Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet – studieutgave  |  august 2006

«La oss sammenligne skriftsted med skriftsted»

«La oss sammenligne skriftsted med skriftsted»

EN MANN fant en traktat på gulvet i et tog på vei til New York. ’Menneskesjelen er dødelig,’ stod det i traktaten. Nysgjerrigheten til denne mannen, som var prest, ble vakt, og han begynte å lese. Han ble forbløffet over det han leste, for han hadde aldri før dratt i tvil læren om sjelens udødelighet. Han visste ikke da hvem det var som hadde skrevet traktaten, men han oppfattet argumentene som troverdige og bibelske og syntes at materialet var verdt et seriøst studium.

Denne presten var George Storrs. Episoden fant sted i 1837, det samme året som Charles Darwin begynte å skrive ned tanker som senere ville bli presentert som hans evolusjonsteori. Verden var fremdeles religiøs, og folk flest trodde på Gud. Mange leste Bibelen og så på den som en autoritet.

Storrs fant senere ut at traktaten var skrevet av Henry Grew i Philadelphia i Pennsylvania. Grew holdt fast ved det prinsipp at «skriften . . . selv er sin beste fortolker». Grew og hans medarbeidere hadde studert Bibelen med det mål for øye å innrette sitt liv og sine handlinger etter dens veiledning. Undersøkelsene deres avdekket noen enestående bibelske sannheter.

Ansporet av det Grew hadde skrevet, begynte Storrs omhyggelig å undersøke hva Bibelen hadde å si om sjelen, og han drøftet saken med andre prester. Etter fem år med grundige studier bestemte Storrs seg til slutt for å offentliggjøre sine nyfunne bibelske sannheter. Først utarbeidet han én preken som han skulle holde en søndag i 1842. Men han følte behov for å holde flere prekener for å forklare emnet ordentlig. Det ble til slutt seks prekener om menneskesjelens dødelighet. Disse fikk han utgitt som brosjyren Six Sermons (Seks prekener). Storrs sammenlignet skriftsted med skriftsted for å avdekke sannheten, som var holdt skjult under kristenhetens gudsbespottelige læresetninger.

Lærer Bibelen at sjelen er udødelig?

I Bibelen står det at Jesu salvede etterfølgere ikler seg udødelighet som en lønn for trofasthet. (1. Korinter 15: 50 —56) Storrs resonnerte: Hvis udødelighet er en lønn de trofaste oppnår, kan ikke sjelen til de onde være udødelig. Istedenfor å spekulere undersøkte han Bibelen. Han reflekterte over Matteus 10: 28 (ifølge King James Version, KJ), som lyder: «Frykt . . . Ham som er i stand til å ødelegge både sjelen og legemet i helvete.» Sjelen kan altså ødelegges. Han henviste også til Esekiel 18: 4, der det står: «Den sjel som synder, den skal dø.» (KJ) Når man tok hele Bibelen i betraktning, ble sannheten åpenbar. Storrs skrev: «Hvis den oppfatning jeg har fått i denne saken, er riktig, da blir mange deler av  Skriften, som har vært uklare med hensyn til den vanlige oppfatning, tydelige, vakre og fulle av mening og kraft.»

Men hva med slike skriftsteder som Judas 7? Det sies der: «Slik var det med Sodoma og Gomorra og byene rundt dem. På samme måte gav de seg over til seksuell umoral og la seg etter fremmed kjød, disse er gitt som eksempel, og de lider under straffen i evig ild.» (KJ) En som leser dette verset, trekker kanskje den konklusjon at sjelene til dem som ble drept i Sodoma og Gomorra, blir pint i ild for evig. «La oss sammenligne skriftsted med skriftsted,» skrev Storrs. Han siterte så 2. Peter 2: 5, 6, der det står: «Så sant Han ikke sparte den gamle verden, men bevarte Noah, . . . og lot vannflommen komme over de ugudeliges verden, og så sant Han gjorde byene Sodoma og Gomorra til aske og dømte dem til ødeleggelse og gjorde dem til eksempel for dem som senere kom til å leve ugudelig.» (KJ) Ja, Sodoma og Gomorra og innbyggerne der ble gjort til aske, ødelagt for bestandig.

«Peter kaster lys over Judas,» forklarte Storrs. «Sammen viser disse to helt tydelig hvordan Gud lar sitt mishag overfor syndere komme til uttrykk. . . . Disse dommene som rammet den gamle verden, Sodoma og Gomorra, er en stadig, uavbrutt, eller ’evig’ påminnelse, en advarsel, eller et ’eksempel’, for alle mennesker like til jordens ender.» Det er altså virkningen av den ilden som ødela Sodoma og Gomorra, som Judas omtaler som evig. Dette forandrer ikke på noen måte det faktum at menneskesjelen er dødelig.

Det var ikke slik at Storrs satte sammen skriftsteder som støttet hans syn, mens han ignorerte andre. Han tok hensyn til den sammenhengen hvert skriftsted står i, og også til hele ånden i Bibelen. Hvis et vers så ut til å motsi andre skriftsteder, så Storrs nærmere på resten av Bibelen for å finne en logisk forklaring.

