Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) JANUAR 2014

De har møtt villig fram – i Vest-Afrika

De har møtt villig fram – i Vest-Afrika

PASCAL, som vokste opp i et fattig strøk i Elfenbenskysten, drømte om et bedre liv. Han var amatørbokser og tenkte: «Hvor kan jeg få mulighet til bli idrettsstjerne og bli rik?» Da han var midt i 20-årene, kom han til at det var Europa som var stedet. Men siden han ikke hadde reisedokumenter, måtte han komme seg inn i Europa på ulovlig vis.

I 1998, da Pascal var 27, begynte han på reisen. Han krysset grensen til Ghana, drog gjennom Togo og Benin og kom så fram til byen Birni Nkonni i Niger. Nå var det den virkelig farlige delen av reisen skulle begynne. Planen var å komme seg nordover ved å hoppe på en lastebil og krysse Sahara, og når han så nådde fram til Middelhavet, ville han prøve å komme seg om bord på en båt som skulle til Europa. Men han kom ikke så langt, for i Niger skjedde det to ting som stoppet ham.

For det første slapp han opp for penger. For det andre traff han Noé, en pioner som begynte å studere Bibelen med ham. Det han lærte, gjorde sterkt inntrykk på ham og forandret hans syn på livet. De materielle målene hans ble erstattet av åndelige interesser. I desember 1999 ble Pascal døpt. For å vise hvor takknemlig han var mot Jehova, begynte han i 2001 som pioner i den byen i Niger der han hadde lært sannheten. Hva synes han om tjenesten? Han sier begeistret: «Jeg får det beste ut av livet!»

DE FÅR MER UT AV LIVET – I AFRIKA

Anne-Rakel

Det er mange som i likhet med Pascal har funnet ut at det som gjør livet mer givende, er å gå inn for å nå åndelige mål. For å nå slike mål har noen flyttet fra Europa til Afrika, til steder hvor det er større behov for forkynnere. Ja, omkring 65 vitner fra Europa i alderen 17 til 70 år har flyttet til de vestafrikanske landene Benin, Burkina Faso, Niger og Togo for å tjene der behovet er større. * Hva motiverte dem til å gjøre en så stor forandring, og hvordan har det gått med dem?

Anne-Rakel fra Danmark forteller: «Foreldrene mine var misjonærer i Senegal. De snakket alltid veldig entusiastisk om misjonærlivet, så jeg fikk lyst til å leve slik, jeg også.» For rundt 15 år siden, da Anne-Rakel var i begynnelsen av 20-årene, flyttet hun til Togo, der hun tjener i en tegnspråkmenighet. Hvordan har det at hun  flyttet, oppmuntret andre? Hun sier: «Senere flyttet lillesøsteren min og broren min også til Togo.»

Albert-Fayette og Aurele

Aurele, en 70 år gammel gift bror fra Frankrike, sier: «For fem år siden, da jeg ble pensjonist, hadde jeg et valg: Enten kunne jeg leve et stille og rolig liv i Frankrike og vente på paradiset, eller så kunne jeg gjøre noe for å utvide min tjeneste.» Aurele valgte det siste. For cirka tre år siden flyttet han og hans kone, Albert-Fayette, til Benin. «Det at vi har stilt oss til rådighet for å tjene Jehova her, er det beste vi noen gang har gjort», sier Aurele. «Og det viste seg», sier han med et smil, «at deler av distriktet vårt langs kysten minner om paradiset.»

Clodomir og hans kone, Lysiane, flyttet fra Frankrike til Benin for 16 år siden. I begynnelsen savnet de veldig familie og venner i Frankrike og var redd for at de ikke skulle klare å tilpasse seg det nye livet. Men frykten var ubegrunnet. De opplevde mange gleder. Clodomir sier: «I disse 16 årene har vi hatt det privilegium å hjelpe gjennomsnittlig én person i året til å ta imot sannheten.»

Lysiane og Clodomir sammen med noen de har hjulpet å lære sannheten

Johanna og Sébastien

Sébastien og Johanna, et ektepar fra Frankrike, flyttet til Benin i 2010. «Det er så mye å gjøre i menigheten», sier Sébastien. «Det å tjene her er som å være på et teokratisk intensivkurs!» Hvordan er responsen ute på feltet? Johanna forteller: «Folk tørster etter sannheten. Selv når vi ikke er ute for å forkynne, stopper folk oss på gaten for å stille bibelske spørsmål og for å få litteratur.» Hvordan har det at de flyttet, virket på ekteskapet deres? Sébastien sier: «Det har styrket ekteskapet vårt. Jeg synes det er en fornøyelse å bruke hele dager i tjenesten sammen med min kone.»

Eric og hans kone, Katy, er pionerer i den tynt befolkede nordlige delen av Benin. For cirka ti år siden, mens de bodde i Frankrike, begynte de å lese artikler om å tjene på steder med større behov, og de snakket med heltidstjenere. Det gav dem et ønske om å flytte utenlands, noe de gjorde i 2005. Veksten de har vært vitne til, er imponerende. Eric sier: «For to år siden var det 9 forkynnere i gruppen vår i byen Tanguiéta; nå er vi 30. Om søndagene er det mellom 50 og 80 på møtet. Det er en utrolig glede å se en slik vekst!»

