Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) SEPTEMBER 2015

 LIVSHISTORIE

Jehovas velsignelse har gjort livet mitt rikt

Jehovas velsignelse har gjort livet mitt rikt

JEG ble født i 1927 i den lille byen Wakaw i Saskatchewan i Canada. Foreldrene mine fikk sju barn – fire gutter og tre jenter – så jeg ble tidlig i livet vant til å ha mange rundt meg.

Familien vår fikk merke den vanskelige økonomiske situasjonen i 1930-årene som ble kjent som den store depresjonen. Vi var ikke rike, men vi manglet aldri mat. Vi hadde noen høner og en ku, så vi hadde alltid egg, melk, fløte, ost og smør. Du skjønner sikkert at vi alle måtte hjelpe til med arbeidet på gården.

Jeg har mange gode minner fra den tiden. Når far drog til byen om høsten for å selge produkter fra gården, kom han ofte hjem med en kasse nyplukkede epler. Jeg husker den søte duften av epler som fylte rommet. Vi ble veldig glad for å få et saftig eple hver dag!

FAMILIEN MIN BLIR KJENT MED SANNHETEN

Jeg var seks år da foreldrene mine fikk høre om sannheten. Den første sønnen mor og far fikk, Johnny, hadde dødd kort tid etter fødselen. Foreldrene mine var helt ute av seg og spurte presten: «Hvor er Johnny nå?» Presten sa at siden han ikke var blitt døpt, var han ikke i himmelen. Han var i limbus. Presten sa også at hvis foreldrene mine gav ham penger, skulle han be til Gud om at Johnny måtte komme ut av limbus og til himmelen. Hvordan ville du ha reagert på noe slikt? Foreldrene mine ble så skuffet at de aldri mer snakket med den presten! Men de lurte fortsatt på hvor Johnny var.

En dag kom mor over en brosjyre som het Hvor er de døde? Den var utgitt av Jehovas vitner. Hun leste den ivrig. Da far kom hjem, sa hun opprømt: «Jeg vet hvor Johnny er! Han sover nå, men en dag skal han våkne til liv igjen.» Far leste hele brosjyren den kvelden. Foreldrene mine fant stor trøst i å få vite at Bibelen sier at de døde sover, og at de skal få en oppstandelse en gang i framtiden. – Fork 9:5, 10; Apg 24:15.

Det mor og far lærte, gjorde at vi som familie fikk det mye bedre. Det gav oss trøst og glede. De begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og å gå på møter i den lille menigheten i Wakaw, hvor de fleste hadde ukrainsk bakgrunn. Snart deltok de i forkynnelsesarbeidet.

Ikke lenge etter flyttet vi til Britisk Columbia og ble godt mottatt i en menighet der. Jeg tenker med glede tilbake på hvordan vi sammen forberedte oss til søndagens Vakttårn-studium. Vi fikk etter hvert inderlig kjærlighet til Jehova og til Bibelens sannhet. Jeg følte at vi fikk et rikere liv, og at Jehova velsignet oss.

 Det var naturligvis ikke den letteste ting i verden for oss barn å fortelle andre om det vi trodde på. Men noe som virkelig var nyttig, var at min yngre søster Eva og jeg ofte forberedte månedens presentasjon til felttjenesten og demonstrerte den på tjenestemøtet. På den måten lærte vi, enda så sjenerte vi var, å snakke med andre om Bibelen. Jeg er så takknemlig for den opplæringen vi fikk i å forkynne!

Et av høydepunktene fra barndommen var at heltidstjenere kom og overnattet hos oss. Vi syntes for eksempel det var stor stas når kretstilsynsmannen, Jack Nathan, besøkte menigheten vår og bodde hos oss. * Det var morsomt å høre de utallige historiene han fortalte, og den oppriktige rosen vi fikk av ham, gjorde at vi fikk lyst til å tjene Jehova trofast.

