Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) MARS 2013

Gi aldri opp håpet!

Gi aldri opp håpet!

Har du vært et vitne for Jehova i mange år og gått og håpet på at ektefellen din også skulle begynne å tilbe Jehova?

Eller har du opplevd den skuffelse å se at en som du har studert med, og som først virket veldig interessert, ikke tok standpunkt for sannheten?

 Noen opplevelser som er hentet fra Storbritannia, vil hjelpe deg til å se hvorfor du aldri bør gi opp håpet. Du vil også se hva du kan gjøre for å ‘sende ditt brød ut på vannenes overflate’, billedlig talt, for å hjelpe dem som ennå ikke har tatt imot sannheten. – Fork 11:1.

VIKTIG AT MAN SELV IKKE GIR OPP

Én ting som er viktig, er at du selv ikke gir opp. Du må holde fast ved sannheten og holde deg nær til Jehova. (5. Mos 10:20) Det var det Georgina gjorde. Da hun begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner i 1970, ble mannen hennes, Kyriacos, rasende. Han prøvde å sette en stopper for studiet hennes, lot ikke Jehovas vitner få slippe inn i huset og fjernet all den bibelske litteraturen han fant.

Da Georgina begynte å gå på møtene, ble Kyriacos enda sintere. En dag gikk han til Rikets sal for å få i gang en diskusjon. Da en søster der skjønte at Kyriacos kunne gresk bedre enn han kunne engelsk, ringte hun til en gresk bror i en annen menighet for å spørre om han ville komme og hjelpe til. Kyriacos reagerte positivt på brorens vennlige væremåte, og i noen måneder studerte de til og med Bibelen sammen. Men så sluttet Kyriacos å studere.

Georgina møtte motstand i tre år til. Kyriacos sa at han ville gå fra henne hvis hun noen gang ble døpt. Den dagen hun skulle bli døpt, bad hun inderlig til Jehova om at Kyriacos ikke måtte gå fra henne. Da vitnene kom for å hente henne til stevnet, sa Kyriacos til dem: «Bare kjør i forveien, dere. Vi kommer etter i bilen vår.» Han var på stevnet under formiddagsprogrammet og så på da Georgina ble døpt!

Nesten 40 år etter at Georgina traff vitnene for første gang, ble mannen hennes døpt

Etterpå øvde Kyriacos mindre motstand, og litt etter litt gjorde han store forandringer. Nesten 40 år etter at Georgina traff vitnene for første gang, ble mannen hennes døpt! Hva var det som hjalp Kyriacos? Han sier: «Jeg likte at Georgina var så besluttsom.» Georgina sier: «Til tross for motstanden fra mannen min ville jeg ikke slutte å tilbe min Gud. Jeg bad hele tiden til Jehova, og jeg mistet aldri håpet.»

VERDIEN AV DEN NYE PERSONLIGHET

Noe annet som kan være til hjelp for ektefellen din, er at du utvikler den kristne personlighet. Apostelen Peter kom med denne oppfordringen til gifte kristne kvinner: «Underordne dere under deres egne menn, for at de, hvis det er noen som ikke er lydige mot ordet, kan bli vunnet uten et ord ved sine hustruers livsførsel.» (1. Pet 3:1) En som heter Christine, fulgte dette rådet, men det tok mange år før hun fikk vunnet mannen sin, John, for sannheten. Da hun ble et vitne for over 20 år siden, følte ikke John noe behov for Gud i livet sitt. Han ville ikke ha noe med religion å gjøre, men kunne se hvor mye Christines nye tro betydde for henne. «Jeg kunne se at den gjorde henne glad», sier han. «Hun utviklet stor karakterstyrke og viste seg å være veldig pålitelig, og dette hjalp meg gjennom mange vanskelige situasjoner.»

Christine presset aldri religionen sin på John. Han sier: «Christine skjønte helt fra begynnelsen av at det var best hun lot meg være i fred, og hun var tålmodig og lot meg lære i mitt eget tempo og på min egen måte.» Når Christine så artikler i Vakttårnet og Våkn opp! som tok opp et emne hun visste John var interessert i, for eksempel vitenskap og natur, viste hun ham artiklene og sa: «Jeg tror du vil like å lese dette.»

Med tiden gikk John av med pensjon og tok på seg noe hagearbeid. Nå som det ikke lenger var så mye som opptok ham, fikk han bedre anledning til å tenke over de dypere spørsmålene i livet, og han begynte å stille seg selv slike spørsmål som: «Er vi her på grunn av en rekke tilfeldigheter, eller ble vi skapt i en bestemt hensikt?» En dag John pratet med en bror, spurte denne broren ham: «Hva sier du til et studium?» John sier: «Nå som jeg hadde begynt å tro på Gud, tok jeg imot tilbudet hans.»

