Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) NOVEMBER 2013

 FRA VÅRT ARKIV

«Jeg var som en skilpadde i skallet sitt»

«Jeg var som en skilpadde i skallet sitt»

I AUGUST/SEPTEMBER 1929 deltok over 10 000 forkynnere i en intensiv ni dagers forkynnelseskampanje over hele USA. De leverte en kvart million bøker og brosjyrer. Blant disse forkynnerne var det omkring tusen kolportører. Så mange de var blitt! Bulletin (nå Vår tjeneste for Riket) sa at det var «nesten utrolig» at tallet på pionerer var blitt tredoblet fra 1927 til 1929.

I slutten av 1929 kom det et økonomisk krakk. Den 29. oktober, den verste dagen under dette krakket («den svarte tirsdagen»), falt aksjekursene på New York-børsen så kraftig at det sendte sjokkbølger rundt hele verden, og den globale økonomien kom inn i den store depresjonen. Tusenvis av banker gikk konkurs. Mange gårder ble lagt ned. Enorme fabrikker stengte portene. Millioner mistet jobben. I 1933 ble det på det meste tvangssolgt 1000 amerikanske boliger hver dag.

Hvordan kunne heltidsforkynnere klare seg under en slik krise? Én løsning var et hjem på hjul. Når man bodde i en bobil eller en husvogn, slapp man å betale husleie og boligskatt, og på den måten kunne mange pionerer fortsette i sin tjeneste med et minimum av utgifter. * Og under stevnene fungerte et mobilt hjem som et gratis hotellrom. I 1934 inneholdt Bulletin detaljerte tegninger av en kompakt, men bekvem bolig med isolasjon mot kulden og slike praktiske innretninger som vannsystem, kokeapparat og nedfellbar seng.

Foretaksomme forkynnere rundt om i verden satte i gang med å bygge seg et hjem på hjul. «Noah hadde ingen erfaring med båtbygging», sa Victor Blackwell, «og jeg hadde ingen erfaring i å bygge en husvogn eller noen kunnskap om hvordan det skulle gjøres.» Men bygge gjorde han.

En bobil som skal fraktes over en elv i monsuntiden i India

Avery og Lovenia Bristow hadde en bobil. Avery fortalte: «Jeg var som en skilpadde i skallet sitt – jeg hadde alltid hjemmet mitt med meg.» Ekteparet Bristow var pionerer sammen med Harvey og Anne Conrow, som hadde et mobilt hjem med vegger av tjærepapp. Biter av pappen falt av hver gang de flyttet hjemmet sitt. «Ingen hadde noen gang sett en slik husvogn før», fortalte Avery, «og det har ingen gjort siden heller!» Men Avery sa at ekteparet Conrow og de to sønnene deres var «den lykkeligste familien på jord». Harvey Conrow skrev: «Vi manglet aldri noe, og vi følte oss helt trygge i tjenesten for Jehova og under hans kjærlige omsorg.» De fire medlemmene av familien Conrow gjennomgikk senere Gilead-skolen og ble sendt til Peru som misjonærer.

Familien Battaino var også pionerer sammen. Etter at Giusto og Vincenza fant ut at de skulle bli foreldre, bygde de om en A-Ford pickup fra 1929 til et hjem som «var som et flott hotell» sammenlignet med de teltene de hadde bodd i tidligere. Sammen med den lille datteren sin fortsatte de i  den tjenesten de var så glad i, og forkynte for italienere som bodde i USA.

Det var mange som gjerne ville høre på det gode budskap, men fattige og arbeidsledige mennesker kunne sjelden gi pengebidrag for den bibelske litteraturen. I stedet tilbød de alle slags varer i bytte. To pionerer laget en liste over 64 forskjellige ting de hadde fått av interesserte. Listen så ut «som en vareliste fra en landhandel».

Fred Anderson traff en gårdbruker som gjerne ville ha et sett av bøkene våre, og som i bytte tilbød et par briller som hadde tilhørt moren hans. På den neste gården viste en annen mann interesse for litteraturen, men sa: «Jeg har ikke briller som jeg kan lese med.» Men med naboens briller kunne han lese bøkene helt fint, og han gav med glede bidrag for bøkene og brillene.

Herbert Abbott hadde med seg et bærbart hønsebur i bilen sin. Etter at han hadde byttet til seg tre–fire høns, tok han dem med til markedet, solgte dem og fylte opp bensintanken. «Hendte det at vi var nesten helt blakke? Å ja», skrev han, «men vi lot oss ikke stoppe av det. Så lenge vi hadde bensin på tanken, stod vi på videre, i full tillit til Jehova.»

Ved å stole på Jehova og vise sterk besluttsomhet klarte hans folk å komme seg gjennom disse vanskelige årene. Under et uvær kom Maxwell og Emmy Lewis seg ut av husvognen sin akkurat før den ble delt i to av et fallende tre. «Disse tingene var ikke hindringer», skrev Maxwell, «bare hendelser, og tanken på å gi opp streifet oss aldri. Det var mye arbeid som skulle gjøres, og vi var innstilt på å gjøre det.» Uten å la seg avskrekke og med hjelp fra gode venner bygde Maxwell og Emmy opp igjen sitt hus på hjul.

Også i våre dager møter man store utfordringer, og millioner av nidkjære vitner for Jehova viser den samme selvoppofrende ånd som disse pionerene i depresjonstiden gjorde. I likhet med dem er vi fast bestemt på å fortsette å forkynne helt til Jehova sier at arbeidet er fullført.

^ avsn. 5 Den gangen hadde de fleste pionerene ikke noe lønnet arbeid. De fikk bibelsk litteratur til redusert pris og brukte bidragene for den litteraturen de leverte, til å dekke de beskjedne levekostnadene sine.