Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) AUGUST 2015

 LIVSHISTORIE

«La de mange øyer fryde seg»

«La de mange øyer fryde seg»

Det var en dag jeg sent vil glemme. Vi var noen brødre fra forskjellige deler av verden som var på konferanserommet til det styrende råd. Vi hadde fått i oppdrag å holde en presentasjon og ventet nervøst på at redaksjonsutvalget skulle komme. I noen uker hadde vi analysert problemer som oversettere møter, og nå måtte vi anbefale noen løsninger. Det var 22. mai 2000. Men hvorfor var dette møtet så viktig? Før jeg svarer på det, vil jeg fortelle deg litt om bakgrunnen min.

Jeg ble døpt i Queensland og var pioner på Tasmania og misjonær på Tuvalu, Samoa og Fiji

JEG ble født i Queensland i Australia i 1955. Kort tid senere begynte moren min, Estelle, å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Hun ble døpt året etter, og faren min, Ron, kom i sannheten 13 år senere. Jeg ble døpt i Queenslands «outback» i 1968.

Helt siden jeg var barn, har jeg vært veldig glad i å lese og vært fascinert av språk. Når familien var på biltur, må det ha vært frustrerende for foreldrene mine å se meg sitte i baksetet med nesen i en bok i stedet for å følge med på landskapet. Men leselysten var til nytte for meg på skolen. Da jeg gikk på high school i Glenorchy, i øystaten Tasmania, fikk jeg flere priser og utmerkelser for gode skoleprestasjoner.

Men så måtte jeg ta en alvorlig avgjørelse. Skulle jeg ta imot et universitetsstipend jeg ble tilbudt? Selv om jeg var aldri så glad i å lese og lære, er jeg takknemlig for at moren min hadde hjulpet meg til å bli mer glad i Jehova enn i bøker. (1. Kor 3:18, 19) Så med mine foreldres samtykke bestemte jeg meg for å slutte å gå på skole og begynne som pioner så snart jeg var ferdig med min grunnleggende high school-utdannelse. Jeg ble derfor pioner i januar 1971, da jeg var 15 år.

 De neste åtte årene hadde jeg det privilegium å være pioner på Tasmania. I løpet av den tiden giftet jeg meg med en vakker tasmansk søster, Jenny Alcock, og i fire år var vi spesialpionerer sammen i isolerte distrikter i Smithton og Queenstown.

TIL STILLEHAVSØYENE

I 1978 drog vi utenlands for første gang for å overvære et internasjonalt stevne i Port Moresby i Papua Ny-Guinea. Jeg kan fortsatt huske at en misjonær holdt en av talene på språket hiri motu. Selv om jeg ikke skjønte et ord av det han sa, førte talen hans til at jeg fikk lyst til å bli misjonær, til å lære andre språk og til å holde slike taler som den han holdt. Endelig så jeg en måte å kombinere min kjærlighet til Jehova med min kjærlighet til språk på.

Da vi kom tilbake til Australia, ble vi til vår store overraskelse spurt om vi ville tjene som misjonærer på øya Funafuti i øygruppen Tuvalu, tidligere kalt Ellisøyene. Vi flyttet dit i januar 1979. Det var bare tre andre døpte forkynnere på hele Tuvalu.

Jenny og jeg på Tuvalu

Det var ikke lett å lære tuvalsk. Den eneste boken som fantes på det språket, var «Det nye testamente». Det fantes ingen ordbøker eller språkkurs, så vi bestemte oss for å prøve å lære 10–20 nye ord hver dag. Men vi oppdaget snart at vi ikke forstod hva de fleste av de ordene vi lærte oss, egentlig betydde. I stedet for å fortelle folk at det var galt å drive med spådomskunst, sa vi til dem at de ikke måtte bruke vektskåler og spaserstokker! Men vi trengte å lære språket for å lede alle de bibelstudiene vi hadde startet, så vi fortsatte å prøve. Flere år senere sa en av dem vi studerte med på den tiden, til oss: «Vi er så glade for at dere kan snakke språket vårt nå. Til å begynne med hadde vi ingen anelse om hva dere prøvde å si!»