Jeg husker at jeg tenkte: «Når jeg blir stor, vil jeg bli som bror Nathan.» Lite skjønte jeg da at hans eksempel kom til å hjelpe meg til å satse på heltidstjenesten. Da jeg var blitt 15 år, hadde jeg bestemt meg for å tjene Jehova. I 1942 ble Eva og jeg døpt.

TROSPRØVER

Under den andre verdenskrig var det mye patriotisme. Frøken Scott, en svært intolerant lærerinne, utviste de to søstrene mine og en av brødrene mine fra skolen. Hvorfor? Fordi de ikke ville hilse flagget. Så tok hun kontakt med lærerinnen min og prøvde å overtale henne til å utvise meg, men hun sa: «Vi bor i et fritt land, og vi har rett til ikke å være med på patriotiske seremonier.» Til tross for mye press fra frøken Scott sa hun: «Dette bestemmer jeg.»

Frøken Scott sa: «Nei, det er ikke du som bestemmer. Hvis du ikke utviser Melita, kommer jeg til å rapportere deg.» Lærerinnen min forklarte foreldrene mine at hvis hun skulle beholde jobben, hadde hun ikke noe annet valg enn å utvise meg, selv om hun mente at det var galt å gjøre det. Uansett, vi fikk tak i skolebøker som vi kunne bruke hjemme. Ikke lenge etter flyttet vi til et sted cirka tre mil unna, der vi barna kom inn på en annen skole.

Under krigen ble litteraturen vår forbudt, men vi gikk fra hus til hus med Bibelen. Det gjorde at vi ble ganske gode på å forkynne ved bare å bruke Bibelen. Det igjen gjorde at vi vokste åndelig sett og erfarte Jehovas støtte.

JEG BEGYNNER I HELTIDSTJENESTEN

Jeg hadde anlegg for frisering og vant til og med noen priser for det

Så snart Eva og jeg var ferdige med skolegangen, begynte vi som pionerer. Til å begynne med jobbet jeg i delikatesseavdelingen i et varehus. Etter hvert tok jeg et seks måneders kurs for å bli frisør, for hjemme hadde jeg alltid likt å stelle håret til de andre. Jeg fikk meg jobb i en frisørsalong to dager i uken, og jeg underviste andre i frisørfaget to ganger i måneden. På den måten kunne jeg forsørge meg selv som heltidstjener.

I 1955 hadde jeg lyst til å dra på stevnet «Det triumferende rike» i New York og i Nürnberg i Tyskland. Men før jeg drog til New York, traff jeg bror Nathan Knorr fra hovedkontoret. Han og hans kone var på et stevne i Vancouver i Canada.  Jeg ble spurt om jeg ville stelle håret til søster Knorr. Bror Knorr ble så fornøyd med resultatet at han bad om å få treffe meg. I samtalens løp fortalte jeg at jeg hadde planer om å besøke New York før jeg reiste videre til Tyskland. Han spurte om jeg ville komme og være på Betel i Brooklyn i ni dager.

Den reisen forandret livet mitt. I New York traff jeg en ung bror som het Theodore (Ted) Jaracz. Kort tid etter at vi hadde truffet hverandre, spurte han til min overraskelse: «Er du pioner?» «Nei», svarte jeg. Min venninne LaVonne overhørte dette og innskjøt: «Jo, det er hun.» Forundret spurte Ted LaVonne: «Hvem er det egentlig som vet det, du eller henne?» Jeg forklarte at jeg hadde vært pioner, og at jeg skulle begynne igjen så snart jeg kom tilbake fra stevnene.

DEN ÅNDELIGE MANNEN JEG GIFTET MEG MED

Ted var født i Kentucky i USA i 1925, og han ble døpt da han var 15. Det var ingen andre i familien hans som kom i sannheten, men selv ble han pioner to år etter at han var blitt døpt. Det ble begynnelsen på nesten 67 års heltidstjeneste.

I juli 1946, da Ted var 20, ble han uteksaminert fra den 7. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Etter det var han reisende tilsynsmann i Cleveland i Ohio. Omkring fire år senere ble han utnevnt som avdelingstjener i Australia.

