Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

Spørsmål fra leserne

Spørsmål fra leserne

 Spørsmål fra leserne

Kan en person bli ekskludert fra den kristne menighet for å ha gjort seg skyldig i urenhet, slik han kan bli for å ha gjort seg skyldig i utukt eller løsaktig oppførsel?

Ja, en person kan bli utelukket fra menigheten hvis han uten å angre praktiserer enten utukt, visse former for urenhet eller løsaktig oppførsel. Apostelen Paulus henviser til alle disse tre syndene sammen med andre grunner for eksklusjon når han skriver: «Kjødets gjerninger er tydelige, og de er utukt, urenhet, løsaktig oppførsel . . . jeg [sier] dere på forhånd . . . : De som praktiserer slike ting, skal ikke arve Guds rike.» — Galaterne 5: 19—21.

Utukt (gresk: porneia) dreier seg om seksuell omgang utenfor et bibelsk sett gyldig ekteskap. Det omfatter ekteskapsbrudd, prostitusjon og seksuell omgang mellom ugifte personer og dessuten oral og anal sex og seksuell manipulasjon av kjønnsorganene til en person man ikke er gift med. En person som uten å angre praktiserer utukt, hører ikke hjemme i den kristne menighet.

 Løsaktig oppførsel (gresk: asẹlgeia) betegner «tøylesløshet; lettsindighet; skamløs oppførsel; uanstendighet». The New Thayer’s Greek-English Lexicon definerer det greske ordet som «utøylet begjær, . . . skjendighet, skamløshet, frekkhet». En annen ordbok sier at løsaktig oppførsel «krenker alle normer for hva som er sosialt akseptabelt».

Som de ovenstående definisjonene viser, har «løsaktig oppførsel» to aspekter: (1) Oppførselen er i seg selv en alvorlig krenkelse av Guds lover, og (2) overtrederen har en frekk og respektløs holdning.

Uttrykket «løsaktig oppførsel» blir derfor ikke brukt om urett oppførsel av mindre alvorlig art. Det blir brukt om handlinger som er alvorlige krenkelser av Guds lover, og som gjenspeiler en frekk eller foraktfull holdning — en ånd som vitner om ringeakt eller til og med forakt for myndighet, lover og normer. Paulus knytter løsaktig oppførsel til ulovlig omgang. (Romerne 13: 13, 14) I Galaterne 5: 19—21 blir løsaktig oppførsel nevnt sammen med en rekke syndige gjerninger som gjør en uskikket til å arve Guds rike, noe som viser at slik oppførsel er en grunn for irettesettelse og eventuelt eksklusjon fra den kristne menighet.

Urenhet (gresk: akatharsịa) har det bredeste betydningsinnholdet av de tre ordene som er gjengitt med «utukt», «urenhet» og «løsaktig oppførsel». Det omfatter urenhet av ethvert slag — på det seksuelle område, i tale, i handling og i åndelige forhold. Ordet «urenhet» kan altså bli brukt om mange forskjellige typer alvorlige synder.

I 2. Korinter 12: 21 omtaler Paulus dem som «før har syndet, men som ikke har angret den urenhet og utukt og løsaktige oppførsel som de har praktisert». Ettersom «urenhet» blir nevnt sammen med «utukt» og «løsaktig oppførsel», er visse former for urenhet grunner for å nedsette et domsutvalg. Men urenhet er et vidt begrep som også omfatter ting som ikke behøver å bli behandlet av et domsutvalg. Akkurat som en bolig kan være enten litt skitten eller fullstendig nedgrodd av smuss, finnes det grader av urenhet.

Paulus sa ifølge Efeserne 4: 19 at noen har «mistet all moralsk sans», og at de har «gitt seg over til løsaktig oppførsel, så de med griskhet gjør seg skyldig i all slags urenhet». Han setter altså ’urenhet med griskhet’ i samme kategori som løsaktig oppførsel. Hvis en døpt person uten å angre praktiserer ’urenhet med griskhet’, kan han bli ekskludert fra menigheten fordi det er snakk om grov urenhet.

Sett at et forlovet par en rekke ganger har kjælt intenst med hverandre på en måte som tenner lidenskapene. De eldste kan vurdere det slik at selv om dette paret ikke har hatt den frekke holdning som kjennetegner løsaktig oppførsel, har deres oppførsel likevel vært forbundet med en viss grad av griskhet. Det kan derfor være at de eldste vil nedsette et domsutvalg fordi det er snakk om grov urenhet. Det kan også være nødvendig å behandle en sak på grunnlag av grov urenhet hvis en person gjentatte ganger har slibrige telefonsamtaler med en annen, særlig hvis han tidligere har fått veiledning i denne forbindelse.

