Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) APRIL 2014

 LIVSHISTORIE

Heltidstjenesten – hvor den har ført meg

Heltidstjenesten – hvor den har ført meg

Når jeg ser tilbake på de 65 årene jeg har vært i heltidstjenesten, kan jeg virkelig si at mitt liv har vært fylt med gode dager. Det betyr ikke at jeg aldri har opplevd tunge og triste dager. (Sal 34:12; 94:19) Men i det store og hele har det vært et meget rikt og meningsfylt liv!

DEN 7. september 1950 ble jeg medlem av Betel-familien i Brooklyn. På den tiden bestod Betel-familien av 355 brødre og søstre av ulik etnisk bakgrunn i alderen 19 til 80 år. Mange av dem var salvede kristne.

HVORDAN JEG BEGYNTE Å TJENE JEHOVA

På dåpsdagen min, ti år gammel

Mor lærte meg å tjene vår ‘lykkelige Gud’. (1. Tim 1:11) Hun begynte å tjene Jehova da jeg var liten. Den 1. juli 1939, da jeg var ti år gammel, ble jeg døpt på et sonestevne (nå kalt kretsstevne) i Columbus i Nebraska i USA. Vi var rundt hundre stykker som var samlet i et leid møtelokale for å lytte til grammofonforedraget «Fascisme eller frihet» av Joseph Rutherford. Halvveis uti foredraget dannet det seg en pøbelflokk utenfor den lille salen vi var i. De trengte seg inn og avbrøt stevnet og jaget oss ut av byen. Vi samlet oss på gården til en bror, ikke så langt fra byen, og hørte resten av programmet der. Som du sikkert forstår, har jeg aldri glemt dåpsdatoen min!

Mor gjorde sitt beste for å lære meg opp i sannheten. Selv om far var et godt menneske og en god far, var han ikke særlig interessert i religion eller i min åndelighet. Men mor og andre vitner i Omaha menighet gav meg den oppmuntringen jeg så sårt trengte.

LIVET TAR EN NY RETNING

Før jeg skulle gå ut av high school, måtte jeg bestemme meg for hva jeg ville med livet mitt. I hver sommerferie var jeg feriepioner (nå kalt hjelpepioner) sammen med andre på min alder.

To unge ugifte brødre som nettopp hadde blitt uteksaminert fra Gilead-skolens 7. klasse – John Chimiklis og Ted Jaracz – fikk i oppdrag å tjene som reisende tilsynsmenn i det området der jeg bodde. Jeg ble overrasket over å få vite at de bare var i begynnelsen av 20-årene. Jeg var 18 år og skulle snart gå ut av high school. Jeg kan fortsatt huske at bror Chimiklis spurte meg om hva jeg ville med livet mitt. Da jeg fortalte ham det, sa han ivrig: «Ja, begynn i heltidstjenesten med én gang. Du vet aldri hvor den kan føre deg.» Dette rådet og disse brødrenes gode  eksempel gjorde dypt inntrykk på meg. Så jeg begynte som pioner da jeg var ferdig med skolen, i 1948.

JEG BEGYNNER PÅ BETEL

I juli 1950 reiste foreldrene mine og jeg til det internasjonale stevnet på Yankee Stadium i New York. Mens vi var på stevnet, var jeg med på det møtet som ble holdt for dem som var interessert i å tjene på Betel. Jeg sendte inn et brev hvor jeg skrev at jeg gjerne ville tjene der.

Selv om far ikke hadde noe imot at jeg var pioner og bodde hjemme, syntes han at jeg skulle betale et rimelig beløp for kost og losji. Så en dag i begynnelsen av august gikk jeg ut for å se etter arbeid, men først stoppet jeg for å sjekke postkassen. Der lå det et brev til meg fra Brooklyn. Det var undertegnet av Nathan H. Knorr, som skrev: «Vi har mottatt din søknad om Betel-tjeneste. Jeg forstår at du er villig til å bli værende på Betel til Herren tar deg bort. Jeg vil derfor be deg om å møte opp på Betel, 124 Columbia Heights, Brooklyn, New York, den 7. september 1950.»

Da far kom hjem fra arbeid den dagen, fortalte jeg ham at jeg hadde funnet meg en jobb. Han sa: «Bra, hvor skal du arbeide?» Jeg svarte: «På Betel i Brooklyn, for ti dollar i måneden.» Det var litt av et sjokk for ham, men han sa at hvis det var det jeg ville, burde jeg gå inn for å lykkes med det. Ikke lenge etter, på stevnet på Yankee Stadium i 1953, ble han døpt!