Russells studier i Skriften

En av dem som ble kjent med George Storrs, var en ung mann som organiserte en bibelstudiegruppe i Pittsburgh i Pennsylvania. Han het Charles Taze Russell. En av de første artiklene han skrev om et bibelsk emne, ble utgitt i 1876 i bladet Bible Examiner (Bibelgranskeren), som Storrs var redaktør for. Russell erkjente åpent at tidligere bibelstudenter hadde hatt innflytelse på ham. Som redaktør av Zion’s Watch Tower gav han senere uttrykk for at han var takknemlig for all den hjelpen Storrs hadde gitt ham, både muntlig og skriftlig.

Da C.T. Russell var 18 år, opprettet han en bibelstudiegruppe og etablerte et mønster for studium av Bibelen. A.H. Macmillan, en bibelstudent som ble en av Russells medarbeidere, beskrev den metoden som ble brukt: «En av dem stilte et spørsmål. De drøftet det. De slo opp alle skriftsteder om emnet, og når de hadde fått disse skriftstedene til å harmonere, la de fram sin endelige konklusjon og skrev den ned.»

Russell var overbevist om at når Bibelen ble sett under ett, ville den åpenbare et harmonisk budskap som var i overensstemmelse med seg selv og med sin Guddommelige Forfatters karakter. Russell var av den oppfatning at hvis en del av Bibelen er vanskelig å forstå, vil andre deler av den klargjøre og fortolke den.

Bibelstudenter på 1800-tallet som sammenlignet skriftsteder for å finne forklaringer: George Storrs, Henry Grew, Charles Taze Russell, A.H. Macmillan

En bibelsk tradisjon

Verken Russell, Storrs eller Grew var først ute med å la Skriften tolke seg selv. Det er en tradisjon som går helt tilbake til kristendommens Grunnlegger, Jesus Kristus. Han brukte flere skriftsteder for å klargjøre den sanne betydningen av en tekst. Da fariseerne for eksempel kritiserte disiplene fordi de plukket aks på sabbaten, viste Jesus ut fra beretningen i 1. Samuelsbok 21: 6 hvordan sabbatsloven skulle anvendes. De religiøse lederne  kjente til beretningen om den gang da David og hans menn spiste framleggelsesbrødene. Jesus henviste så til den delen av Loven som sa at det bare var de aronittiske prestene som skulle spise skuebrødet. (2. Mosebok 29: 32, 33; 3. Mosebok 24: 9) Likevel hadde David fått beskjed om å spise brødene. Jesus konkluderte sin overbevisende argumentering ved å sitere fra Hoseas bok: «Hvis dere hadde forstått hva dette betyr: ’Jeg vil ha barmhjertighet og ikke slaktoffer’, ville dere ikke ha fordømt de skyldfrie.» (Matteus 12: 1 —8) For et godt eksempel når det gjelder å sammenligne skriftsted med skriftsted for å komme fram til en nøyaktig forståelse!

Apostelen Paulus underbygde sitt poeng ved henvisninger til skriftsteder

Jesu etterfølgere holdt fast ved dette mønsteret — de brukte skriftstedshenvisninger for å kaste lys over andre skriftsteder. Da apostelen Paulus underviste folk i Tessalonika, «resonnerte han med dem ut fra Skriftene, idet han forklarte og beviste ved hjelp av henvisninger at Kristus måtte lide og oppstå fra de døde». (Apostlenes gjerninger 17: 2, 3) Paulus lot også Bibelen tolke seg selv i de brevene han ble inspirert av Gud til å skrive. Da han for eksempel skrev til hebreerne, siterte han det ene skriftstedet etter det andre for å vise at Loven var en skygge av de kommende goder. — Hebreerne 10: 1 —18.

Ja, oppriktige bibelstudenter på 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet gjeninnførte rett og slett dette kristne mønsteret. Tradisjonen med å sammenligne skriftsted med skriftsted opprettholdes i bladet Vakttårnet. (2. Tessaloniker 2: 15) Jehovas vitner bruker dette prinsippet når de analyserer et skriftsted.

Ta sammenhengen i betraktning

Når vi leser Bibelen, hvordan kan vi da følge det gode eksemplet som Jesus og hans trofaste etterfølgere foregikk med? For det første kan vi tenke over den umiddelbare sammenhengen som det aktuelle verset står i. Hvordan kan sammenhengen hjelpe oss til å forstå betydningen? La oss se på Jesu ord i Matteus 16: 28 for å illustrere dette: «Jeg sier dere i sannhet at det er noen av dem som står her, som slett ikke skal smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.» Noen mener kanskje at dette ikke ble oppfylt, for alle de av Jesu etterfølgere som var til stede da han sa disse ordene, døde før Guds rike ble opprettet i himmelen. The Interpreter’s Bible kommenterer faktisk dette verset slik: «Denne forutsigelsen ble ikke oppfylt, og senere fant de kristne det nødvendig å forklare at den var metaforisk.»

