Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) JANUAR 2013

De har møtt villig fram – i Norge

De har møtt villig fram – i Norge

FOR noen år siden hadde Roald og Elsebeth, et ektepar som da var i slutten av 40-årene, et komfortabelt liv i Bergen. De deltok regelmessig i menighetens virksomhet sammen med barna sine, Isabel og Fabian. Roald var eldste og Elsebeth pioner, og Isabel og Fabian var flinke forkynnere.

I september 2009 bestemte familien seg for å gjøre noe de ikke hadde gjort før – å forkynne en uke i et distrikt langt hjemmefra hvor det var svært få forkynnere. Roald, Elsebeth og Fabian, som på det tidspunktet var 18 år, reiste da til Kjøllefjord på Nordkinnhalvøya i Finnmark. Der samarbeidet de med andre brødre og søstre som også hadde dratt langt for å forkynne i dette distriktet. Roald forteller: «I begynnelsen av uken syntes jeg at vi var ganske flinke som hadde ordnet oss slik at vi kunne delta i denne spesielle virksomheten i en hel uke.» Men etter et par dager ble Roalds følelse av tilfredshet litt forstyrret. Hva skjedde?

 ET UVENTET SPØRSMÅL

«Vi fikk et helt uventet spørsmål», sier Roald. «Mario, som var pioner i Finnmark, spurte oss om vi kunne tenke oss å flytte til Lakselv for å hjelpe menigheten der, som hadde cirka 20 forkynnere.» Roald følte at spørsmålet kom litt brått på. Han forklarer: «Elsebeth og jeg hadde tenkt på å flytte til et sted med større behov – men vi så det ikke som aktuelt før barna hadde flyttet hjemmefra.» Men etter å ha forkynt i Finnmark bare noen dager, hadde Roald erfart at det var mange der som ønsket å lære om Jehova. De trengte hjelp nå – ikke senere. «Spørsmålet plaget samvittigheten min og ødela til og med nattesøvnen min i flere netter», forteller han. Mario kjørte Roald og familien til Lakselv, omkring 24 mil sør for Kjøllefjord. Han ville gjerne at de besøkende selv skulle se den lille menigheten der.

Da de kom til Lakselv, traff de Andreas, en av menighetens to eldste, som viste dem rundt i området og tok dem med til Rikets sal. Menigheten tok hjertelig imot dem og sa til Roald og Elsebeth at de ville bli veldig glade hvis hele familien kunne flytte dit og hjelpe til. Andreas fortalte med et smil at han allerede hadde ordnet med jobbintervju for både Roald og Fabian! Hva ville de besøkende gjøre?

HVILKET VALG SKULLE DE TREFFE?

Fabians første reaksjon var: «Jeg har ikke lyst til å flytte hit.» Han var ikke så begeistret for tanken på å reise fra gode venner i den menigheten han hadde vokst opp i, og flytte til et lite sted. Dessuten gikk han i elektrikerlære og hadde en god stund igjen av læretiden. Isabel derimot, som da var 21 år, reagerte annerledes. Da hun ble spurt om hun kunne tenke seg å flytte, utbrøt hun: «Det er akkurat det jeg har hatt lyst til!» Men hun forteller: «Da jeg tenkte mer over saken, dukket det opp noen spørsmål: Er dette egentlig en god idé? Kommer jeg til å savne vennene mine? Burde jeg heller bare bli her i menigheten hvor alt er greit og forutsigbart?» Hvordan reagerte Elsebeth? «Jeg følte at Jehova hadde gitt familien vår en oppgave», sier hun, «men jeg tenkte også på det nyoppussede huset vårt og alle tingene vi hadde samlet i løpet av 25 år.»