Min pionerpartner, Alfred Nussrallah, og jeg

Jeg var glad for at Alfred Nussrallah, pionerpartneren min, ble invitert til å begynne på Betel samtidig som meg. Vi reiste dit sammen. Etter en tid giftet han seg, og han og hans kone, Joan, gikk på Gilead og ble sendt som misjonærer til Libanon. Senere begynte de i reisetjenesten i USA.

OPPGAVER PÅ BETEL

Da jeg kom til Betel, ble jeg først satt til å arbeide i bokbinderiet. Den første publikasjonen jeg jobbet med, var boken Hva har religionen gjort for menneskeheten? Etter rundt åtte måneder i bokbinderiet ble jeg overført til tjenesteavdelingen, der jeg jobbet under ledelse av bror Thomas J. Sullivan. Det var en fornøyelse å samarbeide med ham og høste gagn av den åndelige visdom og innsikt han hadde fått i løpet av mange år i organisasjonen.

Etter at jeg hadde vært i tjenesteavdelingen i nesten tre år, sa Max Larson, trykkeritilsynsmannen, til meg at bror Knorr ville snakke med meg. Jeg ble redd for at jeg hadde gjort noe galt, så jeg ble lettet da jeg fikk vite hva bror Knorr ville. Han spurte om jeg hadde noen planer om å forlate Betel i overskuelig framtid, for han trengte noen som kunne arbeide midlertidig på kontoret hans, og ville se om jeg kunne klare å utføre oppgaven. Jeg sa at jeg ikke hadde noen planer om å forlate Betel. Det ble til at jeg hadde det privilegium å arbeide på hans kontor i de neste 20 årene.

Jeg har ofte sagt at den utdannelsen jeg fikk på Betel, ikke kunne kjøpes for penger. Jeg lærte enormt mye ved å jobbe sammen med bror Sullivan og bror Knorr og andre brødre på Betel, som Milton Henschel, Klaus Jensen, Max Larson, Hugo Riemer og Grant Suiter. *

 Brødrene som jeg har tjent sammen med, har utført sitt arbeid for organisasjonen på en velorganisert måte. Bror Knorr arbeidet utrettelig og ønsket at Rikets arbeid skulle ha så stor framgang som mulig. Vi som tjente på hans kontor, syntes han var lett å snakke med. Selv når vi hadde ulik mening i en sak, kunne vi uttale oss fritt og likevel ha hans tillit.

En gang snakket bror Knorr med meg om hvor viktig det er å ta seg av oppgaver som kan virke ubetydelige. Han fortalte meg for eksempel at da han var trykkeritilsynsmann, kunne bror Rutherford ringe ham og si: «Bror Knorr, når du går fra trykkeriet og inn til middag, så ta med noen viskelær til meg. Jeg trenger dem på skrivebordet mitt.» Bror Knorr sa at han gikk til utstyrsrommet med én gang for å hente viskelærene og puttet dem i lommen. Da han så gikk til middag klokken tolv, leverte han dem på bror Rutherfords kontor. Det var jo bare en liten ting, men det var nyttig for bror Rutherford. Så sa bror Knorr til meg: «Jeg liker å ha spisse blyanter på skrivebordet mitt. Så vil du være snill og sørge for at jeg har det hver morgen?» I mange år passet jeg på at han hadde spissede blyanter.

Bror Knorr snakket ofte om hvor viktig det var at vi hørte godt etter når vi ble bedt om å utføre en oppgave. En gang forklarte han meg tydelig hvordan jeg skulle håndtere en bestemt sak, men jeg hørte ikke godt nok etter. Det førte til at han havnet i en svært pinlig situasjon. Jeg følte meg helt elendig, så jeg skrev et kort brev der jeg sa at jeg var veldig lei meg for det jeg hadde gjort, og at jeg følte at det ville være best at jeg ble flyttet fra hans kontor. Senere samme formiddag kom bror Knorr bort til skrivebordet mitt. «Robert», sa han, «jeg har lest brevet ditt. Du gjorde en feil. Jeg har snakket med deg om saken, og jeg er sikker på at du vil være mer påpasselig i tiden framover. La oss ta fatt på arbeidet igjen begge to.» Jeg var dypt takknemlig for at han var så hensynsfull.