Så viktig det var at Christine aldri gav opp håpet! Etter at hun hadde bedt til Jehova i 20 år om at John måtte ta imot sannheten, ble han døpt. Nå er begge ivrige tjenere for Jehova. John sier: «Det var spesielt to ting som gjorde at jeg tok imot sannheten – vitnenes vennlighet og hjelpsomhet. Og når du er gift med et Jehovas vitne, har du en lojal, pålitelig og selvoppofrende ektefelle.» Ja, Christine levde etter ordene i 1. Peter 3:1, og det virket!

 SÅKORN SOM BÆRER FRUKT FLERE ÅR SENERE

Hva med slike som studerer Bibelen, men som av en eller annen grunn mister interessen? Kong Salomo skrev: «Så din sæd om morgenen, og la ikke din hånd hvile før kvelden; for du vet ikke hvor dette vil lykkes, enten her eller der, eller om begge deler vil være like gode.» (Fork 11:6) Noen ganger tar det mange år før sannhetens såkorn begynner å spire. Men det kan være at en person til slutt skjønner at det er viktig å nærme seg Gud. (Jak 4:8) Ja, en dag får du kanskje en hyggelig overraskelse.

Tenk for eksempel på hvordan det gikk med Alice, som flyttet fra India til England. I 1974 begynte hun å studere Bibelen. Hun snakket hindi, men hadde lyst til å forbedre engelsken sin. Studiet pågikk i noen år, og hun gikk på noen møter i en engelskspråklig menighet. Alice visste at det hun lærte, var sannheten, men betraktet studiet som en hobby. Dessuten var hun ganske opptatt av penger og elsket å gå på fest. Etter hvert sluttet hun å studere.

Nesten 30 år senere fikk Stella, hun som hadde studert med Alice, et brev fra henne. Der stod det: «Jeg er sikker på at du blir glad for å høre at hun som du studerte Bibelen med i 1974, ble døpt på siste områdestevne. Du har spilt en veldig viktig rolle i mitt liv. Du sådde sannhetens såkorn i meg, og selv om jeg ikke var klar til å innvie meg til Gud den gangen, bevarte jeg disse sannhetens såkorn i mitt sinn og hjerte.»

I det brevet som Stella fikk fra Alice, stod det: «Jeg er sikker på at du blir glad for å høre at hun som du studerte Bibelen med i 1974, ble døpt på siste områdestevne»

Hva var det som hadde skjedd? Alice forklarer at hun ble veldig deprimert etter at mannen hennes døde i 1997. Hun bad til Gud. Bare ti minutter senere kom det to vitner på døren hennes som snakket panjabi, og de gav henne traktaten Hvilket håp er det for de døde? Alice følte at hun var blitt bønnhørt, og hun kom til at hun burde være sammen med Jehovas vitner. Men hvor kunne hun finne dem? Hun kom over en gammel almanakk som inneholdt den kontaktadressen Stella hadde gitt henne for den menigheten som hadde møter på panjabi. Alice oppsøkte Rikets sal og ble tatt varmt imot av panjabitalende brødre og søstre. «Den varme følelsen jeg fikk inni meg, fortsatte å være der og var til hjelp mot depresjonen», sier hun.

Alice begynte å gå regelmessig på møtene og gjenopptok bibelstudiet, og hun lærte seg å snakke og lese panjabi flytende. I 2003 ble hun døpt. Hun avsluttet brevet til Stella med å si: «Tusen takk for at du sådde de såkornene for 29 år siden, og for at du var et godt eksempel for meg.»

«Tusen takk for at du sådde de såkornene for 29 år siden, og for at du var et godt eksempel for meg.» – Alice

Hva kan du lære av disse opplevelsene? Hvis en person er åndelig sulten, ærlig og ydmyk, vil Jehova la sannheten vokse i hans eller hennes hjerte, selv om det kanskje tar lengre tid enn du hadde regnet med. Husk hva Jesus sa i en av sine lignelser: «Kornet spirer og vokser seg høyt – akkurat hvordan vet [såmannen] ikke. Av seg selv bærer jorden litt etter litt frukt, først strået, så akset, til slutt fullt korn i akset.» (Mark 4:27, 28) En slik vekst skjer gradvis og «av seg selv». På lignende måte vet ikke den enkelte forkynner hvordan den åndelige veksten foregår. Fortsett derfor å så rikelig. Det kan være at du med tiden vil kunne høste rikelig.

Og glem ikke hvor viktig bønn er. Georgina og Christine sluttet ikke å be til Jehova. Hvis du er «vedholdende i bønnen» og aldri gir opp håpet, kan det godt være at du etter ‘mange dager finner igjen det brødet du har sendt ut på vannenes overflate’. – Rom 12:12; Fork 11:1.