Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet – studieutgave  |  MAI 2013

 LIVSHISTORIE

Hvorfor vårt liv har virkelig mening

Hvorfor vårt liv har virkelig mening

DA SØNNEN min, Gary, ble født i 1958, skjønte jeg straks at noe var galt. Men legene brukte ti måneder på å stille diagnosen, og først fem år senere ble den bekreftet av spesialister i London. Da datteren min, Louise, ble født ni år etter Gary og hadde symptomer som var langt alvorligere enn hans, ble jeg fryktelig lei meg.

«Begge barna dine har LMBB-syndrom, * og du vil måtte leve med det», sa legene stille til meg. Den gangen visste man svært lite om denne sjeldne genetiske tilstanden. Typiske symptomer innbefatter synshemning som utvikler seg til blindhet, overtallige fingre og/eller tær, fedme, forsinket utvikling, dårlig koordinering, diabetes, artrose og nyreproblemer. Det ville derfor bli en stor utfordring å ta hånd om barna mine. En nyere undersøkelse anslår at 1 av 125 000 i Storbritannia har dette syndromet, men mange flere kan ha en mild variant av det.

JEHOVA BLIR VÅR ‘SIKRE HØYDE’

Kort tid etter at jeg hadde giftet meg, snakket jeg med et av Jehovas vitner, og jeg forstod med én gang at det denne personen sa, var sannheten. Mannen min derimot var overhodet ikke interessert. Vi måtte stadig flytte på grunn av jobben hans, så jeg var ikke i stand til å gå i noen menighet. Men jeg fortsatte å lese Bibelen og be til Jehova. Så oppmuntrende det var å lese at «Jehova skal bli en sikker høyde for den undertrykte, en sikker høyde i trengselstider», og at han ‘slett ikke forlater dem som søker ham’! – Sal 9:9, 10.

Gary hadde nedsatt syn, så da han var seks år, ble han sendt til en internatskole på sørkysten av England for å få spesialundervisning. Han ringte meg med jevne mellomrom for å fortelle om ting som bekymret ham, og over telefonen hjalp jeg ham til å forstå grunnleggende bibelske prinsipper. Få år etter at Louise ble født, ble også jeg syk; jeg fikk multippel sklerose og fibromyalgi. Gary kom hjem fra internatskolen da han var 16. Men synet hans ble stadig dårligere, og han ble registrert som blind i 1975. I 1977 gikk mannen min fra oss.

Kort tid etter at Gary kom tilbake, ble vi aktive i en kjærlig menighet, og jeg ble døpt i 1974. Jeg var veldig takknemlig for at en eldste hjalp Gary til å takle de fysiske forandringene han gjennomgikk i tenårene. Andre vitner hjalp meg med husarbeidet, og med tiden ansatte den lokale sosialtjenesten fem av dem som våre omsorgsarbeidere, som skulle gi oss hjelp hjemme. Det har vært en velsignelse!

Gary fortsatte å gjøre fine framskritt i sannheten og ble døpt i 1982. Han hadde veldig lyst til å bli hjelpepioner, og jeg bestemte meg for at jeg skulle være hjelpepioner sammen med ham, og var det i flere år. Han ble veldig glad da kretstilsynsmannen en tid senere spurte ham: «Kunne du tenke deg å bli alminnelig pioner, Gary?» Det var akkurat den oppmuntringen  Gary trengte, og i 1990 ble han utnevnt til alminnelig pioner.

Gary har gjennomgått to hofteproteseoperasjoner, den første i 1999 og den andre i 2008. Men Louises helseproblemer var mye alvorligere. Hun ble født helt blind, og da jeg så at hun hadde en ekstra tå på den ene foten, skjønte jeg at hun også hadde LMBB-syndrom. Og de undersøkelsene hun gjennomgikk, avdekket snart alvorlige feil i mange av de indre organene. I årenes løp har hun gjennomgått store operasjoner, deriblant fem nyreoperasjoner. Både hun og Gary har diabetes.

Louise er klar over de problemene som kan oppstå i forbindelse med en operasjon, så hun snakker med kirurgene, anestesilegene og sykehusledelsen før en operasjon for å forklare de avgjørelsene hun har truffet når det gjelder blodløs kirurgi. Det har ført til at hun har et godt forhold til alle som tar seg så godt av hennes fysiske problemer.

VI HAR ET MENINGSFYLT LIV

Hjemmet vårt er fullt av aktivitet, med tilbedelsen av Jehova i fokus. Før vi fikk moderne, elektroniske hjelpemidler, pleide jeg å bruke mye tid på å lese for Gary og Louise. Nå har vi cd-er, dvd-er og opplesninger fra www.jw.org som gjør at vi alle kan ha glede av å følge den ukentlige planen for bibelstudium på tidspunkter som passer best for den enkelte, og vi kan også delta med kommentarer på møtene.

Så takknemlige vi er for de dyrebare sannhetene i Jehovas inspirerte Ord!

Gary lærer seg noen ganger utenat det han skal svare, og når han holder en tale på den teokratiske tjenesteskolen, klarer han det uten notater. Han ble utnevnt til menighetstjener i 1995, og han har alltid mye å gjøre i Rikets sal; han ønsker velkommen dem som kommer på møtene, og hjelper til med lydanlegget.

Andre forkynnere blir med Gary ut i tjenesten, og de triller ham ofte i rullestolen han bruker på grunn av artrosen. En av dem har hjulpet ham med å lede et bibelstudium med en interessert. Gary har også oppmuntret en som var uvirksom i 25 år. Begge disse to går nå på møtene.

Da Louise var ni år, lærte hun å strikke av mormoren sin, og en av omsorgsarbeiderne og jeg lærte henne å brodere. Fordi hun er så glad i håndarbeid, strikker hun fargerike tepper til babyer og til eldre i menigheten. Ved å bruke små bilder lager hun også kort som hun gir bort som en hyggelig hilsen. Folk blir veldig glad når de får dem. I begynnelsen av tenårene lærte hun å skrive på maskin med touchmetoden. Nå som hun har en spesiell datamaskin som kan snakke, holder hun jevnlig kontakt med venner via e-post. Louise ble døpt da hun var 17. Når det er spesielle forkynnelseskampanjer, er vi hjelpepionerer sammen. I likhet med Gary lærer Louise skriftsteder utenat for å fortelle folk om Guds løfter om en verden der «de blindes øyne [skal] åpnes» og «ingen innbygger skal si: ‘Jeg er syk’». – Jes 33:24; 35:5.

Så takknemlige vi er for de dyrebare sannhetene i Jehovas inspirerte Ord! Vi føler en inderlig takknemlighet for den kjærlige støtten vi får av menigheten, for uten den ville mye av det vi gjør, ha vært umulig for oss. Og spesielt takket være hjelpen fra Jehova har vårt liv virkelig mening.

^ avsn. 5 Laurence-Moon-Bardet-Biedl-syndrom er oppkalt etter fire leger som identifiserte denne genetiske tilstanden, som man kan arve dersom begge foreldrene er bærere av det recessive genet. I dag brukes også betegnelsen Bardet-Biedl-syndrom. Tilstanden er uhelbredelig.