JEG ØNSKER Å GIFTE MEG

Etter å ha tjent på Betel i åtte år hadde jeg ingen andre planer enn å fortsette på Betel. Men det forandret seg. Sommeren 1958, omtrent på den tiden da det internasjonale stevnet på Yankee Stadium og Polo Grounds ble holdt, traff jeg Lorraine Brookes, en søster som jeg hadde møtt i 1955, da hun var pioner i Montreal i Canada. Hennes innstilling til heltidstjenesten og det at hun var villig til å dra hvor enn Jehovas organisasjon måtte sende henne, gjorde inntrykk på meg. Lorraines mål hadde vært å gjennomgå Gilead-skolen. I 1956, da hun var 22 år, hadde hun blitt innbudt til å gå i den 27. klassen. Etter at hun hadde blitt uteksaminert, fikk hun i oppdrag å tjene som misjonær i Brasil. Lorraine og jeg fornyet vårt bekjentskap i 1958, og da jeg fridde, sa hun ja. Vi la planer om å gifte oss året etter og håpet at vi kunne få være misjonærer sammen.

 Da jeg fortalte bror Knorr om planene mine, foreslo han at vi skulle vente i tre år med å gifte oss og så tjene sammen på Betel i Brooklyn. For at et par den gangen skulle kunne fortsette på Betel etter at de hadde giftet seg, måtte én av dem ha vært på Betel i minst ti år og den andre i minst tre. Så Lorraine gikk med på å tjene to år på Betel i Brasil og så ett år på Betel i Brooklyn før vi giftet oss.

Den eneste kontakten vi hadde de to første årene vi var forlovet, var gjennom brevveksling. Det var for dyrt å ringe, og det fantes ikke e-post på den tiden! Vi giftet oss den 16. september 1961, og vi så det som en ære at bror Knorr holdt bryllupstalen. Sant nok føltes disse få årene som lang tid å vente. Men nå når vi med stor glede og tilfredshet ser tilbake på de godt over 50 årene vi har vært gift, er vi enig om at det var vel verdt det!

På bryllupsdagen vår. Fra venstre: Nathan H. Knorr, Patricia Brookes (Lorraines søster), Lorraine og jeg, Curtis Johnson, Faye og Roy Wallen (foreldrene mine)

PRIVILEGIER I TJENESTEN

I 1964 fikk jeg det privilegium å besøke andre land som sonetilsynsmann. På den tiden var det ikke lagt opp til at konene ble med mennene sine på slike reiser, men dette ble det en forandring på i 1977. Det året reiste Lorraine og jeg sammen med Grant og Edith Suiter for å besøke avdelingskontorene i Tyskland, Østerrike, Hellas, Kypros, Tyrkia og Israel. Alt i alt har jeg besøkt over 70 land rundt om i verden.

På en slik reise til Brasil i 1980 stoppet vi i en by ved ekvator som heter Belém, der Lorraine hadde tjent som misjonær. Vi stoppet også i Manáus for å besøke brødrene og søstrene der. Da vi var på et stadion hvor det ble holdt en tale, så vi en gruppe som satt sammen, og som ikke fulgte de vanlige brasilianske hilseskikkene. Kvinnene kysset ikke andre kvinner på kinnene, og mennene håndhilste ikke. Hva var grunnen til det?

De var våre kjære trosfeller fra en koloni for spedalske i det indre av Amazonas-regnskogen. For ikke å risikere å smitte andre som var til stede, unngikk de å ha direkte kontakt med dem. Men de rørte vårt hjerte, og vi kommer aldri til å glemme ansiktene deres, som strålte av glede! Jehovas ord er virkelig sanne: «Mine tjenere skal rope av glede på grunn av hjertets gode tilstand.» – Jes 65:14.

ET RIKT OG MENINGSFYLT LIV

Lorraine og jeg tenker ofte på våre over 60 år med helhjertet tjeneste for Jehova. Vi er så glad for de måtene Jehova har velsignet oss på fordi vi har latt ham lede oss ved hjelp av sin organisasjon. Selv om jeg ikke er i stand til å reise rundt om i verden, slik som før, klarer jeg å utføre mine daglige oppgaver som assistent for det styrende råd – i koordinatorenes utvalg og i tjenesteutvalget. Jeg setter stor pris på det privilegium det er å ha en liten andel i å støtte det verdensomfattende brorskapet på denne måten. Vi synes det er fantastisk å se hvor mange unge menn og kvinner som begynner i heltidstjenesten. De har samme holdning som Jesaja, som sa: «Her er jeg! Send meg!» (Jes 6:8) Alle disse viser at de er enig i det som kretstilsynsmannen sa til meg for mange år siden: «Begynn i heltidstjenesten med én gang. Du vet aldri hvor den kan føre deg.»

^ avsn. 20 Livshistoriene til noen av disse brødrene står i The Watchtower for 15. september 1964 (Hugo Riemer), 15. august 1965 (Thomas J. Sullivan) og 15. oktober 1969 (Klaus Jensen) og i Vakttårnet for 15. januar 1984 (Grant Suiter) og 1. september 1989 (Max Larson).