De eldste må vise skjelneevne når de skal vurdere slike tilfeller. For å finne ut om det er nødvendig å nedsette et domsutvalg eller ikke, må de nøye undersøke hva som faktisk har skjedd, og hvilket omfang det har hatt. Man kan ikke uten videre anklage enhver som ikke vil høre på bibelsk veiledning, for å ha løsaktig oppførsel. Man kan heller ikke fastsette et nøyaktig tall for hvor mange ganger en person kan begå en bestemt syndig handling før det er nødvendig å nedsette et domsutvalg. De eldste må altså nøye og under bønn vurdere hver situasjon og finne ut hva som har skjedd, hvor ofte det har skjedd, hva slags urett oppførsel det er snakk om, hvilket omfang oppførselen har hatt, og hvilke intensjoner og motiver overtrederen har hatt.

Grov urenhet er ikke begrenset til seksuelle synder. Det kan for eksempel være at en døpt gutt røyker noen få sigaretter i en kort periode  og bekjenner dette for foreldrene sine. Han er fast bestemt på at han ikke skal røyke igjen. Dette er urenhet, men det har ikke utartet til det som kan betegnes som grov urenhet, eller ’urenhet med griskhet’. Det skulle være tilstrekkelig at én eller to eldste gir bibelsk veiledning, i tillegg til at guttens foreldre gir hjelp og støtte. Men hvis gutten ofte bruker tobakk, er det snakk om forsettlig besmittelse av kjødet, og det må nedsettes et domsutvalg som behandler dette tilfellet av grov urenhet. (2. Korinter 7: 1) Hvis gutten ikke angrer, blir han ekskludert.

Noen kristne har begynt å se på pornografi. Dette sårer Gud, og de eldste kan bli sjokkert over at en trosfelle gjør noe slikt. Men ikke alle tilfeller av det å se på pornografi behøver å bli behandlet av et domsutvalg. Sett at en bror har sett på såkalt mykporno flere ganger. Han skammer seg, bekjenner det for en eldste og er fast bestemt på at han ikke skal gjenta denne synden. Den eldste kan vurdere det slik at brorens oppførsel ikke har utartet til det som kan betegnes som ’urenhet med griskhet’. Han har heller ikke hatt den frekke holdningen som kjennetegner løsaktig oppførsel. Selv om det ikke er nødvendig å nedsette et domsutvalg, krever denne formen for urenhet at det blir gitt klar bibelsk veiledning, og kanskje også at de eldste gir videre hjelp.

Sett derimot at en kristen i mange år i all hemmelighet har sett på avskyelig pornografi som er seksuelt fordervelig, og at han har gjort alt han har kunnet for å skjule denne synden. Han kan ha sett på skildringer av gjengvoldtekt, sadomasochistisk sex, sadistisk tortur og brutal behandling av kvinner, eller han kan til og med ha sett på barnepornografi. Når andre får kjennskap til dette, skammer han seg dypt. Han har ikke hatt en frekk holdning, men de eldste kan vurdere det slik at han har «gitt seg over» til denne urene vanen og har praktisert ’urenhet med griskhet’, det vil si grov urenhet. Det må nedsettes et domsutvalg fordi det er snakk om grov urenhet. Overtrederen blir ekskludert hvis han ikke viser den form for anger som Gud ønsker, og hvis han ikke er fast bestemt på at han aldri mer skal se på pornografi. Hvis han har invitert andre hjem til seg for å se på pornografi — ja i virkeligheten har anbefalt andre å se på dette — er det et tegn på at han har hatt den frekke holdning som kjennetegner løsaktig oppførsel.

Det bibelske begrepet «løsaktig oppførsel» sikter alltid til en alvorlig synd, ofte av seksuell art. Når de eldste skal prøve å finne ut om noen har gjort seg skyldig i løsaktig oppførsel, må de vurdere om det er snakk om frekkhet, lettferdighet, uanstendighet, skamløshet og noe som krenker bluferdigheten. Det kan på den annen side være at alvorlige overtredelser av Jehovas lov som blir begått av en person som ikke har en frekk holdning, er forbundet med «griskhet». Slike saker må behandles på grunnlag av den grove urenhet som er inne i bildet.

Det er et alvorlig ansvar å ta stilling til om noen har gått så langt at de har gjort seg skyldig i grov urenhet eller løsaktig oppførsel, for det har med deres liv å gjøre. De som behandler slike saker, må derfor be om at Gud må gi dem av sin hellige ånd, og at han må gi dem skjelneevne og forstand. De eldste må bevare menighetens renhet og må basere sin avgjørelse på Guds Ord og på de retningslinjer som blir gitt av «den tro og kloke slave». (Matteus 18: 18; 24: 45) Nå i denne onde tiden må de eldste dessuten mer enn noen gang ha disse ordene i tankene: «Gi akt på hva dere gjør, for det er ikke for mennesker dere dømmer, men for Jehova.» — 2. Krønikebok 19: 6.