Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) MAI 2015

 LIVSHISTORIE

Jeg har husket min første kjærlighet til Jehova

Jeg har husket min første kjærlighet til Jehova

DET var forsommeren 1970. Jeg lå i sengen min på sykehuset Valley Forge General Hospital i Phoenixville i Pennsylvania i USA. En mannlig sykepleier sjekket blodtrykket mitt hver halvtime. Jeg var en 20 år gammel soldat som hadde fått en alvorlig infeksjonssykdom. Sykepleieren, som var noen få år eldre enn meg, så bekymret ut. Blodtrykket ble stadig lavere, og jeg spurte ham: «Du har aldri sett noen dø før, har du vel?» Han ble hvit i ansiktet og svarte: «Nei, det har jeg ikke.»

På det tidspunktet så ikke framtiden min særlig lys ut. Men hvorfor hadde jeg havnet på sykehus? La meg fortelle deg litt av livshistorien min.

MINE FØRSTE KRIGSINNTRYKK

Jeg ble syk mens jeg tjenestegjorde som operasjonstekniker under Vietnamkrigen. Jeg likte å hjelpe syke og skadede og hadde som mål å bli kirurg. Jeg landet i Vietnam i juli 1969. Som alle andre nyankomne fikk jeg en orienteringsuke, slik at jeg kunne tilpasse meg den nye tidssonen og den intense heten.

Kort tid etter at jeg meldte meg til tjeneste ved et operasjonssykehus i Mekongdeltaet i Dong Tam, kom det en rekke helikoptre med mange sårede. Jeg var veldig patriotisk og elsket å jobbe, så jeg ville engasjere meg med en gang. De sårede ble klargjort og så fraktet i all hast til de små containerne utstyrt med air-condition som fungerte som operasjonsrom. Der jobbet en kirurg, en anestesilege og to sykepleiere på den trange plassen og gjorde sitt beste for å redde liv. Jeg la merke til at noen store, svarte sekker ikke ble losset fra helikoptrene. Jeg fikk vite at disse sekkene inneholdt kroppsdelene til soldater som var blitt sprengt i filler under kamp. Dette var mine første krigsinntrykk.

MIN SØKEN ETTER GUD

Jeg fikk en viss kjennskap til sannheten som ung

Jeg fikk en viss kjennskap til den sannhet som Jehovas vitner forkynner, da jeg var ung. Min kjære mor studerte Bibelen sammen med vitnene, men hun kom ikke så langt at hun ble døpt. Jeg likte veldig godt å sitte og høre på under bibelstudiet. Omtrent på den tiden gikk jeg forbi en  Rikets sal sammen med stefaren min. Jeg spurte: «Hva er det der?» Han svarte: «Du må aldri ha noe med de folkene å gjøre!» Fordi jeg var glad i stefaren min og hadde tillit til ham, fulgte jeg rådet hans. Derfor mistet jeg kontakten med Jehovas vitner.

Etter at jeg kom tilbake fra Vietnam, følte jeg behov for Gud i livet mitt. Vonde minner hadde gjort meg følelsesmessig nummen. Det virket som om ingen egentlig forstod hva som foregikk i Vietnam, selv om jeg kan huske at det var protestdemonstrasjoner der de amerikanske soldatene ble kalt barnemordere fordi det kom rapporter om at uskyldige barn ble slaktet ned i krigen.

For å stille min åndelige sult begynte jeg å gå på gudstjenester i forskjellige kirkesamfunn. Jeg hadde alltid elsket Gud, men var ikke imponert over det jeg opplevde i kirkene. Til slutt endte jeg opp med å gå til en av Jehovas vitners Rikets saler, i Delray Beach i Florida. Det var en søndag i februar 1971.

Da jeg kom inn, var det like før foredraget var slutt, så jeg overvar det etterfølgende Vakttårn-studiet. Jeg husker ikke hvilket emne som ble drøftet, men jeg kan fortsatt huske de små barna som bladde i bibelen sin for å finne skriftstedene. Det gjorde virkelig inntrykk på meg! Jeg satt rolig og lyttet og observerte. Akkurat da jeg skulle gå ut av salen, kom en vennlig bror som var rundt 80 år, bort til meg. Han het Jim Gardner. Han rakte meg en bok som het Den sannhet som fører til evig liv, og spurte: «Kan jeg få gi deg denne?» Vi avtalte at vi skulle treffes torsdag formiddag for å ha vårt første bibelstudium.