På den annen side var vi i en situasjon som noen vil mene var helt ideell for å lære et nytt språk. Siden vi ikke fikk leid et sted å bo, endte vi opp med å bo hos en familie i hovedlandsbyen som var Jehovas vitner. Det betydde at vi fikk høre språket hele tiden, og at vi ble godt kjent med landsbylivet. Etter at vi ikke hadde snakket engelsk på noen år, ble tuvalsk hovedspråket vårt.

Det gikk ikke lang tid før mange begynte å vise interesse for sannheten. Men hva kunne vi bruke for å studere med dem? Vi hadde ingen publikasjoner  på språket deres. Og hvordan kunne de foreta personlig studium? Når de begynte å komme på møtene, hvilke sanger kunne de da synge, hvilken litteratur kunne de følge med i, og hvordan kunne de forberede seg? Hvordan kunne de gjøre framskritt mot dåpen? Disse ydmyke menneskene trengte åndelig mat på sitt eget språk! (1. Kor 14:9) Vi spurte oss selv: «Vil det noen gang komme ut publikasjoner på tuvalsk, et språk som færre enn 15 000 snakker?» Jehova besvarte disse spørsmålene og viste oss dermed to ting: (1) Han vil at hans Ord skal bli forkynt «på de fjerne øyer», og (2) han vil at de som verden ser på som ‘ydmyke og ringe’, skal ta sin tilflukt til hans navn. – Jer 31:10; Sef 3:12.

VI OVERSETTER BIBELSK LITTERATUR

I 1980 gav avdelingskontoret oss i oppdrag å arbeide som oversettere – et arbeid vi følte oss totalt ukvalifisert for. (1. Kor 1:28, 29) Vi fikk kjøpt en gammel stensilmaskin av myndighetene, og til å begynne med brukte vi den til å mangfoldiggjøre stoff som skulle brukes på møtene. Vi oversatte boken Den sannhet som fører til evig liv til tuvalsk, og til og med den stensilerte vi på denne maskinen. Jeg husker fortsatt den sterke lukten av trykksverte og hvor anstrengende det var å produsere all denne litteraturen for hånd i den intense tropevarmen. Den gangen hadde vi ikke engang strøm!

Det var en utfordring å oversette til tuvalsk, siden vi hadde veldig få oppslagsbøker. Men noen ganger fikk vi hjelp fra uventet hold. En formiddag jeg gikk på feltet, kom jeg ved en feil til å kontakte en beboer som var imot sannheten. Denne eldre mannen, som hadde vært lærer, var snar til å minne meg på at han ikke ønsket besøk av Jehovas vitner. Så sa han: «Jeg har bare lyst til å nevne én ting. Når dere oversetter, bruker dere passivformen for mye. Den er ikke så vanlig på tuvalsk.» Jeg sjekket med andre, og det viste seg at han hadde rett. Så da gjorde vi de nødvendige forandringer. Men jeg var overrasket over at Jehova  hadde gitt oss denne hjelpen gjennom en motstander som tydeligvis leste litteraturen vår!

Rikets budskap nr. 30 på tuvalsk

Den første trykksaken på tuvalsk som skulle distribueres til offentligheten, var en innbydelse til minnehøytiden. Så kom Rikets budskap nr. 30, som ble utgitt samtidig med den engelske utgaven. Det var stort å kunne gi folk noe på deres eget språk! Etter hvert kom det også ut noen brosjyrer og til og med noen bøker på tuvalsk. I 1983 begynte avdelingskontoret i Australia å trykke en kvartalsvis utgave av Vakttårnet på 24 sider, noe som betydde at vi hadde gjennomsnittlig sju avsnitt å studere hver uke. Hvordan reagerte lokalbefolkningen? Siden folk på Tuvalu elsker å lese, ble litteraturen vår veldig populær. Hver gang det kom ut en ny publikasjon, ble det nevnt i en nyhetsmelding på den statlige radiostasjonen, og noen ganger laget det til og med overskrifter! *

Oversettelsesarbeidet begynte med penn og papir. Senere ble manuskripter skrevet på maskin og så maskinskrevet om igjen en rekke ganger før de ble sendt til avdelingskontoret i Australia, hvor litteraturen ble trykt. I en periode skrev to søstre på avdelingskontoret teksten fra alle manuskriptene inn på en datamaskin, selv om de ikke kunne tuvalsk. Dette systemet med at teksten ble skrevet inn to ganger og datamaskinen så ble brukt for å vise forskjellene mellom de to tekstene, gjorde at det kom bemerkelsesverdig få feil på trykk. Ombrukne sider, som viste teksten i den ferdige layouten, ble sendt til oss via luftpost for korrekturlesing og så sendt tilbake til avdelingskontoret til trykking.

