Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

De arbeidet i «åkeren» før høsten

De arbeidet i «åkeren» før høsten

 De arbeidet i «åkeren» før høsten

DEN store Lærers disipler undret seg. Jesus hadde nettopp fortalt en kort beretning om hvete og ugress. Det var én av mange lignelser som han hadde fortalt den dagen. Da han var ferdig, forlot de fleste av tilhørerne ham. Men hans disipler var klar over at det måtte være en spesiell mening med lignelsene — spesielt den om hveten og ugresset. De visste at Jesus var mer enn en historieforteller som det var interessant å lytte til.

Ifølge Matteus sa de: «Forklar oss illustrasjonen om ugresset i åkeren.» Jesus forklarte så lignelsen og forutsa at det skulle finne sted et stort frafall blant dem som hevdet å være hans disipler. (Matteus 13: 24 —30, 36 —38, 43) Dette skjedde, og frafallet spredte seg raskt etter apostelen Johannes’ død. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 2. Tessaloniker 2: 6 —12) Følgene var så store at det spørsmålet Jesus kom med, og som blir gjengitt i Lukas 18: 8,  viste seg å være svært passende: «Når Menneskesønnen kommer, vil han da virkelig finne troen på jorden?»

Jesu komme skulle markere begynnelsen til «høsten» av hvetelignende kristne. Den skulle være et kjennetegn på ’avslutningen på tingenes ordning’, som begynte i 1914. Det burde derfor ikke overraske oss at det fantes en våknende interesse for Bibelens sannhet i en periode fram til begynnelsen av høsten. — Matteus 13: 39.

Hvis vi undersøker de historiske vitnesbyrdene, er det tydelig at det spesielt fra 1400-tallet og framover var sinn som ble vakt, til og med blant massene i kristenheten, som var som «ugress», eller falske kristne. Etter hvert som det ble lett å få tak i bibler og det ble utarbeidet bibelordbøker, begynte oppriktige mennesker å granske Bibelen nøye.

Lyset blir klarere

En slik person i begynnelsen av 1800-tallet var Henry Grew (1781 —1862) fra Birmingham i England. I 13-årsalderen drog han sammen med sin familie i båt over Atlanterhavet til USA, og de kom fram den 8. juli 1795. De slo seg ned i Providence i Rhode Island. Foreldrene hans innprentet i ham kjærlighet til Bibelen. I 1807 ble Grew, som da var 25 år, bedt om å tjene som pastor i baptistkirken i Hartford i Connecticut.

Han tok sitt ansvar som lærer alvorlig og forsøkte å hjelpe sine sognebarn til å leve i samsvar med Bibelen. Men han var tilhenger av å holde menigheten ren for enhver som med vilje praktiserte synd. Av og til måtte han, sammen med andre ansvarlige menn i kirken, ekskludere personer som drev utukt, eller som gjorde seg skyldig i andre urene handlinger.

Det var også andre problemer i kirken som uroet ham. Menn som ikke var medlemmer av kirken, ble brukt til å ta seg av dens forretningsanliggender og også til å lede sangen under gudstjenestene. Disse mennene kunne også stemme i saker som gjaldt menigheten, og  dermed få en viss makt over dens anliggender. Ut fra prinsippet om å være atskilt fra verden var Grew fast overbevist om at det bare var troende menn som skulle utføre disse oppgavene. (2. Korinter 6: 14 —18; Jakob 1: 27) Han mente at det var blasfemi å la ikke-troende synge lovprisningssanger til Gud. På grunn av denne holdningen ble Henry Grew i 1811 vraket av kirken. Andre medlemmer som delte hans syn, forlot kirken på den samme tiden.

De skiller seg ut fra kristenheten

Denne gruppen, innbefattet Henry Grew, begynte å studere Bibelen med det mål for øye å innrette sitt liv og sine handlinger etter dens veiledning. Deres studium gjorde at de raskt fikk større forståelse av Bibelens sannhet, og det satte dem også i stand til å avsløre kristenhetens villfarelse. I 1824 skrev for eksempel Grew en velbegrunnet gjendrivelse av treenighetslæren. Legg merke til det logiske i følgende utdrag: «’Den dag og time kjenner intet menneske, nei, ikke englene, som er i himmelen, heller ikke Sønnen, men bare FADEREN.’ [Markus 13: 32] Legg her merke til rangstigens inndeling. Mennesket, englene, Sønnen, Faderen . . . Vår Herre lærer oss at bare Faderen kjente til den dagen. Men dette er ikke sant hvis, som noen tror, Faderen, Ordet og Den hellige ånd er tre personer i én Gud, for ifølge denne [læren, treenighetslæren] . . . kjente Sønnen den [dagen] like godt som Faderen.»