Men den sammenhengen som verset står i, og også de parallelle beretningene i Markus og Lukas, hjelper oss til å forstå hva skriftstedet egentlig betyr. Hva skrev Matteus rett etter de ordene som er sitert ovenfor? Han skrev: «Seks dager senere tok Jesus med seg Peter og Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell hvor de var for seg selv. Og han ble forvandlet framfor dem.» (Matteus 17: 1, 2) Også Markus og Lukas knyttet Jesu uttalelse om Riket til beretningen om forvandlingen. (Markus 9: 1 —8; Lukas 9: 27 —36) Forvandlingen, som fant sted med tre av apostlene til stede, var et syn av Jesu herlige komme som Konge i Riket. Peter bekrefter denne forståelsen ved å omtale «vår Herre Jesu Kristi makt og nærvær» i forbindelse med at han hadde vært øyenvitne til Jesu forvandling. — 2. Peter 1: 16 —18.

Lar du Bibelen tolke seg selv?

Hva om det er et skriftsted som du fortsatt ikke forstår, selv etter at du har tatt sammenhengen i betraktning? Det kan være nyttig å sammenligne det med andre skriftsteder og ha hele ånden i Bibelen i tankene. Et veldig nyttig hjelpemiddel til dette finnes i Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter. Hele denne oversettelsen eller deler av den foreligger nå på 57 språk. Dette hjelpemidlet er alle  de marginalhenvisningene, eller krysshenvisningene, som står i en spalte på midten av hver side i mange utgaver. Det finnes over 125 000 krysshenvisninger i Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter. I innledningen til studieutgaven av denne oversettelsen (foreligger på engelsk og en rekke andre språk) sies det: «Når man omhyggelig sammenligner de skriftstedene det er henvist fra og til, med hverandre og dessuten studerer de tilhørende fotnotene, vil man tydelig kunne se hvilken harmoni det er mellom de 66 bøkene i Bibelen, noe som bekrefter at de samlet utgjør én bok, som er inspirert av Gud.»

La oss se hvordan krysshenvisningene kan hjelpe oss til å forstå et skriftsted. Som et eksempel kan vi se på historien om Abram, eller Abraham. Tenk over dette spørsmålet: Hvem tok ledelsen da Abram og familien hans drog ut fra Ur? Det sies i 1. Mosebok 11: 31: «Tarah [tok] med seg sin sønn Abram og . . . Lot . . . og sin svigerdatter Sarai, sin sønn Abrams hustru, og de drog med ham ut fra kaldeernes Ur for å reise til Kanaans land. Med tiden kom de til Karan og bosatte seg der.» Hvis man bare leser dette, kunne man trekke den konklusjon at det var Abrams far, Tarah, som tok ledelsen. Men i Ny verden-oversettelsen finner vi elleve krysshenvisninger til dette verset. Den siste tar oss til Apostlenes gjerninger 7: 2, der vi leser Stefanus’ formaning til jødene i det første århundre: «Herlighetens Gud viste seg for vår forfader Abraham mens han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan, og han sa til ham: ’Dra ut fra ditt land og fra dine slektninger og kom til det land jeg skal vise deg.’» (Apostlenes gjerninger 7: 2, 3) Forvekslet Stefanus det at Abram skulle forlate Ur, med at han skulle dra ut fra Karan? Selvfølgelig ikke, for dette er en del av Guds inspirerte Ord. — 1. Mosebok 12: 1 —3.

Hvorfor står det da i 1. Mosebok 11: 31 at «Tarah [tok] med seg sin sønn Abram» og andre i familien og drog ut fra Ur? Tarah var fremdeles det patriarkalske overhodet. Han gikk med på å dra sammen med Abram og blir derfor nevnt som den som tok ledelsen da familien flyttet til Karan. Ved å sammenligne disse to skriftstedene og se hvordan de stemmer overens, klarer vi å se for oss akkurat hvordan det gikk til. På en respektfull måte overtalte Abram sin far til å dra ut fra Ur i samsvar med Guds befaling.

Når vi leser Bibelen, bør vi ta sammenhengen i betraktning og også hele ånden i Bibelen. Det blir sagt til de kristne: «Vi [har] ikke fått verdens ånd, men den ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne de ting som Gud i sin godhet har gitt oss. Og dette taler vi om, ikke med ord lært av menneskelig visdom, men med ord lært av ånden, idet vi forbinder åndelige ting med åndelige ord.» (1. Korinter 2: 11 —13) Ja, vi må be innstendig til Jehova om hjelp til å forstå hans Ord og prøve å ’forbinde åndelige ting med åndelige ord’ ved at vi undersøker den sammenhengen et bestemt skriftsted står i, og ved at vi slår opp skriftsteder som berører samme emne. Måtte vi fortsette å finne verdifulle sannheter i vårt studium av Guds Ord!