Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) JUNI 2013

 LIVSHISTORIE

Lydighet mot Jehova har gitt meg mange velsignelser

Lydighet mot Jehova har gitt meg mange velsignelser

«Tenk så mye fint vi kan lære av Noah!» sa far. «Noah var lydig mot Jehova og var glad i familien sin, og alle i familien overlevde vannflommen fordi de gikk inn i arken.»

DETTE er et av de første minnene jeg har av far, som var en beskjeden, arbeidsom mann. Han hadde sterk rettferdighetssans, så han ble straks interessert i Bibelens budskap da han fikk høre det i 1953. Fra da av gjorde han sitt beste for å dele det han lærte, med oss barna. Mor ville til å begynne med ikke gi slipp på sine katolske tradisjoner. Men etter hvert begynte også hun å godta Bibelens lære.

Det var vanskelig for foreldrene mine å studere med oss. Mor var nærmest analfabet, og far arbeidet lange og harde dager ute på jordene. Noen ganger var han så trøtt at han ikke klarte å holde seg våken under studiet. Men han fikk lønn for strevet. Jeg var den eldste i søskenflokken, så jeg hjalp til med å undervise søsteren min og de to brødrene mine. Det vil si at jeg blant annet lærte dem noe som far ofte nevnte – at Noah var glad i familien sin, noe han viste ved å være lydig mot Gud. Jeg elsket denne bibelske beretningen! Det gikk ikke lang tid før vi alle begynte å gå på møtene i Rikets sal i Roseto degli Abruzzi, en by på den italienske adriaterhavskysten.

Jeg var bare elleve år da mor og jeg i 1955 drog vestover, over fjellet, for å overvære vårt første områdestevne, som ble holdt i Roma. Siden den gang har jeg sett på de store stevnene våre som noe av det fineste vi opplever som kristne.

Året etter ble jeg døpt, og kort tid senere begynte jeg i heltidstjenesten. Da jeg var 17 år, ble jeg spesialpioner i Latina, en by sør for Roma cirka 30 mil fra hjemstedet mitt. Det var en forholdsvis ny by, så det var ingen som brydde seg så mye om hva naboene mente. Pionerpartneren min og jeg var veldig glad for å levere masse bibelsk litteratur, men siden jeg var såpass ung, hadde jeg fryktelig hjemlengsel! Jeg ønsket likevel å være lydig og utføre det oppdraget jeg hadde fått.

På bryllupsdagen vår

Senere ble jeg sendt til Milano for å hjelpe til med forberedelsene til det internasjonale stevnet som skulle holdes der i 1963 med temaet «Det evige gode budskap». Under stevnet utførte jeg frivillig tjeneste sammen med mange  andre, deriblant en ung bror fra Firenze som het Paolo Piccioli. Den andre stevnedagen holdt han en engasjert tale om det å være ugift. Jeg husker at jeg tenkte: «Den broren kommer i hvert fall aldri til å gifte seg.» Men vi begynte å skrive med hverandre, og det viste seg at vi hadde mye felles – vi hadde samme mål, begge elsket Jehova, og begge hadde et sterkt ønske om å være lydig mot ham. I 1965 giftet vi oss.

DISKUSJONER MED PRESTER

Jeg var alminnelig pioner i Firenze i ti år. Det var spennende å se veksten i menighetene og særlig de framskrittene som de unge gjorde. Paolo og jeg likte å være sammen med dem for å prate om åndelige ting og også for å koble av, noe som for Paolos del vanligvis betydde å spille fotball. Jeg skulle selvfølgelig gjerne vært mer sammen med mannen min, men jeg kunne se at disse unge og familiene i menigheten trengte og hadde utbytte av at han brukte tid på dem og viste dem kjærlig interesse.