Grew avslørte hykleriet til prester og militære ledere som gav inntrykk av å tjene Kristus. I 1828 erklærte han: «Kan vi tenke oss noe mer fornuftstridig enn at en kristen går ut av sitt lønnkammer, hvor han har bedt for sine fiender, og så befaler sine tropper om i djevelsk raseri å rette dødbringende våpen mot hjertene til nettopp de samme fiendene? På den ene side ligner han gledelig sin Mester, da denne var i ferd med å dø, men hvem er det han på den annen side ligner? Jesus bad for dem som tok livet av ham. Kristne dreper dem de ber for.»

Grew tok enda sterkere i da han skrev: «Når skal vi begynne å tro på den Allmektige som forsikrer oss om at han ’ikke lar seg spotte’? Når skal vi begynne å forstå karakteren til, eller ånden i, den hellige religion som krever at vi til og med skal holde oss borte fra ’ethvert skinn av det som er ondt’? . . . Er det ikke en ærekrenkelse av den velsignedes Sønn å anta at hans religion krever at en person skal handle som en engel i én situasjon, og at den tillater ham å handle som en djevel i en annen situasjon?»

Ikke iboende udødelighet

I den tiden, før radio og fjernsyn kom, var det å skrive og spre traktater en populær måte å gi uttrykk for det man mente, på. Omkring 1835 skrev Grew en viktig traktat som avslørte læren om en udødelig sjel og et brennende helvete som ubibelsk. Han mente at disse læresetningene var en spott mot Gud.

Denne traktaten fikk langtrekkende virkninger. I 1837 fant den 40 år gamle George Storrs et eksemplar på et tog. Storrs var opprinnelig fra Lebanon i New Hampshire, men bodde på den tiden i Utica i staten New York.

Han var en høyt respektert prest i den metodistisk-episkopale kirke. Da han leste traktaten, gjorde det inntrykk på ham at det gikk an å komme med så sterke argumenter mot slike grunnleggende læresetninger i kristenheten som han aldri før hadde betvilt. Han visste ikke hvem forfatteren var, og det var ikke før noen år senere, en eller annen gang innen 1844, at han traff Henry Grew, mens begge bodde i Philadelphia i Pennsylvania. Men Storrs studerte disse tingene på egen hånd i tre år og snakket bare med andre prester om dem.

Siden ingen var i stand til å motbevise de tingene George Storrs lærte, kom han til at han ikke kunne være trofast mot Gud hvis han ble værende i metodistkirken. Han meldte seg ut av kirken i 1840 og flyttet til Albany i staten New York.

I løpet av seks uker tidlig om våren i 1842 holdt Storrs en serie på seks foredrag over  temaet «En granskning — er de onde udødelige?» Interessen for denne foredragsserien var så stor at han reviderte den med tanke på å få den trykt. I løpet av de neste 40 årene ble den spredt i 200 000 eksemplarer i USA og Storbritannia. Storrs og Grew deltok sammen i debatter hvor de tok avstand fra læren om en udødelig sjel. Grew fortsatte nidkjært å forkynne fram til han døde i Philadelphia den 8. august 1862.

Kort tid etter at Storrs hadde holdt de seks foredragene som nettopp ble nevnt, fattet han interesse for forkynnelsen til William Miller, som forventet at Kristus skulle komme igjen synlig i 1843. I omkring to år var Storrs aktivt engasjert i å forkynne dette budskapet over hele det nordøstlige USA. Fra 1844 av gikk han bort ifra det å tidfeste Kristi gjenkomst, men han kom ikke med innvendinger mot andre som ønsket å granske kronologien. Storrs trodde at Kristi gjenkomst var nær, og at det var viktig for de kristne å være aktpågivende og holde seg åndelig årvåkne, slik at de kunne være rede når inspeksjonens dag kom. Men han skilte lag med Millers gruppe fordi de godtok ubibelske læresetninger, som læren om en udødelig sjel, at jorden skal brenne opp, og at det ikke er noe håp om evig liv for dem som dør i uvitenhet.

Hva ville Guds kjærlighet føre til?

Noe som virket frastøtende på Storrs, var det adventistiske synet at Gud kommer til å oppreise onde mennesker fra de døde for så å la dem lide døden igjen. Han kunne ikke se at det fantes noen bibelske vitnesbyrd som talte for en slik meningsløs og hevngjerrig handling fra Guds side. Storrs og hans medarbeidere gikk til den andre ytterlighet og trakk den slutning at de onde ikke kom til å få en oppstandelse i det hele tatt. Selv om de hadde problemer med å forklare visse skriftsteder som omtalte en oppstandelse av urettferdige, syntes de at den slutning de var kommet til, var mer i samsvar med Guds kjærlighet. De skulle snart komme et skritt videre i sin forståelse av Guds hensikt.

