Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) FEBRUAR 2014

Enken i Sarefat ble belønnet for sin tro

Enken i Sarefat ble belønnet for sin tro

EN FATTIG enke klemmer gutten sin, sitt eneste barn, tett inntil seg. Hun kan ikke tro sine egne øyne. For en liten stund siden vugget hun fortvilet den livløse kroppen hans i armene sine, men nå har han fått livet tilbake! Hun er overlykkelig over å se smilet i ansiktet hans. «Se, sønnen din lever», sier han som er gjest i huset hennes.

Denne dramatiske hendelsen fant sted for nesten 3000 år siden. Du kan lese om hvordan denne gutten ble oppreist fra de døde, i 1. Kongebok, kapittel 17. Gjesten i huset var Guds profet Elia. Og moren? Hun var en ikke navngitt enke som bodde i byen Sarefat (Sarepta). Det at sønnen hennes ble oppreist fra de døde, var noe av det mest trosstyrkende hun opplevde i hele sitt liv. Når vi nå skal se nærmere på beretningen om henne, kan vi lære noen viktige ting.

ELIA FINNER EN ENKE SOM HAR TRO

Jehova hadde bestemt at det skulle komme en lang tørkeperiode i Israel, der den onde kong Akab regjerte. Etter at Elia hadde kunngjort at tørken skulle komme, holdt Gud ham skjult for Akab og gav ham mat på en mirakuløs måte ved å sørge for at ravner brakte ham brød og kjøtt. Så sa Jehova til Elia: «Bryt opp, gå til Sarefat, som hører til Sidon, og du skal bo der. Se, jeg skal i sannhet befale en kvinne der, en enke, å forsyne deg med mat.» – 1. Kong 17:1–9.

Da Elia kom til Sarefat, så han en fattig enke som holdt på med å sanke ved. Kunne det være at hun var den kvinnen som skulle gi ham mat? Hvordan skulle hun klare det, når hun var så fattig? Selv om Elia kanskje hadde en viss tvil, begynte han å snakke med kvinnen. Han sa: «Vær snill og hent litt vann til meg i et kar, så jeg kan drikke.» Da hun gikk for å hente litt vann til ham, tilføyde  han: «Vær snill og hent en bit brød til meg i din hånd.» (1. Kong 17:10, 11) Å gi den fremmede noe å drikke var ikke vanskelig, men å gi ham brød var et stort problem.

«Så sant Jehova din Gud lever», svarte hun, «jeg har ingen rund kake, bare en håndfull mel i den store krukken og litt olje i den lille krukken; og se, jeg holder på med å sanke litt ved, og jeg skal gå inn og lage til noe for meg og sønnen min, og vi skal spise det og dø.» (1. Kong 17:12) Tenk over hva denne samtalen forteller oss.

Enken forstod at Elia var en gudfryktig israelitt. Det skjønner vi fordi hun sier: «Så sant Jehova din Gud lever.» Det ser ut til at hun hadde en viss kunnskap om Israels Gud, men ikke nok til at hun ville kalle Jehova «min Gud». Hun bodde i Sarefat, en by som ‘hørte til’, eller var avhengig av, den fønikiske byen Sidon. De som bodde i Sarefat, var høyst sannsynlig Ba’al-tilbedere. Jehova så likevel noe spesielt i denne enken.

Selv om denne fattige enken i Sarefat bodde blant avgudsdyrkere, viste hun tro på Israels Gud. Jehova sendte Elia til henne både for hennes egen skyld og for profetens skyld. Vi kan lære noe viktig av dette.

Ikke alle innbyggerne i det Ba’al-dyrkende Sarefat var helt fordervet. Ved å sende Elia til enken viste Jehova at han legger merke til oppriktige mennesker som ennå ikke tjener Ham. Ja, «i enhver nasjon er den som frykter [Gud] og øver rettferdighet, antagelig for ham». – Apg 10:35.

Hvor mange av dem som bor i ditt distrikt, er lik enken i Sarefat? Selv om de kanskje er omgitt av mennesker som utøver falsk religion, kan det være at de lengter etter noe bedre. De har kanskje liten eller ingen kunnskap om Jehova og trenger derfor hjelp for å kunne ta imot sannheten. Er du med på å lete etter og hjelpe slike mennesker?

«LAG FØRST EN LITEN RUND KAKE TIL MEG»

Tenk nøye over hva Elia bad enken om å gjøre. Hun hadde akkurat fortalt ham at etter at hun hadde laget et siste måltid til seg selv og sønnen, skulle de spise det og dø. Men hva sa Elia? «Vær ikke redd. Gå inn, gjør etter ditt ord. Men lag først en liten rund kake til meg av det som er der, og du skal bringe den ut til meg, og for deg selv og sønnen din kan du lage til noe etterpå. For dette er hva Jehova, Israels Gud, har sagt: ‘Den store krukken med mel skal ikke bli tom, og den lille krukken skal ikke mangle olje helt til den dag da Jehova gir et skyllregn over landets overflate.’» – 1. Kong 17:11–14.

I en slik situasjon ville mange kanskje ha sagt: «Gi bort vårt siste måltid? Det kan du ikke mene!» Men det var ikke slik enken reagerte. Selv om hun hadde liten kunnskap om Jehova, trodde hun på det Elia sa, og gjorde det han bad henne om. For en stor trosprøve dette var – og for en vis avgjørelse hun tok!