Ted kom til stevnet i Nürnberg, og vi var en del sammen. Det lå romantikk i luften. Jeg likte at de målene han hadde satt seg, dreide seg om å tjene Jehova av hele sitt hjerte. Han var veldig engasjert og pliktoppfyllende, men også vennlig og omsorgsfull. Jeg kunne se at han satte andres interesser foran sine egne. Etter dette stevnet reiste Ted tilbake til Australia, og jeg reiste tilbake til Vancouver. Men vi holdt kontakten pr. brev.

Etter at Ted hadde vært cirka fem år i Australia, kom han tilbake til USA, og deretter kom han til Vancouver som pioner. Jeg ble glad for å se at familien min likte ham så godt. Min eldre bror, Michael, var veldig beskyttende overfor meg, og han ble ofte bekymret hvis en ung bror viste meg interesse. Men han ble fort glad i Ted. «Melita», sa han, «her har du funnet en god mann. Du burde behandle ham pent og være smart nok til ikke å miste ham.»

Etter at vi giftet oss i 1956, hadde vi mange lykkelige år sammen i heltidstjenesten

Jeg var også blitt veldig glad i Ted. Vi giftet oss 10. desember 1956. Vi var pionerer sammen i Vancouver og deretter i California, og så ble vi sendt ut i kretstjenesten i Missouri og Arkansas. I omkring 18 år bodde vi et nytt sted hver uke mens vi reiste i store deler av USA. Vi hadde fantastiske opplevelser i felttjenesten, i tillegg til at vi var sammen med mange hyggelige brødre og søstre. Dette mer enn oppveide ulempene ved å bo i koffert.

Noe jeg hadde stor respekt for ved Ted, var at han aldri tok sitt forhold til Jehova for gitt. Han satte virkelig pris på å få utføre hellig tjeneste for den største Personen i universet. Vi elsket å lese og studere Bibelen sammen. Hver kveld før vi la oss, knelte vi foran sengen mens han bad for oss. Så bad vi hver for oss. Jeg forstod det alltid når det var noe alvorlig Ted grublet på. Da stod han opp igjen, knelte foran sengen og bad lenge inni seg. Jeg syntes det var veldig fint at han ville be til Jehova om både små og store ting.

 Noen år etter at vi hadde giftet oss, fortalte Ted meg at han kom til å begynne å forsyne seg av symbolene under minnehøytiden. «Jeg har bedt inderlige bønner om dette for å være absolutt sikker på at jeg gjør det Jehova vil jeg skal gjøre», sa han. Jeg ble faktisk ikke så veldig overrasket over at han var blitt salvet med Guds ånd for at han med tiden skulle tjene Gud i himmelen. Jeg så det som et privilegium å kunne være til støtte for en av Kristi brødre. – Matt 25:35–40.

EN NY FORM FOR HELLIG TJENESTE

I 1974 ble Ted til vår store overraskelse innbudt til å bli medlem av Jehovas vitners styrende råd. Etter hvert begynte vi å tjene på Betel i Brooklyn. Mens Ted tok hånd om sine plikter i det styrende råd, arbeidet jeg med renhold og i frisørsalongen.

Ted fikk blant annet i oppdrag å besøke forskjellige avdelingskontorer. Han var spesielt interessert i forkynnelsesarbeidet i landene bak jernteppet. En gang mens vi var på en sårt tiltrengt ferie i Sverige, sa Ted: «Melita, forkynnelsesarbeidet er forbudt i Polen, og jeg skulle så gjerne ha hjulpet brødrene der.» Så vi skaffet oss visa og reiste til Polen. Ted møtte noen av de brødrene som hadde ansvaret for arbeidet, og de gikk en lang tur for at de ikke skulle bli avlyttet. I fire dager hadde brødrene svært intense møter, men jeg gledet meg over å se hvor tilfreds Ted var fordi han kunne hjelpe sin åndelige familie.

