Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) JULI 2015

Spiller det noen rolle hvem som ser det du gjør?

Spiller det noen rolle hvem som ser det du gjør?

BESALEL og Oholiab var ikke ukjent med byggearbeid. Som slaver i Egypt hadde de sannsynligvis laget flere teglsteiner enn de orket å tenke på. Men de årene var forbi. Nå skulle de bli kunsthåndverkere av ypperste klasse, for de ble satt til å ta ledelsen i byggingen av tabernaklet. (2. Mos 31:1–11) Men noen av de praktfulle arbeidene de laget, var det bare noen få som noensinne kom til å se. Ville de bli frustrert fordi de ikke fikk særlig anerkjennelse for arbeidet sitt? Spilte det egentlig noen rolle hvem som la merke til det de hadde gjort? Spiller det noen rolle hvem som legger merke til det du gjør?

ET UTSØKT ARBEID BARE SETT AV NOEN FÅ

Noe av inventaret i tabernaklet var rene mesterverk. Ta for eksempel de gullkjerubene som var oppå paktens ark i Det aller helligste. Apostelen Paulus beskrev dem som «herlige». (Hebr 9:5) Tenk så fantastisk vakre disse figurene av hamret gull må ha vært! – 2. Mos 37:7–9.

Hvis de gjenstandene som Besalel og Oholiab laget, hadde blitt funnet i dag, ville de ha fortjent en plass på de fineste museer, hvor de kunne bli beundret av en mengde mennesker. Men hvor mange var det som så hvor flotte gjenstandene var, på den tiden da de ble laget? Fordi kjerubene var plassert i Det aller helligste, var det bare øverstepresten som så dem, og det gjorde han bare én gang i året – da han gikk inn dit på soningsdagen. (Hebr 9:6, 7) Det var altså bare noen få mennesker som noen gang så dem.

VÆR FORNØYD, SELV OM IKKE MANGE ROSER DEG

Hvis du hadde vært Besalel eller Oholiab og hadde strevd med å lage slike imponerende kunstverk, hvordan ville du da ha følt det, når du visste at det var så få som så dem? Mange i dag er avhengige av å få ros av og bli beundret av andre mennesker for å føle at de har utrettet noe. Det fungerer som et barometer for hvor bra det de har gjort, er. Men Jehovas tjenere er annerledes. I likhet med Besalel og Oholiab er vi tilfredse når vi gjør Jehovas vilje og har hans godkjennelse.

 På Jesu tid var det vanlig at religiøse ledere bad bønner som skulle gjøre inntrykk på andre. Men Jesus anbefalte noe annet: Be oppriktig og uten å tenke på å få ros av noen som ser deg. Hva skulle det føre til? Jesus sa: «Så skal din Far, som ser på i det skjulte, lønne deg.» (Matt 6:5, 6) Det som teller, er ikke hva andre mennesker tenker om bønnene våre, men hva Jehova tenker om dem. Det er hans mening som avgjør om bønnene våre virkelig er av verdi. Dette er tilfellet med alt vi gjør i vår hellige tjeneste. Det som avgjør om det vi gjør, er verdifullt, er ikke at folk roser oss, men at det gleder Jehova, «som ser på i det skjulte».

Da tabernaklet var ferdig, begynte en sky «å dekke møteteltet, og Jehovas herlighet fylte tabernaklet». (2. Mos 40:34) For et tydelig tegn på Jehovas godkjennelse! Hvordan tror du Besalel og Oholiab følte det da? Selv om navnene deres ikke var inngravert på de kunsthåndverkene de hadde laget, må de ha følt glede over å vite at Gud velsignet alle anstrengelsene deres. (Ordsp 10:22) I årene som fulgte, må det ha varmet deres hjerte å se at arbeidene deres fortsatte å bli brukt i tjenesten for Jehova. Når Besalel og Oholiab blir oppreist til liv i den nye verden, vil de uten tvil bli begeistret over å få vite at tabernaklet ble brukt i den sanne tilbedelse i omkring 500 år!

Selv om ikke noe menneske skulle se din ydmyke og villige tjeneste, gjør Jehova det!

I Jehovas organisasjon i vår tid arbeider både animatørene, fotografene, illustratørene, musikerne, oversetterne og skribentene anonymt. Så på en måte er det ingen som «ser» hva de gjør. Det samme kan sies om mye av det arbeidet som blir gjort i de mer enn 110 000 menighetene verden over. Hvem ser at regnskapstjeneren fyller ut de nødvendige papirene i slutten av måneden? Hvem ser på når sekretæren utarbeider menighetens felttjenesterapport? Hvem ser den broren eller søsteren som reparerer noe i Rikets sal?

På slutten av livet hadde ikke Besalel og Oholiab noen medaljer, diplomer eller andre utmerkelser de kunne vise fram som beviser for god design og arbeid av høy kvalitet. Men de hadde fått noe langt mer verdifullt – Jehovas godkjennelse. Vi kan være sikre på at Jehova la merke til arbeidet deres. La oss etterligne deres eksempel ved å tjene ydmykt og villig.