Den søndagen jeg hadde vært på møtet, måtte jeg jobbe nattskift. Jeg arbeidet på akuttmottaket på et privatsykehus i Boca Raton i Florida. Skiftet varte fra kl. 11 om kvelden til kl. 7 neste morgen. Siden det var en rolig natt, kunne jeg lese Sannhetsboken. En seniorsykepleier kom bort til meg, rev boken ut av hendene på meg, så på forsiden og ropte: «Du har vel ikke tenkt å bli en av dem?» Jeg snappet boken tilbake og sa: «Jeg har bare kommet halvveis i den, men det kan jammen se sånn ut!» Hun lot meg være i fred, og jeg leste ut boken den natten.

Den som studerte med meg, var Jim Gardner, en salvet bror som hadde kjent Charles Taze Russell

Jeg begynte mitt første bibelstudium sammen med bror Gardner med å spørre: «Så hva skal vi studere?» Han svarte: «Den boken jeg gav deg.» Jeg sa: «Jeg har allerede lest den.» Bror Gardner svarte vennlig: «Vi kan jo bare ta det første kapitlet.» Jeg var overrasket over hvor mye jeg ikke hadde fått med meg. Han fikk meg til å slå opp mange skriftsteder i den bibeloversettelsen jeg brukte, en utgave av King James Version hvor Jesu uttalelser var skrevet med rød skrift. Endelig lærte jeg om den sanne Gud, Jehova. Bror Gardner, som jeg ble glad i og bare kalte Jim, studerte tre kapitler i Sannhetsboken med meg den formiddagen. Hver torsdag formiddag etter dette studerte vi tre kapitler. Jeg likte disse studiene  veldig godt. For et privilegium det var å bli undervist av denne salvede broren, som personlig hadde kjent Charles T. Russell!

Etter noen uker ble jeg godkjent som forkynner av det gode budskap. Jim hjalp meg med mange av de tingene jeg bekymret meg for, blant annet utfordringen med å forkynne fra hus til hus. (Apg 20:20) Etter hvert som Jim samarbeidet med meg i forkynnelsen, kom jeg til å like dette arbeidet. Jeg ser fortsatt på forkynnelsesarbeidet som mitt største privilegium. Det er virkelig stort å være Guds medarbeider! – 1. Kor 3:9.

MIN FØRSTE KJÆRLIGHET TIL JEHOVA

La meg nå fortelle deg om noe veldig personlig – min første kjærlighet til Jehova. (Åp 2:4) Denne kjærligheten til Jehova har hjulpet meg til å takle vonde krigsminner og mange andre prøvelser. – Jes 65:17.

Min kjærlighet til Jehova har hjulpet meg til å takle vonde krigsminner og mange andre prøvelser

Jeg ble døpt i juli 1971 på stevnet med temaet «Guds navn», som ble holdt på Yankee Stadium

Jeg husker en spesiell vårdag i 1971. Det var kort tid etter at jeg var blitt kastet ut av den leiligheten foreldrene mine hadde latt meg få bo i. Stefaren min skulle ikke ha et av Jehovas vitner i en leilighet som han eide! Jeg hadde ikke mye penger på den tiden. Lønnen jeg fikk fra sykehuset, ble utbetalt annenhver uke, og jeg hadde nettopp brukt opp mesteparten av lønnen på å kjøpe penklær for å kunne delta i tjenesten og representere Jehova på en verdig måte. Jeg hadde noen sparepenger, men de var i en bank i Michigan, den staten jeg vokste opp i. Så jeg måtte bo i bilen noen dager. Jeg barberte og vasket meg på toalettet på bensinstasjoner.