Den neste gangen vi besøkte Polen, var i november 1977, sammen med F.W. Franz og Daniel Sydlik. Det var første gang Polen fikk offisielt besøk av medlemmer av det styrende råd. Arbeidet var fortsatt forbudt, men de tre medlemmene av det styrende råd besøkte en rekke byer hvor de fikk mulighet til å holde taler til tilsynsmenn, pionerer og vitner som hadde vært lenge i sannheten.

Ted og andre ved justisdepartementet i Moskva etter at arbeidet vårt var blitt offisielt registrert

Året etter, da Milton Henschel og Ted besøkte Polen, hadde de et møte med myndighetspersoner som var i ferd med å bli mer tolerante når det gjaldt oss og vår virksomhet. I 1982 gav polske myndigheter tillatelse til at brødrene kunne holde éndagsstevner. Året etter det igjen ble det holdt større stevner, de fleste i leide lokaler. I 1985, mens arbeidet fortsatt var forbudt, fikk vi lov til å holde fire stevner på store stadioner. Så, i mai 1989, mens man holdt på med å planlegge enda større stevner, gav polske myndigheter Jehovas vitner juridisk anerkjennelse. Det var få ting som gledet Ted mer enn det.

Områdestevne i Polen

 HELSEPROBLEMER

I 2007 var vi på vei til en innvielse ved avdelingskontoret i Sør-Afrika. I England fikk Ted problemer med blodtrykket, og legen rådet ham til å vente med å reise videre. Etter at Ted hadde kommet seg, drog vi hjem til USA. Men noen uker senere fikk han et alvorlig hjerneslag som gjorde at han ble lam i høyre side.

Det tok tid før Ted kom seg, og i begynnelsen klarte han ikke å gå på kontoret. Men vi var glad for at han kunne snakke normalt. Til tross for problemene forsøkte han å følge rutinene sine, og han deltok til og med i det styrende råds ukentlige møter via telefon fra stuen vår.

Ted var veldig takknemlig for den gode fysioterapien han fikk på sykeavdelingen på Betel. Sakte, men sikkert fikk han førligheten tilbake. Han klarte å ta seg av noen av de teokratiske oppgavene sine, og han var alltid i godt humør.

Tre år senere fikk han et nytt hjerneslag og døde fredfylt onsdag 9. juni 2010. Jeg hadde naturligvis alltid visst at Ted en dag måtte fullføre sitt jordiske løp, men jeg har ikke ord for å beskrive hvor vondt det var å miste ham, og hvor dypt jeg savner ham. Men jeg takker Jehova hver dag for det jeg kunne gjøre for å støtte Ted. Vi fikk over 53 år sammen i heltidstjenesten. Jeg takker også for at Ted hjalp meg til å få et nærere forhold til Jehova, vår himmelske Far. Jeg er ikke i tvil om at han finner stor glede og tilfredshet i å utføre den oppgaven han nå har fått.

NYE UTFORDRINGER

Jeg likte godt å arbeide i frisørsalongen på Betel og lære opp andre der

Etter alle de travle, lykkelige årene sammen med mannen min har det ikke vært lett å tilpasse seg de nye utfordringene. Ted og jeg elsket å hilse på besøkende på Betel og i Rikets sal. Nå da min kjære mann ikke er her mer og jeg ikke er så sterk som før, klarer jeg ikke å være like sosial lenger. Men jeg setter stor pris på å være sammen med brødrene og søstrene på Betel og i menigheten. Det er ikke så lett å følge rutinene på Betel, men jeg er veldig glad for at jeg kan tjene Gud her. Og min kjærlighet til forkynnelsesarbeidet er ikke blitt mindre. Selv om jeg blir sliten og ikke kan stå så lenge om gangen, har jeg stor glede av å forkynne på gaten og lede bibelstudier.

Når jeg ser alt det forferdelige som skjer i verden, er det godt å tenke på at jeg har brukt livet mitt i tjenesten for Jehova sammen med en kjærlig ektefelle. Jehovas velsignelse har virkelig gjort livet mitt rikt! – Ordsp 10:22.

^ avsn. 13 Jack Nathans livshistorie stod i Vakttårnet for 1. september 1990, sidene 10–14.