Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) APRIL 2015

 LIVSHISTORIE

Velsignelser «i gunstige tider og i vanskelige tider»

Velsignelser «i gunstige tider og i vanskelige tider»

DA JEG kom til verden i mars 1930, var jeg omgitt av slekt og venner som trofast tjente Jehova. Det var i landsbyen Namkumba i nærheten av byen Lilongwe, i det landet som nå heter Malawi. I 1942 innviet jeg meg til Gud og ble døpt i en av de vakre elvene våre. De neste 70 årene bestrebet jeg meg på å gjøre det som apostelen Paulus oppfordret Timoteus til å gjøre: ‘å forkynne ordet og holde iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider.’ – 2. Tim 4:2.

I begynnelsen av 1948 kom Nathan H. Knorr og Milton G. Henschel fra Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York til Malawi for første gang, og besøket deres gjorde at jeg fikk et ønske om å tjene Jehova på heltid. Jeg tenker med glede tilbake på de oppmuntrende tingene de sa. Vi var rundt 6000 som stod på et gjørmete jorde og fulgte oppmerksomt med da bror Knorr holdt det inspirerende foredraget «Evig regent for alle nasjoner».

Senere traff jeg Lidasi, en nydelig søster som hadde vokst opp i en familie som var Jehovas vitner, akkurat som jeg hadde gjort, og jeg fikk vite at hun også hadde som mål å begynne i heltidstjenesten. Vi giftet oss i 1950, og i 1953 hadde vi fått to barn. Til tross for disse økte familieforpliktelsene kom vi til at jeg kunne bli alminnelig pioner. To år senere ble jeg innbudt til å tjene som spesialpioner.

Kort tid etter dette fikk jeg det privilegium å besøke menigheter som kretstilsynsmann. På grunn av den fine støtten fra Lidasi klarte jeg å ta meg av familien materielt og åndelig sett samtidig som jeg utførte dette arbeidet. * Men vi ønsket inderlig at vi begge to kunne være i heltidstjenesten. Nøye planlegging og det at barna var samarbeidsvillige, gjorde at Lidasi kunne begynne i heltidstjenesten i 1960.

Stevner styrket oss til å møte den forfølgelsen som lå foran oss

Vi gledet oss over disse gunstige tidene, da vi tjente brødrene og søstrene i forskjellige menigheter. Kretstjenesten førte oss mange steder, fra Mulanjefjellets vakre skråninger i sør til de fredelige områdene langs Malawisjøen, som ligger i øst og strekker seg fra nord til sør i nesten hele landets lengde. Vi så en jevn økning i antall forkynnere og menigheter i de kretsene vi tjente.

I 1962 var vi glade for å være på stevnet «Modige forkynnere». Når vi ser tilbake, forstår vi  at slike åndelige sammenkomster var akkurat det alle vi i Malawi trengte for å kunne takle de vanskelige tidene som lå foran oss. Året etter kom bror Henschel på besøk til Malawi igjen, og det var omkring 10 000 på et spesielt stevne som ble holdt utenfor byen Blantyre. Dette oppmuntrende stevnet styrket oss til å møte de kommende prøvelsene.

DET KOMMER VANSKELIGE TIDER

Arbeidet vårt ble forbudt, og myndighetene beslagla avdelingskontoret

I 1964 ble Jehovas vitner satt på en hard prøve fordi de nektet å delta i politisk virksomhet. Over 100 Rikets saler og flere enn 1000 av vitnenes hjem ble ødelagt i en bølge av forfølgelse. Men Lidasi og jeg var i stand til å fortsette i reisetjenesten helt til myndighetene i Malawi forbød Jehovas vitners arbeid i 1967. Avdelingskontoret i Blantyre ble beslaglagt, misjonærene ble utvist, og mange malawiske vitner, deriblant Lidasi og jeg, ble kastet i fengsel. Etter at vi ble løslatt, fortsatte vi i reisetjenesten, men lå lavt i terrenget.

En dag i oktober 1972 kom cirka hundre medlemmer av den militante politiske bevegelsen Malawis ungdomsforbund mot huset vårt. Men et av medlemmene løp i forveien og sa at jeg måtte gjemme meg, fordi de hadde tenkt å drepe meg. Jeg gav Lidasi og barna beskjed om å gjemme seg blant banantrærne i nærheten. Så løp jeg og klatret opp i et stort mangotre. Derfra kunne jeg se at huset vårt og alt vi eide og hadde, ble ødelagt.

Fordi brødrene ikke ville ha noe med politikk å gjøre, ble hjemmene deres brent

Etter hvert som forfølgelsen i Malawi ble mer intens, flyktet tusener av oss fra landet. Familien min og jeg ble boende i en flyktningleir i det vestlige Mosambik til juni 1974. Da ble Lidasi og jeg spurt om vi ville tjene som spesialpionerer i Dómue i Mosambik, nær grensen til Malawi. Vi var spesialpionerer fram til 1975, da Mosambik oppnådde uavhengighet fra Portugal. Vi og andre vitner ble nå tvunget til å dra tilbake til Malawi og til dem som hadde forfulgt oss.