Så annerledes det er nå! Nå skriver oversetterteamene teksten rett inn på datamaskin. I de fleste tilfeller blir den kontrollerte og korrekturleste teksten ombrukket lokalt, og så blir filer sendt til trykkeriene via Internett. Det er slutt på heseblesende turer til postkontoret for å sende manuskripter i tide.

NYE OPPDRAG

Etter hvert som årene gikk, fikk Jenny og jeg forskjellige andre oppdrag rundt om i stillehavsområdet. Fra Tuvalu ble vi i 1985 sendt til avdelingskontoret på Samoa. Der hjalp vi dem som oversatte til samoansk, tongansk og tokelauisk, i tillegg til at vi fortsatte å jobbe med tuvalsk. * I 1996 fikk vi et lignende oppdrag på avdelingskontoret på Fiji, hvor vi kunne hjelpe til med det arbeidet som ble gjort for å oversette til fijiansk, kiribatisk, naurisk, rotuman og tuvalsk.

Jeg bruker tuvalsk litteratur for å hjelpe andre

Jeg har alltid vært imponert over det engasjementet oversetterne våre viser. Arbeidet kan iblant være kjedsommelig og slitsomt. Men disse trofaste oversetterne prøver å gjenspeile Jehovas ønske om å få det gode budskap forkynt «for hver nasjon og stamme og hvert tungemål og folk». (Åp 14:6) For å nevne et eksempel: Da det ble bestemt at Vakttårnet skulle begynne å komme ut på tongansk, hadde jeg et møte med alle de eldste på Tonga og spurte hvem som kunne få opplæring  som oversetter. En av de eldste, som hadde en god jobb som mekaniker, tilbød seg å si opp jobben dagen etter og begynne som oversetter med en gang. Det gjorde veldig inntrykk på meg, siden han var familiefar og ikke hadde noen anelse om hvordan han skulle tjene penger. Men Jehova sørget for ham og familien hans, og han oversatte i mange år.

Slike dedikerte oversettere viser at de har samme innstilling som medlemmene av det styrende råd, som er svært opptatt av de åndelige behovene til mindre språkgrupper. En gang ble det for eksempel reist spørsmål om det var verdt alt arbeidet å sørge for litteratur på tuvalsk. Jeg ble veldig oppmuntret av å lese dette svaret fra det styrende råd: «Vi ser absolutt ingen grunn til at dere skulle slutte å oversette til tuvalsk. Selv om tuvalsk nok er et lite språk sammenlignet med andre, trenger folk å bli kjent med det gode budskap på sitt eget språk.»

Dåp i en lagune

I 2003 ble Jenny og jeg flyttet fra oversettelsesavdelingen på avdelingskontoret på Fiji til Patterson i New York, hvor vi skulle arbeide i avdelingen for assistanse til oversettere. Det var som en drøm som gikk i oppfyllelse! Vi ble med i et team som hjelper til med å få litteraturen vår oversatt til enda flere språk. De neste to årene eller deromkring hadde vi det privilegium å besøke en rekke land for å gi oversetterteam opplæring.

NOEN HISTORISKE AVGJØRELSER

La meg nå gå tilbake til den presentasjonen jeg nevnte i begynnelsen. I år 2000 så det styrende råd at det var behov for å styrke oversetterteamene verden over. Fram til da hadde de fleste oversetterne fått veldig lite opplæring. Etter at vi hadde holdt presentasjonen for redaksjonsutvalget, godkjente det styrende råd at det ble satt i gang et verdensomfattende opplæringsprogram for alle oversettere. Programmet omfattet kurs i forståelse av engelsk og opplæring i oversettelsesteknikker og teamarbeid.