Katy og Eric

 HVORAN OVERVINNE UTFORDRINGER

Benjamin

Hvilke utfordringer har noen av dem som har flyttet til Vest-Afrika, møtt? Benjamin, som er 33, er broren til Anne-Rakel. I 2000 møtte han en misjonær i Danmark som tjente i Togo. Benjamin forteller: «Da jeg sa til misjonæren at jeg hadde lyst til å bli pioner, sa han: ‘Du kan jo bli pioner i Togo.’» Benjamin tenkte over det. Han sier: «Jeg hadde ikke fylt 20 engang, men de to søstrene mine tjente allerede i Togo. Det gjorde det lettere for meg å dra dit.» Så han flyttet. Han hadde likevel en utfordring. Benjamin forklarer: «Jeg kunne ikke et ord fransk. De første seks månedene var vanskelige, for jeg kunne ikke kommunisere skikkelig.» Men etter hvert gikk det bedre. Benjamin tjener nå på Betel i Benin, der han jobber med litteraturforsendelse og hjelper til i dataavdelingen.

Marie-Agnès og Michel

Eric og Katy, som er nevnt tidligere, tjente i et fremmedspråklig distrikt i Frankrike før de flyttet til Benin. Hvordan var Vest-Afrika annerledes? Katy sier: «Det var ikke lett å finne et passende sted å bo. I flere måneder bodde vi i et hus uten strøm og innlagt vann.» Eric legger til: «Det var dundrende musikk i nabolaget til langt på natt. Man må være tålmodig når det gjelder slike ting, og være villig til å tilpasse seg.» De sier samstemt: «Gledene ved å tjene i et så å si jomfruelig distrikt oppveier en hvilken som helst vanskelighet.»

Michel og Marie-Agnès, et ektepar fra Frankrike i slutten av 50-årene, flyttet til Benin for rundt 5 år siden. Til å begynne med var de litt nervøse. Michel sier: «Noen sammenlignet flyttingen vår med det at en linedanser skyver en trillebår – og at vi sitter oppi trillebåren! Det kunne være skremmende hvis man ikke visste at linedanseren var Jehova. Så vi flyttet for og med Jehova.»

HVORDAN MAN KAN FORBEREDE SEG

De som har erfaring i å tjene på et sted med større behov, understreker hvor viktig det er å forberede seg. De kommer med disse rådene: Planlegg. Lær å tilpasse deg. Hold deg til et budsjett. Stol på Jehova. – Luk 14:28–30.

Sébastien, som er nevnt tidligere, forteller: «Før vi flyttet, sparte Johanna og jeg i to år ved å skjære ned på utgifter til underholdning, og ved å unngå unødige innkjøp.» For å kunne fortsette å tjene utenlands jobber de i Europa noen få måneder  hvert år, og det gjør at de kan være pionerer i Benin resten av året.

Marie-Thérèse

Marie-Thérèse er én av omtrent 20 ugifte søstre som har flyttet til Vest-Afrika for å tjene et sted hvor det er større behov. Hun jobbet som bussjåfør i Frankrike, men i 2006 tok hun et års permisjon for å være pioner i Niger. Det gikk ikke lang tid før hun forstod at det var et slikt liv hun ville satse på. Marie-Thérèse sier: «Etter at jeg kom tilbake til Frankrike, snakket jeg med arbeidsgiveren min om at jeg gjerne ville forandre arbeidsavtalen, og han gikk med på det. Nå jobber jeg som bussjåfør i Frankrike fra mai til august, og fra september til april er jeg pioner i Niger.»

Saphira

De som ‘søker riket først’, kan stole på at Jehova vil gi dem alt det de har behov for. (Matt 6:33) Tenk for eksempel over det som Saphira, en ugift søster fra Frankrike som er i slutten av 20-årene, opplevde. Hun tjener som pioner i Benin. I 2011 var hun i Frankrike for å tjene nok penger til å klare seg enda et år (hennes sjette) i Afrika. Saphira forteller: «Det var fredag, min siste dag på jobb, men jeg trengte å arbeide i ti dager til for å tjene opp nok for det kommende året. Jeg hadde bare to uker igjen i Frankrike. Jeg bad til Jehova og forklarte situasjonen. Rett etter ringte et bemanningsbyrå og spurte om jeg kunne vikariere for en annen i to uker.» Om mandagen gikk Saphira til arbeidsplassen for å få opplæring av den hun skulle vikariere for. Hun sier: «Jeg ble veldig overrasket da jeg fant ut at hun var en kristen søster som trengte ti dager fri for å gå på Pionertjenesteskolen! Sjefen hadde nektet å gi henne fri hvis det ikke ble funnet noen vikar. Hun hadde tryglet Jehova om at Han måtte gjøre noe – akkurat som jeg hadde.»

NOE SOM GIR EKTE GLEDE

Noen av dem som har flyttet til et land i Vest-Afrika, har tjent der i mange år og gjort det til sitt hjem. Andre har kunnet være der i noen få år og har så reist tilbake til det landet de kom fra. Men de som har reist hjem, har fortsatt mye igjen for de årene de tjente utenlands. De har lært at det som gir ekte glede i livet, er å tjene Jehova.

^ avsn. 6 Avdelingskontoret i Benin fører tilsyn med arbeidet i alle disse fire landene, der det snakkes fransk.

Lær mer

Hvilke skoler har vi for pionerer?

Hvilke spesielle skoler har vi for dem som bruker mye av tiden sin på å forkynne om Riket?