utenat slike bibelvers som Matteus 10:28 og 26:52. Jeg var fast bestemt på at jeg alltid skulle være trofast mot Jehova, selv om det skulle koste meg livet!

I 1944 fylte jeg 18, og jeg ble innkalt til militærtjeneste. Da jeg kom til oppmøtestedet for innkalte, var det også andre unge brødre i vernepliktig alder der. Dette var aller første gang jeg traff andre som hadde samme tro som meg. Vi gav klar beskjed om at vi ikke kom til å delta i krigen. Det militære personellet ble rasende og truet med å la oss sulte, å tvinge oss til å grave skyttergraver eller rett og slett å skyte oss. Vi svarte fryktløst: ‘Vi er i deres hender. Men uansett hva dere gjør med oss, kommer vi ikke til å bryte Guds bud: «Du skal ikke myrde.»’ – 2. Mos 20:13.

To andre brødre og jeg ble sendt til Hviterussland for å jobbe på jordene og reparere hus som var skadet. Jeg husker fortsatt synet av de grusomme følgene av krigen i utkanten av Minsk. Langs veiene stod det  forkullede trær. I grøftene og i skogen lå det ubegravde lik og oppsvulmede hestekadavre. Jeg så også forlatte vogner og skytevåpen og til og med et flyvrak. Her kunne jeg med egne øyne se konsekvensene av å bryte Guds bud.

Krigen tok slutt i 1945, men vi ble likevel dømt til ti års fengsel for å ha nektet å utføre militærtjeneste. De tre første årene hadde vi ingen møter og ikke noe litteratur med åndelig føde. Vi klarte å kontakte noen søstre pr. brev, men de ble også arrestert, og de ble dømt til 25 år i en arbeidsleir.

Vi ble løslatt i 1950, før vi hadde sonet ferdig, og vi drog hjem igjen. Mens jeg var i fengsel, hadde min mor og min yngre søster Maria blitt Jehovas vitner! De eldre brødrene mine var ikke blitt vitner enda, men de studerte Bibelen. Fordi jeg forkynte aktivt, ville det sovjetiske sikkerhetspolitiet sette meg i fengsel igjen. Da spurte de brødrene som ledet arbeidet, om jeg ville hjelpe til med å framstille litteratur under jorden. Jeg var da 24 år.»

FRAMSTILLING AV LITTERATUR

«Vitnene likte å si: ‘Hvis Rikets arbeid blir forbudt over jorden, vil det fortsette under jorden.’ (Ordsp 28:28) På denne tiden ble det meste av den litteraturen vi framstilte, mangfoldiggjort i hemmelige underjordiske rom. Det første ‘arbeidsrommet’ mitt var i en bunker på den eiendommen der min eldre bror Dmitrij bodde. Noen ganger forlot jeg ikke bunkeren på to hele uker. Når parafinlampen sloknet på grunn av for lite oksygen, la jeg meg ned og ventet til rommet ble fylt med frisk luft igjen.

Tegninger av en hemmelig bunker der Nikolaj mangfoldiggjorde litteratur

 En dag spurte en bror jeg jobbet sammen med: ‘Nikolaj, er du døpt?’ Selv om jeg hadde tjent Jehova i 11 år, hadde jeg ikke blitt døpt. Så han snakket med meg om saken, og den kvelden ble jeg døpt i en innsjø, 26 år gammel. Tre år senere fikk jeg ytterligere ansvar da jeg ble medlem av landsutvalget. På den tiden ble brødre som fortsatt hadde friheten, utnevnt til å erstatte brødre som var blitt arrestert, og Rikets arbeid gikk videre.»