Hva har det at det er blitt lagt så stor vekt på oversetting, ført til? Én viktig ting er at kvaliteten på oversettelsen er blitt bedre. Og antall språk som vi nå utgir litteratur på, har økt drastisk. Da vi begynte som misjonærer i 1979, kom Vakttårnet ut på bare 82 språk. På de fleste språkene kom bladet ut flere måneder etter den engelske utgaven. Men nå blir Vakttårnet utgitt på over 240 språk, og de fleste utgavene kommer ut samtidig som den engelske. Det finnes nå åndelig mat i en eller annen form på over 700 språk. Dette er noe vi bare kunne drømme om for noen år siden.

I 2004 tok det styrende råd en annen betydningsfull avgjørelse – å sette fart i arbeidet med å oversette Bibelen. Få måneder senere fikk bibeloversetting høyere prioritet, noe som åpnet muligheten for at Ny verden-oversettelsen kunne bli utgitt på mange flere språk. I 2014 var hele denne  bibeloversettelsen eller en del av den blitt trykt på 128 språk – deriblant en rekke språk som blir snakket i det sørlige Stillehavet.

Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter på tuvalsk blir presentert

Et av høydepunktene i livet mitt var det privilegium å bli sendt til Tuvalu i 2011 for å overvære stevnet der. I flere måneder hadde hele landet vært rammet av en ekstrem tørke, og det så ut til at stevnet måtte avlyses. Men den kvelden vi kom, gjorde et tropisk styrtregn slutt på tørken, og stevnet kunne holdes likevel! Jeg hadde det uvurderlige privilegium å presentere Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter på tuvalsk – det minste språket som har fått denne fantastiske gaven. På slutten av stevnet kom det et nytt styrtregn. Så da programmet var over, hadde alle fått mye åndelig og bokstavelig vann!

Jeg intervjuer foreldrene mine, Ron og Estelle, på et stevne i Townsville i Australia i 2014

Jenny, min trofaste partner i over 35 år, levde dessverre ikke lenge nok til å oppleve denne minneverdige begivenheten. I 2009 tapte hun sin ti år lange kamp mot brystkreft. Når hun blir oppreist til liv igjen, vil hun helt sikkert bli overlykkelig over å få høre om utgivelsen av den tuvalske bibeloversettelsen.

Siden den gang har Jehova velsignet meg med en annen vakker partner, Loraini Sikivou. Loraini og Jenny arbeidet sammen på Betel på Fiji, og Loraini var også oversetter; hun oversatte til fijiansk. Så nå har jeg igjen en trofast kone som tjener Jehova sammen med meg, og som elsker språk, akkurat som meg!

Loraini og jeg i forkynnelsesarbeidet på Fiji

Når jeg ser tilbake på årene som er gått, synes jeg det er veldig oppmuntrende å se hvordan vår kjærlige himmelske Far, Jehova, fortsetter å dekke menneskers behov, uansett om de snakker et lite eller et stort språk. (Sal 49:1–3) Når jeg ser de glade ansiktene til dem som for første gang får se noe av litteraturen vår på sitt eget språk, eller som synger lovsanger til Jehova på det språket som ligger deres hjerte nærmest, får det meg til å tenke på Jehovas kjærlighet. (Apg 2:8, 11) Jeg kan fortsatt huske hva en eldre tuvalsk bror, Saulo Teasi, sa etter at han for første gang hadde sunget en av Rikets sanger på sitt eget språk: «Jeg synes du burde si til det styrende råd at disse sangene høres bedre ut på tuvalsk enn på engelsk.»

I september 2005 fikk jeg helt uventet det privilegium å tjene som medlem av Jehovas vitners styrende råd. Selv om jeg ikke lenger kan tjene som oversetter, takker jeg Jehova for at han lar meg fortsette å være med på å støtte det oversettelsesarbeidet som foregår verden over. For en glede det er å vite at Jehova dekker de åndelige behovene til hele sitt folk – også dem som bor på isolerte øyer midt i Stillehavet! Ja, som salmisten sier: «Jehova selv er blitt konge! La jorden glede seg. La de mange øyer fryde seg.» – Sal 97:1.

^ avsn. 18 Eksempler på hvordan litteraturen vår er blitt tatt imot, finner du i Vakttårnet for 15. desember 2000, side 32, og for 1. august 1988, side 22, og i Våkn opp! for 22. desember 2000, side 9.

^ avsn. 22 Flere opplysninger om oversettelsesarbeidet på Samoa finner du i årboken for 2009, sidene 120, 121, 123, 124.