Etter at vi hadde kommet tilbake til Malawi, fikk jeg i oppdrag å besøke menigheter i hovedstaden, Lilongwe. Til tross for forfølgelsen og alle vanskelighetene økte antall menigheter i de kretsene vi hadde det privilegium å tjene.

VI ERFARER JEHOVAS STØTTE

En gang kom vi til en landsby mens det ble holdt et politisk møte der. Noen av partitilhengerne fant ut at vi var Jehovas vitner, og de tvang oss til å sitte blant medlemmene av den politiske ungdomsbevegelsen Malawis unge pionerer. Vi bad inderlig Jehova om hjelp og veiledning i denne spente situasjonen. Da møtet var over, begynte de å slå oss. En eldre kvinne kom løpende og ropte: «La dem være, vær så snill! Denne mannen er sønnen til broren min. La ham dra videre!» Han som ledet møtet, sa: «La  dem gå!» Vi vet ikke hva denne kvinnen hadde i tankene, for hun var ikke en slektning av oss. Vi er overbevist om at Jehova bønnhørte oss.

Politisk partikort

I 1981 støtte vi igjen på noen som tilhørte Malawis unge pionerer. De tok fra oss syklene våre, bagasjen, kartongene med bøker og også kretsens arkiv. Vi kom oss unna og løp hjem til en eldste. Igjen bad vi til Jehova om situasjonen. Vi var bekymret for alle opplysningene i arkivet de hadde tatt. Da Malawis unge pionerer så igjennom arkivet, fant de noen brev der som var adressert til meg og sendt fra forskjellige steder i hele landet. Det skremte dem, for det fikk dem til å tro at jeg var en høytstående myndighetsperson. Så de leverte straks alt sammen fra seg igjen og gav det til de lokale eldste i samme stand som de hadde funnet det.

En annen gang krysset vi en elv med båt. Eieren av båten var den politiske lederen i området, og han bestemte seg for å sjekke om alle passasjerene hadde politisk partikort. Da han nærmet seg oss, fikk han øye på en tyv som myndighetene lette etter. Det førte til mye oppstyr, og dermed sluttet partikortkontrollen. Igjen følte vi Jehovas kjærlige støtte.

ARRESTERT OG FENGSLET

I februar 1984, da jeg var på vei til Lilongwe for å levere rapporter som skulle til avdelingskontoret i Zambia, ble jeg stoppet av en politimann, som gjennomsøkte vesken min. Han fant noe bibelsk litteratur, så han tok meg med til politistasjonen og begynte å slå meg. Etterpå bandt han meg med tau og satte meg i et rom med fanger som var arrestert for å være i besittelse av tyvegods.

Dagen etter tok politisjefen meg med til et annet rom, der han skrev en erklæring hvor det stod: «Jeg, Trophim R. Nsomba, har sluttet å være et Jehovas vitne for å kunne bli løslatt.» Jeg sa: «Jeg er rede til ikke bare å bli bundet, men også til å dø. Jeg er fortsatt et vitne for Jehova.» Jeg nektet å skrive under på erklæringen. Politisjefen ble rasende og slo knyttneven så hardt i pulten at det fikk en politimann i rommet ved siden av til å komme løpende for å se hva som hadde skjedd. Politisjefen sa til ham: «Denne mannen nekter å skrive under på at han har sluttet å forkynne. Så la ham skrive under på at han er et av Jehovas vitner, og så sender vi ham til Lilongwe for at han skal være bundet.» Hele denne tiden gikk min kjære kone og lurte på hva som hadde skjedd med meg. Først fire dager senere fikk noen brødre fortalt henne hvor jeg var.

På politistasjonen i Lilongwe behandlet de meg pent. Politisjefen sa: «Her er en tallerken ris, for det er på grunn av Guds Ord du er bundet. De andre her er tyver.» Så sendte han meg til Kachere fengsel, der jeg ble sittende i fem måneder.

 Fengselsdirektøren var glad for at jeg kom, for han ville at jeg skulle være «fengselsprest» der. Han sa til ham som fungerte som fengselsprest: «Jeg vil ikke at du skal undervise mer i Guds Ord her, for du ble satt i fengsel fordi du stjal fra kirken din!» Så jeg fikk ansvaret for å undervise i Bibelen hver uke på de møtene som ble arrangert for fangene.

Men senere forverret situasjonen seg. Fengselsbetjenter spurte meg ut for å finne ut hvor mange Jehovas vitner det var i Malawi. De var ikke fornøyd med det svaret jeg gav dem, så de slo meg til jeg mistet bevisstheten. En annen gang ville de vite hvor hovedkontoret vårt lå. Jeg sa: «Dere har stilt et lett spørsmål, og jeg skal gi dere svaret.» Politimennene ble glade og slo på båndopptakeren. Jeg forklarte at Jehovas vitners hovedkontor er omtalt i Bibelen. De ble overrasket og spurte: «Hvor i Bibelen?»