Elsebeth og Isabel

Da den spesielle uken var over, drog Roald og familien tilbake til Bergen, men de tenkte stadig på sine kristne brødre og søstre i Lakselv, omkring 210 mil unna. «Jeg bad mye til Jehova», forteller Elsebeth, «og jeg holdt kontakten med de vennene vi hadde møtt, ved å utveksle bilder og erfaringer.» Roald sier: «Jeg måtte la tanken på å flytte synke inn. Jeg måtte også vurdere om det var gjennomførlig rent praktisk. Hvordan skulle vi forsørge oss? Jeg bad mye til Jehova og snakket med familien og erfarne brødre.» Fabian forteller: «Jo mer jeg tenkte på det, jo mer forstod jeg at jeg egentlig ikke hadde noen god grunn til å si nei. Jeg bad ofte til Jehova, og lysten til å flytte kom litt etter litt.» Hva med Isabel? Mens familien vurderte å flytte, begynte hun som pioner i hjembyen. Etter å ha vært pioner i seks måneder – en periode da hun også brukte mye tid på personlig studium – følte hun seg klar til å ta det store skrittet.

VEIEN VIDERE MOT MÅLET

Etter hvert som ønsket om å tjene på et sted med større behov for forkynnere vokste, traff familien konkrete tiltak for å nå målet sitt. Roald hadde en godt betalt jobb som han trivdes veldig bra i, men bad om ett års permisjon. Arbeidsgiveren hans bad ham imidlertid om å fortsette på deltid – to uker på jobb og seks uker fri. «Jeg gikk drastisk ned i inntekt, men det fungerte bra», sier Roald.

Elsebeth forteller: «Mannen min bad meg ordne med å skaffe hus i Lakselv og leie ut huset vårt i Bergen. Det krevde tid og anstrengelser, men vi fikk det til. Etter en tid fikk barna seg deltidsjobber, slik at de kunne være med på å dekke utgiftene til mat og transport.»

Isabel sier: «Siden det var et lite sted vi flyttet til, var den største utfordringen å finne en jobb som  gjorde at jeg kunne forsørge meg som pioner. Noen ganger virket det håpløst.» Men fordi Isabel tok alle de små deltidsjobbene hun kunne få – ni i løpet av det første året – klarte hun å dekke utgiftene sine. Hvordan gikk det for Fabian? «For å bli ferdig utlært elektriker måtte jeg få en lærlingplass, og det fikk jeg i Lakselv. Senere tok jeg fagprøven og fikk meg deltidsjobb som elektriker.»

HVORDAN ANDRE UTVIDET SIN TJENESTE

Marelius og Kesia forkynner for en samisk kvinne i Alta

Marelius og hans kone, Kesia, hadde også lyst til å tjene på et sted med større behov for forkynnere. Marelius, som nå er 29 år, sier: «Taler og intervjuer om pionertjenesten på stevnene fikk meg til å tenke på å utvide tjenesten.» Men Kesia, som nå er 26, følte at det ville være vanskelig å flytte fra familien. «Jeg syntes at tanken på å være langt unna dem jeg er glad i, var helt forferdelig», sier hun. Marelius jobbet dessuten heltid for å kunne betale lånet på huset deres. Han forteller: «Vi bad mye til Jehova om å få hjelp til å gjøre forandringer, og med hans støtte klarte vi det.» Først begynte de å bruke mer tid på bibelstudium. Senere solgte de huset og sluttet i jobbene sine, og i august 2011 flyttet de til Alta. Nå er de pionerer der. For å forsørge seg jobber Marelius som regnskapsfører, mens Kesia jobber i en butikk.

Knut og Lisbeth, et ektepar som nå er i midten av 30-årene, likte å lese beretninger i årboken om forkynnere som tjener på steder med større behov. «Disse opplevelsene gav oss et ønske om å tjene i et annet land», sier Lisbeth, «men jeg nølte, for jeg var usikker på om dette var noe et vanlig menneske som meg kunne klare.» De tok likevel konkrete skritt for å nå målet sitt. Knut forteller: «Vi solgte leiligheten vår i Oslo og flyttet inn hos moren min for å spare penger. For å få et inntrykk av hvordan det er å tjene i et fremmedspråklig distrikt, flyttet vi senere til den engelske menigheten i Bergen. Vi var der i ett år mens vi bodde hos Lisbeths mor.» Snart følte Knut og Lisbeth at de var klare til å ta det store skrittet og flytte utenlands. De valgte Uganda. De reiser hjem til Norge to måneder i året for å jobbe. På den måten har de penger nok til å klare seg i Uganda resten av året, slik at de kan forkynne på heltid.