Jeg blir fortsatt glad når jeg tenker tilbake på alle de bibelstudiene vi ledet. En av dem vi studerte med, var Adriana, som snakket med to andre familier om det hun lærte. De avtalte et møte med en prest for å diskutere slike kirkelige dogmer som treenighetslæren og læren om sjelens udødelighet. Tre prelater, høytstående geistlige, troppet opp på møtet. De forklaringene de kom med, var innviklede og inkonsekvente, og det kunne de vi studerte med, lett se når de sammenlignet dem med Bibelens klare lære. Ja, det møtet viste seg å være et vendepunkt. Med tiden ble rundt 15 stykker i de familiene Jehovas vitner.

De forkynnelsesmetodene vi bruker i dag, er jo ganske annerledes. Men den gangen ble Paolo «ekspert» på å diskutere med prester – noe han gjorde en rekke ganger. Jeg husker en gang da han diskuterte med noen prester foran en hel forsamling av ikke-vitner. Det viste seg at noen motstandere hadde avtalt på forhånd med noen i forsamlingen at de skulle stille spørsmål som de mente var vriene. Men diskusjonen tok en annen vending enn de hadde tenkt. Én spurte om det var riktig av kirken å blande seg opp i politikk, slik den hadde gjort i århundrer. Da ble det tydelig at prestene var på tynn is. Plutselig gikk lyset, og møtet fikk en brå slutt. Noen år senere fikk vi vite at det var planlagt at lyset skulle slokkes hvis diskusjonen ikke gikk akkurat som prestene hadde håpet.

NYE FORMER FOR TJENESTE

Da Paolo og jeg hadde vært gift i ti år, ble vi spurt om vi ville begynne i kretstjenesten. Paolo  hadde en god jobb, så det var ikke noen lett avgjørelse. Men etter å ha tenkt over saken under bønn sa vi ja til å begynne i denne formen for tjeneste. Vi likte å være sammen med de familiene vi bodde hos. Om kveldene studerte vi ofte sammen med dem, og etterpå hjalp Paolo barna med leksene, særlig hvis det var mattelekser. Og Paolo var en lesehest, så han fortalte begeistret om interessante og oppbyggende ting han hadde lest. Om mandagene drog vi ofte og forkynte i byer der det ikke bodde noen vitner, og inviterte folk til et foredrag som skulle holdes samme kveld.

Vi likte å være sammen med de unge, noe som for Paolos del vanligvis betydde å spille fotball

Etter bare to år i kretstjenesten ble vi invitert til å tjene på Betel i Roma. Paolo skulle ta hånd om juridiske saker, og jeg skulle arbeide i abonnementsavdelingen. Det var ikke noen lett omstilling å begynne på Betel, men vi var bestemt på å gjøre som vi ble bedt om. Det var spennende å se den gradvise utvidelsen av avdelingskontoret og hvordan brorskapet i Italia hadde en enorm framgang og vekst. På den tiden fikk Jehovas vitner i Italia en viktig juridisk anerkjennelse. Vi var virkelig lykkelige i denne formen for tjeneste.

Paolo elsket arbeidet sitt på Betel

I begynnelsen av 1980-årene, mens vi tjente på Betel, kom vårt bibelske syn på blod i offentlighetens søkelys i Italia. Det ble ført en rettssak som dreide seg om noen Jehovas vitner, og denne saken vakte mye oppstyr. Et ektepar var med urette blitt anklaget for å forårsake sin datters død, selv om hun i virkeligheten døde som følge av en alvorlig, arvelig blodsykdom som er vanlig i middelhavsområdet. Brødre og søstre i Betel-familien assisterte de advokatene som representerte foreldreparet. En folder og en spesialutgave av Våkn opp! hjalp folk til å få vite hva som var fakta i saken, og til å få den riktige forståelsen av det Guds Ord sier om blod. I disse månedene jobbet Paolo ofte opptil 16 timer om dagen uten pauser. Jeg gjorde mitt beste for å støtte ham i dette viktige arbeidet.