Enkens tro på Elias Gud, Jehova, gjorde at hun og sønnen hennes overlevde

Gud sviktet ikke denne fattige enken. Akkurat som Elia hadde lovt, mangedoblet Jehova det lille hun hadde av mat, slik at det var nok til å holde Elia, henne selv og sønnen hennes i live helt til tørken var over. Ja, «den store krukken med mel ble ikke tom, og den lille krukken manglet ikke olje, i samsvar med Jehovas ord, det som han  hadde talt ved Elia». (1. Kong 17:16; 18:1) Hvis denne kvinnen hadde handlet annerledes, kunne det godt være at det hun hadde tenkt å lage av det lille som var igjen av mel og olje, ville blitt hennes siste måltid. Men hun handlet i tro og stolte på Jehova og gav Elia mat først.

Noe vi kan lære av dette, er at Gud velsigner dem som viser tro. Når din trofasthet blir satt på prøve og du viser tro, vil Jehova hjelpe deg. Han vil være en Forsørger, en Beskytter og en Venn som hjelper deg til å bestå prøven. – 2. Mos 3:13–15.

I 1898 skrev Zion’s Watch Tower om hva vi kan lære av beretningen om enken i Sarefat: «Hvis kvinnen hadde stor nok tro til å adlyde, ville hun bli regnet verdig til å få Herrens hjelp gjennom profeten; hvis hun ikke viste stor nok tro, kunne det være at det ville bli funnet en annen enke som ville bli regnet verdig. Slik er det også med oss – når vi går på livets vei, bringer Herren oss iblant til et sted der han prøver vår tro. Hvis vi viser tro, vil vi få velsignelsen; hvis vi ikke gjør det, vil vi gå glipp av den.»

Når vi møter prøvelser, må vi søke Jehovas veiledning gjennom Bibelen og våre bibelske publikasjoner. Så må vi følge denne veiledningen, uansett hvor vanskelig det måtte være å godta den. Vi vil virkelig bli velsignet hvis vi handler i samsvar med dette vise ordspråket: «Sett din lit til Jehova av hele ditt hjerte, og støtt deg ikke til din egen forstand. Gi akt på ham på alle dine veier, og han skal gjøre dine stier rette.» – Ordsp 3:5, 6.

‘DU ER KOMMET FOR Å LA SØNNEN MIN DØ’

Enkens tro skulle nå bli satt på en ny prøve. Bibelen sier videre: «Det skjedde etter disse hendelsene at sønnen til kvinnen, husets frue, ble syk, og hans sykdom ble så alvorlig at det ikke lenger var pust i ham.» Den sørgende moren, som søkte en forklaring på hvorfor dette tragiske hadde skjedd, sa til Elia: «Hva har jeg med deg å gjøre, du den sanne Guds mann? Du er kommet til meg for å minne om min misgjerning og for å la sønnen min dø.» (1. Kong 17:17, 18) Hva ligger det i disse bitre ordene?

Tenkte kvinnen på en synd som plaget samvittigheten hennes? Trodde hun at sønnens død var en straff fra Gud, og at Elia var en som var sendt av Gud for å bringe død? Det sier ikke Bibelen noe om, men én ting er klart: Enken anklaget ikke Gud for å være urettferdig.

Det må ha kommet som et sjokk på Elia å få vite at enkens sønn var død, og han må ha blitt rystet over at hun kunne tro at hans tilstedeværelse var grunnen til at hun hadde lidd dette hjerteskjærende tapet. Etter at han hadde båret guttens livløse kropp opp på takkammeret, ropte han: «Jehova, min Gud, skal du også føre ulykke over den enken som jeg bor hos som utlending, ved å la sønnen hennes dø?» Profeten orket ikke tanken på den vanære som ville bli ført over Guds navn hvis Gud lot denne gode og gjestfrie kvinnen lide enda mer. Så Elia bad inntrengende: «Jehova, min Gud, jeg ber deg, la dette barnets sjel komme tilbake i ham.» – 1. Kong 17:20, 21.

«SE, SØNNEN DIN LEVER»

Jehova lyttet til Elias bønn. Enken hadde gitt hans profet mat, og hun hadde vist tro. Gud lot tydeligvis guttens sykdom gå sin gang fordi han visste at det ville finne sted en oppstandelse – den første som er omtalt i Bibelen – og at den ville gi håp til kommende generasjoner. Da Elia bønnfalt Jehova om det, gav Han gutten livet tilbake. Tenk så glad enken må ha blitt da Elia sa: «Se, sønnen din lever»! Hun sa til Elia: «Nå vet jeg virkelig at du er en Guds mann, og at Jehovas ord i din munn er sant.» – 1. Kong 17:22–24.

Beretningen i 1. Kongebok, kapittel 17, sier ikke noe mer om denne kvinnen. Men siden Jesus omtaler henne på en positiv måte, kan det være at hun resten av livet var en trofast tjener for Jehova. (Luk 4:25, 26) Beretningen om henne viser at Jehova velsigner dem som gjør godt mot hans tjenere. (Matt 25:34–40) Den viser også at Gud sørger for at de som er trofaste mot ham, får det de trenger, selv i vanskelige situasjoner. (Matt 6:25–34) Og den viser at Jehova ønsker å oppreise de døde og har makt til å gjøre det. (Apg 24:15) Dette er virkelig gode grunner til å huske enken i Sarefat.