«I Jesaja 43:12», svarte jeg. De slo opp skriftstedet og leste det nøye: «‘Dere er derfor mine vitner,’ lyder Jehovas utsagn, ‘og jeg er Gud.’» De leste disse ordene tre ganger. Så spurte de: «Hvordan kan Jehovas vitners hovedkontor være her i Bibelen og ikke i Amerika?» Jeg sa til dem: «Jehovas vitner i Amerika ser det også slik at dette skriftstedet omtaler hovedkontoret deres.» Siden jeg ikke fortalte dem det de ville høre, ble jeg overført til Dzaleka fengsel, rett nord for Lilongwe.

VELSIGNELSER SELV I VANSKELIGE TIDER

Da jeg kom til Dzaleka fengsel i juli 1984, var det allerede 81 Jehovas vitner der. Fengselet var så fullt at de 300 fangene måtte ligge tett side om side på gulvet når de skulle sove. Litt etter litt klarte vi Jehovas vitner å dele oss opp i små grupper for å snakke sammen om et skriftsted hver dag, et skriftsted som forskjellige av oss foreslo. Dette var til stor oppmuntring for oss.

Så skilte fengselsdirektøren oss fra de andre fangene. En betjent sa til oss i all hemmelighet: «Regjeringen hater dere ikke. Det er to grunner til at vi holder dere i fengsel: Regjeringen er redd for at dere skal bli drept av Unge pionerer. Og fordi dere forkynner om en kommende krig, er regjeringen redd for at dens soldater skal forsvinne under den krigen.»

Brødre som ble ført bort etter en rettssak

I oktober 1984 måtte vi alle møte i retten. Vi ble dømt til to års fengsel. Som før ble vi plassert sammen med ikke-vitner. Men fengselsdirektøren sa til alle sammen: «Jehovas vitner røyker ikke. Så dere betjenter, ikke plag dem ved å spørre dem om en sigarett, og ikke gi dem beskjed om å finne et glødende kullstykke som dere kan tenne sigaretten deres med. De er Guds folk! Alle Jehovas vitner skal få mat to ganger om dagen, siden de ikke er her på grunn av kriminelle handlinger, men på grunn av sin tro på Bibelen.»

 Det at vi hadde godt ord på oss, var også noe vi hadde nytte av på andre måter. Når det regnet eller det var mørkt, var det ikke tillatt for fangene å gå ut av bygningen. Men vi hadde lov til å gjøre det når vi ville. Fengselsbetjentene visste at vi ikke ville prøve å rømme. En gang en betjent ble syk da han holdt vakt over oss mens vi jobbet ute på jordene, bar vi ham tilbake til fengselsbygningene for at han skulle få behandling. Betjentene visste at vi var til å stole på. Så fordi vi hadde god oppførsel, fikk vi oppleve at Jehovas navn ble æret av fangevokterne våre. * – 1. Pet 2:12.

IGJEN EN GUNSTIG TID

Den 11. mai 1985 ble jeg løslatt fra Dzaleka fengsel. Så godt det var å bli gjenforent med familien! Vi takker Jehova for at han hjalp oss til å være ulastelige i disse svært vanskelige tidene. Når det gjelder denne perioden, føler vi det på samme måte som apostelen Paulus følte det da han skrev: «Vi ønsker ikke at dere skal være uvitende, brødre, om den trengsel som vi ble utsatt for . . . vi var meget usikre endog med hensyn til vårt liv. Ja, vi følte på oss at vi hadde fått dødsdommen. Dette var for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på den Gud som oppreiser de døde. Fra noe så stort som døden reddet han oss.» – 2. Kor 1:8–10.

Bror Nsomba og hans kone, Lidasi, foran en Rikets sal i 2004

Ja, det hadde vært noen situasjoner der det virket som om vi ikke kom til å overleve. Men vi bad alltid Jehova om å gi oss det mot og den visdom vi trengte for å ha en ydmyk holdning, slik at vi kunne fortsette å bringe ære til hans store navn.

Jehova har velsignet oss i tjenesten for ham, både i gunstige tider og i vanskelige tider. Vi synes det er fantastisk å se det avdelingskontoret som stod ferdig i Lilongwe i år 2000, og også å se at det er blitt bygd over 1000 nye Rikets saler rundt omkring i hele Malawi! Disse velsignelsene fra Jehova er så åndelig berikende at Lidasi og jeg synes alt dette nesten virker som en drøm! *

^ avsn. 7 Brødre som har mindreårige barn hjemme, blir ikke lenger spurt om å tjene som kretstilsynsmenn.

^ avsn. 30 Flere detaljer om forfølgelsen i Malawi finner du i Jehovas vitners årbok 1999, sidene 171–223.

^ avsn. 34 Mens denne artikkelen ble utarbeidet, sovnet bror Nsomba inn i døden, 83 år gammel.