En dag i denne perioden da jeg bodde i bilen, kom jeg til Rikets sal et par timer før gruppen  møttes til felttjeneste. Jeg hadde nettopp blitt ferdig med skiftet på sykehuset. Mens jeg satt bak Rikets sal, der ingen kunne se meg, begynte minnene fra Vietnam å strømme på – lukten av brent menneskekjøtt og synet av blod og gørr. I mitt sinn kunne jeg høre og klart se unge menn spørre meg inntrengende: «Vil jeg klare det? Vil jeg klare det?» Jeg visste de kom til å dø, men jeg prøvde å trøste dem så godt jeg kunne uten å la ansiktsuttrykket røpe sannheten. Mens jeg satt der, ble jeg helt overveldet av følelser.

Jeg har gjort mitt beste for aldri å miste min første kjærlighet til Jehova, særlig når jeg har opplevd prøvelser og andre vanskeligheter

Jeg bad mens en strøm av tårer rant nedover kinnene. (Sal 56:8) Jeg begynte å tenke dypt på oppstandelseshåpet. Så slo det meg: Ved hjelp av oppstandelsen skal Jehova Gud rette opp igjen all den skade som ble forårsaket av det blodbadet jeg hadde sett, og fjerne den følelsesmessige smerten som jeg og andre hadde opplevd. Gud skal gi disse unge mennene livet tilbake, og de vil få mulighet til å lære sannheten om ham. (Apg 24:15) Hjertet mitt strømmet over av en kjærlighet til Jehova som rørte meg innerst i sjelen. Denne dagen er fortsatt helt spesiell for meg. Siden da har jeg gjort mitt beste for aldri å miste min første kjærlighet til Jehova, særlig når jeg har opplevd prøvelser og andre vanskeligheter.

JEHOVA HAR VÆRT GOD MOT MEG

I krig gjør folk forferdelige ting. Jeg var ikke noe unntak. Men det har vært til hjelp for meg å meditere over to av favorittskriftstedene mine. Det første er Åpenbaringen 12:10, 11, hvor det står at Djevelen blir beseiret ikke bare på grunn av vårt vitnesbyrds ord, men også på grunn av Lammets blod. Det andre er Galaterne 2:20. Det verset forteller meg at Kristus Jesus døde «for meg». Jehova ser på meg gjennom Jesu blod og har tilgitt meg det jeg har gjort. Det at jeg vet dette, har gjort at jeg har en renset samvittighet, og har motivert meg til å gjøre alt jeg kan for å hjelpe andre til å lære sannheten om vår barmhjertige Gud, Jehova! – Hebr 9:14.

Når jeg ser tilbake på livet mitt, føler jeg dyp takknemlighet for at Jehova alltid har tatt seg av meg. For å nevne et eksempel: Samme dag som Jim fant ut at jeg bodde i bilen, satte han meg i kontakt med en søster som eide et pensjonat. Jeg er overbevist om at Jehova brukte Jim og denne kjære søsteren til å sørge for at jeg fikk et fint sted å bo. Jehova er så god! Han tar godt vare på sine trofaste tilbedere.

JEG LÆRER Å BLI MER TAKTFULL

I mai 1971 måtte jeg dra til Michigan for å ordne noen saker. Før jeg drog fra Delray Beach menighet i Florida, fylte jeg bagasjerommet i bilen med litteratur, og så kjørte jeg nordover på motorveien Interstate 75. Bagasjerommet ble tomt før jeg hadde kjørt gjennom nabostaten Georgia. Jeg forkynte ivrig det gode budskap om Riket på alle slags steder. Jeg stoppet ved fengsler, og jeg leverte til og med traktater til menn i toalettbyggene på rasteplassene. Den dag i dag lurer jeg på om noen av de såkornene jeg sådde den gangen, noensinne spirte. – 1. Kor 3:6, 7.

Men jeg må innrømme at jeg i den første tiden etter at jeg hadde lært sannheten, ikke var særlig taktfull, spesielt ikke når jeg snakket med min nærmeste familie. Fordi min første kjærlighet til Jehova glødet så sterkt inni meg, forkynte jeg modig, men altfor direkte, for dem. Jeg er inderlig glad i brødrene mine, John og Ron, og jeg prøvde å prakke sannheten på dem. Senere måtte jeg be om unnskyldning for at jeg ikke hadde vært mer hensynsfull. Men jeg holder aldri opp med å be til Jehova om at de må ta imot sannheten. Siden den gang har Jehova lært meg opp, og jeg  er blitt mer taktfull når jeg forkynner og underviser. – Kol 4:6.

