Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet – studieutgave  |  November 2014

Spørsmål fra leserne

Spørsmål fra leserne

Hvordan blir eldste og menighetstjenere utnevnt?

I det første århundre sa apostelen Paulus til de eldste som tjente i menigheten i Efesos: «Gi akt på dere selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn i, til å være hyrder for Guds menighet, som han kjøpte med blodet av sin egen Sønn.» (Apg 20:28) Hvilken rolle spiller den hellige ånd i forbindelse med utnevnelsen av eldste og menighetstjenere i dag?

For det første: Den hellige ånd ledet bibelskribenter til å skrive ned hvilke kvalifikasjoner eldste og menighetstjenere må ha. I 1. Timoteus 3:1–7 er det nevnt 16 forskjellige krav som eldste må oppfylle. Vi finner ytterligere kvalifikasjoner i slike skriftsteder som Titus 1:5–9 og Jakob 3:17, 18. Kvalifikasjoner som menighetstjenere må ha, blir nevnt i 1. Timoteus 3:8–10, 12, 13. For det andre: De som anbefaler og foretar slike utnevnelser, ber konkret om at Jehovas ånd må lede dem når de vurderer om en bror oppfyller de bibelske kravene i rimelig grad. For det tredje: Den som blir anbefalt, må legge Guds hellige ånds frukt for dagen i sitt liv. (Gal 5:22, 23) Så Guds ånd er involvert i alle sidene ved utnevnelsesprosessen.

Men hvem er det som foretar selve utnevnelsen av slike brødre? Tidligere ble alle anbefalinger som gjaldt utnevnelse av eldste og menighetstjenere, sendt til avdelingskontoret. Brødre der som var utnevnt av det styrende råd, vurderte disse anbefalingene og utnevnte dem som oppfylte kravene. Deretter informerte avdelingskontoret eldsterådet. De eldste informerte så de nyutnevnte brødrene om utnevnelsen og spurte dem om de var villige til å ta imot ansvarsoppgaven, og om det var noe som gjorde at de ikke var kvalifisert. Til slutt ble utnevnelsen opplyst for menigheten.

Men hvordan ble eldste og menighetstjenere utnevnt i det første århundre? Noen ganger foretok apostlene spesielle utnevnelser, for eksempel den gangen de satte sju menn til å ta hånd om den daglige utdelingen av mat til enker. (Apg 6:1–6) Disse brødrene kan imidlertid ha tjent som eldste allerede før de fikk dette ekstra oppdraget.

Selv om Bibelen ikke forklarer i detalj hvordan hver enkelt utnevnelse ble foretatt på den tiden, gir den oss en viss pekepinn. Vi får vite at  da Paulus og Barnabas var på vei tilbake fra sin første misjonsreise, «utnevnte [de] eldste . . . i hver menighet, og under bønn og faste overgav de dem til Jehova, som de var kommet til tro på». (Apg 14:23) Flere år senere skrev Paulus til sin reisefelle Titus: «Av denne grunn lot jeg deg bli igjen på Kreta: at du skulle rette på de ting som var mangelfulle, og skulle utnevne eldste i by etter by, slik som jeg påla deg.» (Tit 1:5) Det ser ut til at Timoteus, som reiste mye sammen med Paulus, også fikk myndighet til å gjøre dette. (1. Tim 5:22) Det er altså tydelig at disse utnevnelsene ble foretatt av reisende tilsynsmenn, ikke av apostlene og de eldste i Jerusalem.

Med dette bibelske mønsteret i tankene har Jehovas vitners styrende råd justert framgangsmåten når det gjelder utnevnelse av eldste og menighetstjenere. Fra og med 1. september 2014 foregår det på følgende måte: Hver kretstilsynsmann vurderer nøye de anbefalingene som de eldste i hans krets kommer med. Når han besøker menighetene, vil han prøve å bli kjent med dem som er anbefalt, blant annet ved å gå på feltet sammen med dem så sant det er mulig. Etter at kretstilsynsmannen har drøftet anbefalingene med menighetens eldsteråd, er det han som har ansvaret for å utnevne eldste og menighetstjenere. På denne måten er ordningen med utnevnelser mer i tråd med mønsteret fra det første århundre.