«SMAK OG SE AT JEHOVA ER GOD»

«Familien er blitt knyttet nærere sammen.» – Roald

Hvordan har det gått med disse villige forkynnerne? Roald sier: «Vi har brukt mye mer tid sammen som familie her på et lite sted enn vi ville ha gjort i Bergen. Familien er blitt knyttet nærere sammen. Det har vært en stor velsignelse å se barnas åndelige utvikling.» Han legger til: «Vi har dessuten fått et mer avslappet forhold til materielle ting. De betyr ikke så mye som vi trodde.»

 Elsebeth fant ut at det ville være nyttig å lære et nytt språk. Hvorfor det? Distriktet til Lakselv menighet omfatter Karasjok, som ligger midt i Sameland. For å få bedre kontakt med samer tok Elsebeth derfor et kurs i samisk. Nå kan hun føre en enkel samtale på det språket. Trives hun i sitt nye distrikt? Hun sier strålende: «Jeg leder seks bibelstudier. Hvor ellers kunne jeg ønske å være enn akkurat her?»

Fabian, som nå tjener som pioner og menighetstjener, forteller at han og Isabel i den nye menigheten hjalp tre tenåringer som trengte å bli oppmuntret til å engasjere seg mer i menighetens virksomhet. Alle de tre ungdommene er nå aktive i tjenesten. To av dem er døpt og var hjelpepionerer i mars 2012. En av tenåringene, som hadde holdt på å gli bort fra sannheten, takket Fabian og Isabel for at de hadde hjulpet henne til å komme i gang igjen. Fabian sier: «Det var virkelig rørende å høre. For en glede det er å være til hjelp for andre!» Isabel tilføyer: «I tjenesten her har jeg virkelig ‘smakt og sett at Jehova er god’.» (Sal 34:8) Og hun legger til: «Å tjene her er dessuten kjempegøy!»

Marelius og Kesia har i dag en enklere levestandard, men et rikere liv. Menigheten i Alta, som de flyttet til, har nå 41 forkynnere. Marelius sier: «Når vi ser tilbake, er det veldig oppmuntrende å tenke på hvor mye livet vårt har forandret seg. Vi takker Jehova for at vi kan tjene ham som pionerer her. Jeg tror ikke noe kan være mer meningsfylt.» Kesia tilføyer: «Jeg har lært å stole enda mer på Jehova, og han har tatt seg godt av oss. Jeg har også erfart at når jeg bor lenger unna familien min, setter jeg enda større pris på den tiden vi har sammen. Jeg har aldri angret på det valget vi traff.»

Knut og Lisbeth studerer med en familie i Uganda

Og hvordan går det med Knut og Lisbeth i Uganda? Knut forteller: «Det tok tid å venne seg til leveforholdene og kulturen. Vann, strøm og mageproblemer – alt kommer og går, men vi kan lede så mange bibelstudier som vi vil!» Lisbeth sier: «Bare en halvtimes kjøring fra der vi bor, er det distrikter hvor det gode budskap aldri er blitt forkynt. Men når vi kommer dit, finner vi mennesker som sitter og leser i Bibelen og ber oss om å undervise dem. Det å gjøre slike ydmyke menn og kvinner kjent med Bibelens budskap gir en glede som ikke kan sammenlignes med noe annet!»

Forestill deg hvordan vår Leder, Kristus Jesus, må fryde seg over å se at det forkynnelsesarbeidet han satte i gang, blir utført stadig flere steder på jorden! Og for alle som tilhører Guds folk, gir det en inderlig glede å møte villig fram for å adlyde Jesu befaling om å ‘gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene’. – Matt 28:19, 20.

Lær mer

Hvilke skoler har vi for pionerer?

Hvilke spesielle skoler har vi for dem som bruker mye av tiden sin på å forkynne om Riket?