ANDRE JEG ER GLAD I

Samtidig som jeg husker min kjærlighet til Jehova, glemmer jeg ikke de andre jeg er glad i. Den jeg elsker mest etter Jehova, er min kjære kone, Susan. Jeg ønsket meg en partner som ville hjelpe meg med å utføre Rikets arbeid. Susan er en åndelig sterk kvinne. Jeg husker godt en dag jeg besøkte henne mens vi hadde følge. Hun satt på verandaen foran huset til foreldrene sine i Cranston i staten Rhode Island og leste Vakttårnet sammen med Bibelen. Det som gjorde inntrykk på meg, var at hun leste en av biartiklene og slo opp skriftstedene. Jeg tenkte: «Dette er en åndelig kvinne!» Vi giftet oss i desember 1971, og jeg er takknemlig for at hun helt siden den gang har stått ved min side og støttet meg. Jeg er glad for at hun elsker meg, men det jeg virkelig setter pris på ved henne, er at hun elsker Jehova enda mer.

Sammen med min kone, Susan, og sønnene våre, Paul og Jesse

Susan og jeg ble velsignet med to sønner, Jesse og Paul. Jehova var med dem i oppveksten. (1. Sam 3:19) Fordi de har gjort sannheten til en del av seg selv, kaster de glans over Susan og meg. De har fortsatt å tjene Jehova fordi de har husket sin første kjærlighet til ham. Begge to har vært i  heltidstjenesten i over 20 år. Jeg er også stolt av de to skjønne svigerdøtrene våre, Stephanie og Racquel, som jeg ser på som mine egne døtre. Begge sønnene våre giftet seg med åndeligsinnete kvinner som elsker Jehova Gud av hele sitt hjerte og hele sin sjel. – Ef 6:6.

Jeg leder et frammøte som kretstilsynsmann

Etter at jeg ble døpt, tjente jeg 16 år i Rhode Island, hvor jeg fikk mange gode venner. Jeg har mange hyggelige minner om fremragende eldste som jeg tjente sammen med. Jeg er også takknemlig for reisende tilsynsmenn – for mange til at jeg kan nevne dem ved navn – som har hatt god innflytelse på meg. Det har virkelig vært et stort privilegium å samarbeide med menn som har tatt vare på sin første kjærlighet til Jehova! I 1987 flyttet vi til Nord-Carolina for å tjene på et sted med større behov, og der utviklet vi også mange dyrebare vennskap. *

Vi likte å forkynne som familie i distrikter som sjelden ble gjennomarbeidet

I august 2002 tok Susan og jeg imot innbydelsen til å bli en del av Betel-familien på Patterson i USA. Jeg arbeidet i tjenesteavdelingen og Susan på vaskeriet. Hun elsket å jobbe der! Så, i august 2005, fikk jeg det privilegium å tjene som medlem av det styrende råd. Det gjorde at jeg følte meg ydmyk. Min kjære kone tenkte mye på hva dette kom til å bety når det gjaldt ansvar, arbeid og reiser. Hun har aldri vært særlig glad i å fly, men vi flyr mye! Susan sier at vennlige kommentarer fra konene til andre medlemmer av det styrende råd har hjulpet henne til å være bestemt på å støtte meg så mye som mulig. Det har hun virkelig gjort, og jeg elsker henne for det.

På kontoret mitt er jeg omgitt av mange bilder som betyr veldig mye for meg. De minner meg om hvilket godt liv jeg har hatt. Jeg har allerede opplevd mange store velsignelser fordi jeg har gjort mitt beste for å huske min første kjærlighet til Jehova!

Det gir meg stor glede å være sammen med familien

^ avsn. 31 Detaljer om bror Morris’ heltidstjeneste kan du finne i Vakttårnet for 15. mars 2006, side 26.