UTFORDRINGER MED Å JOBBE UNDER JORDEN

«Arbeidet med å framstille litteratur under jorden var mye vanskeligere enn å være i fengsel! For ikke å bli overvåket av KGB måtte jeg la være å gå på møtene i sju år, så jeg måtte ta vare på åndeligheten min på egen hånd. Jeg fikk bare sett familien min når jeg drog for å besøke dem, noe jeg sjelden gjorde. Men de forstod situasjonen, og det var jeg glad for. Det konstante presset og behovet for å være forsiktig tærte på kreftene. Vi måtte være forberedt på alt. En kveld kom det for eksempel to politibetjenter til det huset der jeg for tiden bodde. Jeg hoppet ut av et vindu på den andre siden av huset og løp inn i skogen. Da jeg kom ut på et jorde, hørte jeg noen merkelige vislelyder. Og da jeg hørte skudd, skjønte jeg at lydene kom fra kuler! En av dem som var etter meg, hoppet opp på en hest og fortsatte å skyte etter meg fra hesteryggen til han slapp opp for ammunisjon. Et av skuddene traff meg i armen. Til slutt, etter en flukt på fem kilometer, klarte jeg å slippe unna ved å gjemme meg i skogen. Senere, under rettssaken mot meg, fikk jeg vite at de hadde avfyrt 32 skudd!

Siden jeg oppholdt meg så mye under jorden, var jeg veldig blek. Det kunne røpe hva jeg holdt på med. Så jeg var så mye ute i solen som jeg kunne. Tilværelsen under jorden gikk også ut over helsen. En gang måtte jeg til og med la være å gå på et viktig møte med noen brødre fordi jeg blødde fra nese og munn.»

NIKOLAJ BLIR ARRESTERT

I arbeidsleiren i Mordovia i 1963

«Den 26. januar 1957 ble jeg arrestert. Seks måneder senere avsa Ukrainas høyesterett  dom i saken. Jeg ble dømt til døden ved skyting, men fordi landet hadde avskaffet dødsstraff, ble dommen omgjort til 25 års fengsel. Åtte av oss ble dømt til i alt 130 år i arbeidsleir. Vi ble sendt til leirer i Mordovia, hvor det var rundt 500 Jehovas vitner. Vi møttes i hemmelighet i små grupper for å studere Vakttårnet. Etter å ha undersøkt noen av de beslaglagte bladene våre sa en av vaktene: ‘Hvis dere fortsetter å lese dem, blir dere uovervinnelige!’ Vi gjorde alltid et godt dagsverk og gjorde ofte mer enn det vi fikk beskjed om. Likevel sa leirkommandanten: ‘Det arbeidet dere gjør her, er ikke viktig for oss. Det vi vil ha, er deres lojalitet og troskap.’»

«Vi gjorde alltid et godt dagsverk og gjorde ofte mer enn det vi fikk beskjed om»

HAN FORTSATTE Å VÆRE TROFAST

Rikets sal i Velikije Luki

Etter at onkel Nikolaj ble løslatt fra arbeidsleiren i 1967, hjalp han til med å organisere menigheter i Estland og i St. Petersburg i Russland. I begynnelsen av 1991 ble dommen fra 1957 omgjort på grunn av manglende bevis for at det var blitt begått en kriminell handling. På den tiden ble mange vitner som hadde vært utsatt for den harde behandlingen fra myndighetene, renvasket. I 1996 flyttet Nikolaj til byen Velikije Luki i Pskov fylke, som ligger omtrent 500 kilometer fra St. Petersburg. Han kjøpte et lite hus, og i 2003 ble det bygd en Rikets sal på eiendommen hans. I dag har to blomstrende menigheter møtene sine der.

Mannen min og jeg tjener ved Jehovas vitners avdelingskontor i Russland. I mars 2011, bare noen måneder før onkel Nikolaj døde, besøkte han oss for siste gang. Med strålende øyne sa han noe som gjorde dypt inntrykk på oss: «Slik jeg ser det, har vi på en måte begynt å marsjere rundt Jeriko den sjuende dagen.» (Jos 6:15) Han var 85 år gammel. Selv om livet hans ikke hadde vært lett, sa han: «Jeg er så glad for at jeg bestemte meg for å tjene Jehova da jeg var ung! Det har jeg aldri angret på!»