Eldste som drøfter en brors bibelske kvalifikasjoner med kretstilsynsmannen (Malawi)

Hvordan er ansvaret fordelt når det gjelder denne prosessen? Som alltid har «den tro og kloke slave» hovedansvaret for å gi tjenestefolkene mat. (Matt 24:45–47) Det innbefatter å granske Bibelen under ledelse av den hellige ånd for å kunne gi retningslinjer for hvordan man i praksis skal følge bibelske prinsipper som har betydning for organiseringen av den verdensomfattende menighet. Det er også den tro og kloke slave som utnevner alle kretstilsynsmenn og medlemmer av utvalget ved avdelingskontorene. Hvert avdelingskontor gir i sin tur praktisk hjelp til å følge de retningslinjene som er gitt. Hvert eldsteråd har den alvorlige forpliktelse å nøye vurdere om de brødrene som de anbefaler kretstilsynsmannen å utnevne, har de nødvendige bibelske kvalifikasjoner til å tjene i Guds menighet. Hver kretstilsynsmann har det store ansvar å vurdere eldsterådets anbefalinger grundig og under bønn og deretter utnevne de brødrene som er kvalifisert.

Når vi forstår hvordan utnevnelser blir gjort, skjønner vi bedre den hellige ånds rolle i denne prosessen. Det gjør at vi får større tillit til og respekt for dem som er blitt utnevnt til å tjene i den kristne menighet. – Hebr 13:7, 17.

Hvem er de to vitnene som er omtalt i Åpenbaringen, kapittel 11?

Åpenbaringen 11:3 nevner to vitner som skulle profetere i 1260 dager. Videre i beretningen står det at villdyret skulle «seire over dem og drepe dem». Men etter ‘tre og en halv dag’ skulle de bli gjort levende igjen, til stor forundring for alle som var vitne til det. – Åp 11:7, 11.

Hvem er disse to vitnene? Detaljene i beretningen hjelper oss til å finne ut hvem de er. For det første får vi vite at de «er symbolisert ved de to oliventrær og de to lampestaker». (Åp 11:4) Dette får oss til å tenke på den lampestaken og de to oliventrærne som er nevnt i Sakarjas profeti. Det ble sagt at disse oliventrærne var et bilde på «de to salvede», det vil si stattholderen Serubabel og øverstepresten Josva, «som står ved siden av hele jordens Herre». (Sak 4:1–3, 14) For det andre står det om de to vitnene at de gjør tegn som ligner på de tegnene Moses og Elia gjorde. – Sammenlign Åpenbaringen 11:5, 6 med 4. Mosebok 16:1–7, 28–35 og 1. Kongebok 17:1; 18:41–45.

Hva er fellesnevneren for det som står i Åpenbaringen, kapittel 11, og det som står i Sakarja 4:1–3, 14? I hvert av de nevnte tilfellene er det snakk om personer som var salvet av Gud, og som tok ledelsen i den sanne tilbedelse i en vanskelig tid med prøver. Så Åpenbaringen 11:3 ble oppfylt ved at de salvede brødrene som tok ledelsen på den tiden da Guds rike ble opprettet i himmelen i 1914, forkynte «i sekkelerret» i tre og et halvt år.

Da forkynnelsen i sekkelerret var over, ble disse salvede drept i symbolsk forstand da de ble kastet i fengsel. De satt fengslet i en kortere periode som billedlig ble omtalt som tre og en halv dag. De som var fiender av Guds folk, så det slik at forkynnelsesarbeidet nå var dødt, noe som gjorde dem svært glade. – Åp 11:8–10.

Men etter de tre og en halv dagene ble de to vitnene gjort levende igjen, akkurat som nevnt i profetien. Disse salvede ble ikke bare løslatt fra fengselet, men de som forble trofaste, fikk også en spesiell utnevnelse fra Gud gjennom sin Herre, Jesus Kristus. I 1919 var de blant dem som ble utnevnt til å tjene som en ‘tro og klok slave’ som skulle hjelpe Guds folk til å få dekket sine åndelige behov i de siste dager. – Matt 24:45–47; Åp 11:11, 12.

Det er interessant å merke seg at Åpenbaringen, kapittel 11, knytter disse begivenhetene til en tid da det åndelige templet skulle måles, eller bedømmes, som det står om i versene 1 og 2. Malaki, kapittel 3, nevner en lignende inspeksjon av det åndelige templet, fulgt av en tid med renselse. (Mal 3:1–4) Hvor lenge varte denne inspeksjonen og rensingen? Den varte fra 1914 til første del av 1919. Denne tidsperioden omfatter både de 1260 dagene (42 månedene) og de symbolske tre og en halv dagene som er nevnt i Åpenbaringen, kapittel 11.

Så glade vi er for at Jehova sørget for at denne åndelige lutringen ble gjort for å rense et folk som er nidkjært til gode gjerninger! (Tit 2:14) Og vi setter pris på det gode eksemplet til de trofaste salvede som tok ledelsen i en prøvens tid den gangen og på den måten tjente som de symbolske to vitner. *