ENDA EN STOR FORANDRING I LIVET

Vi hadde vært gift i 20 år da vi opplevde en uventet forandring i livet. Jeg var 41 år og Paolo 49 da jeg fortalte ham at jeg trodde jeg var gravid. I dagboken hans har jeg funnet at han skrev dette den dagen: «Bønn: Hvis det stemmer, så hjelp oss til å fortsette i heltidstjenesten, til ikke å bli åndelig slappe og til å være gode foreldre ved vårt eksempel. Hjelp meg framfor alt til å praktisere i hvert fall 1 prosent av alt det jeg har sagt fra talerstolen de siste 30 årene.» Etter resultatet å dømme må Jehova ha besvart hans bønn – og min.

Det at Ilaria kom til verden, førte til enorme forandringer i livet vårt. Jeg må innrømme at det  hendte at vi ble motløse, slik det blir beskrevet i Ordspråkene 24:10: «Har du vist deg motløs på trengselens dag? Din kraft vil være begrenset.» Men vi støttet og oppmuntret hverandre, for vi visste at det var viktig.

Ilaria sier ofte at hun er glad for at foreldrene hennes var travelt opptatt i heltidstjenesten. Hun har aldri følt seg forsømt; hun vokste opp i en helt vanlig familie. Om dagen var jeg der for henne, og om kvelden, når Paolo kom hjem, tok han seg tid til å leke med henne og hjelpe henne med leksene. Det gjorde han selv om han ofte hadde arbeid han måtte gjøre ferdig, og derfor kanskje ikke fikk lagt seg før klokken to–tre på natten. Ilaria sa ofte: «Pappa er bestevennen min.»

Vi måtte selvfølgelig være konsekvente – og noen ganger også bestemte – for å hjelpe Ilaria til å holde seg på sannhetens vei. Jeg husker for eksempel en gang hun oppførte seg dårlig da hun lekte med en venninne. Vi forklarte ut fra Bibelen hvorfor hun ikke måtte oppføre seg på den måten. Vi fikk henne også til å be venninnen om unnskyldning mens vi hørte på.

Ilaria sier at hun er veldig takknemlig for at foreldrene hennes viste at de var glad i tjenesten. Og nå som hun er voksen og gift, forstår hun enda bedre hvor viktig det er å være lydig mot Jehova og følge hans veiledning.

LYDIG OGSÅ I TUNGE STUNDER

I 2008 fikk Paolo vite at han hadde kreft. Til å begynne med virket det som om han skulle overleve, og han oppmuntret meg mye. I tillegg til å prøve å finne den beste medisinske behandlingen bad vi sammen med Ilaria lange bønner til Jehova om hans hjelp til å klare å møte det som lå foran oss. Likevel så jeg at han som en gang hadde vært så sterk og dynamisk, bare ble svakere og svakere. Det var et forferdelig hardt slag for meg da han døde i 2010. Men det er til enormt stor trøst å tenke på det vi fikk utrettet i de 45 årene vi hadde sammen. Vi gav Jehova vårt beste. Jeg vet at vårt arbeid har varig verdi. Og jeg gleder meg virkelig til at Paolo skal bli oppreist fra de døde, i samsvar med Jesu ord i Johannes 5:28, 29.

«Innerst inne er jeg fortsatt den lille jenta som er så glad i fortellingen om Noah. Og jeg er fortsatt like bestemt på å være lydig mot Jehova»

Innerst inne er jeg fortsatt den lille jenta som er så glad i fortellingen om Noah. Og jeg er fortsatt like bestemt på å være lydig mot Jehova, uansett hva jeg blir bedt om. Jeg er overbevist om at alle de hindringene vi møter, alle de ofrene vi bringer, eller alle de tapene vi lider, er forholdsvis små sammenlignet med de enestående velsignelsene som vår kjærlige Gud gir oss. Jeg har personlig erfart dette – og jeg kan forsikre deg om at det er verdt det.