I 1870 ble Storrs svært syk og var ikke i stand til å arbeide på flere måneder. I løpet av denne tiden fikk han anledning til å ta for seg på nytt alt det han hadde lært i løpet av sitt 74-årige liv. Han kom til at han hadde misforstått en viktig del av Guds hensikt med menneskene, slik den framgår av Abrahamspakten — at ’alle jordens slekter skulle velsigne seg fordi Abraham lyttet til Guds røst’. — 1. Mosebok 22: 18; Apostlenes gjerninger 3: 25.

Dette gav Storrs en ny tanke. Hvis ’alle slekter’ skulle bli velsignet, måtte ikke alle da  få høre det gode budskap? Hvordan skulle de få høre det? Var ikke millioner på millioner allerede døde? Ved en grundigere undersøkelse av Bibelen kom han til den slutning at det måtte være to kategorier «onde» mennesker som hadde dødd: de som bestemt hadde avvist Guds kjærlighet, og de som hadde dødd i uvitenhet.

Storrs kom til at de sistnevnte måtte bli oppreist fra de døde for at de skulle få muligheten til å nyte godt av Jesu Kristi gjenløsningsoffer. De som godtok gjenløsningsofferet, skulle få leve evig på jorden. De som forkastet det, skulle bli tilintetgjort. Ja, Storrs trodde ikke at noen kom til å bli oppreist av Gud uten å ha et håp framfor seg. Med tiden ville ingen lenger være døde på grunn av Adams synd, unntatt Adam selv. Men hva med dem som kom til å leve under Herren Jesu Kristi gjenkomst? Storrs forstod omsider at det skulle finne sted en verdensomfattende forkynnelseskampanje for at disse skulle bli nådd. Han ante ikke hvordan dette skulle gå til, men han skrev i tro: «Det er altfor mange som avviser en ting hvis de ikke skjønner hvordan det lar seg gjøre, som om det var umulig for Gud å gjøre det fordi de ikke kan forstå framgangsmåten.»

I desember 1879 døde George Storrs i sitt hjem i Brooklyn i New York, bare noen kvartaler fra det som senere skulle komme til å bli utgangspunktet for den verdensomfattende forkynnelseskampanjen som han så ivrig hadde sett fram til.

Nødvendig med ytterligere lys

Forstod slike menn som Henry Grew og George Storrs sannheten så klart som vi gjør i dag? Nei. De var klar over sin begrensning, som Storrs sa i 1847: «Vi gjør vel i å huske at vi så vidt har kommet ut av kirkens mørke middelalder, og det burde ikke være noe rart om vi fremdeles skulle ha på oss noen ’babylonske klær’ som vi betrakter som sannhet.» Grew verdsatte for eksempel den gjenløsningen, som Jesus hadde tilveiebrakt, men han forstod ikke at det var en «tilsvarende løsepenge», det vil si at Jesu fullkomne menneskeliv ble gitt i bytte for Adams fullkomne menneskeliv. (1. Timoteus 2: 6) Henry Grew hadde også den feilaktige oppfatningen at Jesus skulle komme igjen og herske synlig på jorden. Men Grew var opptatt av at Jehovas navn skulle bli helliget, noe som hadde interessert svært få mennesker siden 100-tallet e.v.t.

George Storrs hadde også en feilaktig forståelse av noen viktige punkter. Han kunne avsløre løgner som ble fremmet av presteskapet, men noen ganger gikk han til den andre ytterlighet. Tydeligvis som en overreaksjon på det ortodokse presteskaps oppfatning av Satan fornektet Storrs tanken om Djevelen som en virkelig person. Han forkastet treenighetslæren,  selv om han helt til kort tid før sin død var usikker med hensyn til om den hellige ånd var en person. Selv om George Storrs forventet at Kristi egentlige gjenkomst skulle være usynlig, trodde han at det med tiden også skulle være en synlig fremtreden. Ikke desto mindre ser det ut til at begge disse mennene var oppriktige, og de kom langt nærmere sannheten enn de fleste.

Den «åkeren» som Jesus omtalte i lignelsen om hveten og ugresset, var ikke helt klar til å bli høstet. (Matteus 13: 38) Grew, Storrs og andre arbeidet i «åkeren» for å gjøre den klar til høsten.

Charles Taze Russell, som begynte å utgi dette bladet i 1879, skrev angående de første årene: «Herren gav oss mange hjelpere i studiet av Hans ord, og en fremtredende plass blant dem har vår kjære gamle bror George Storrs, som både muntlig og skriftlig gav oss mye hjelp. Likevel har vi aldri søkt å være etterfølgere av mennesker, hvor gode og forstandige de enn måtte være, men ’etterfølgere av Gud som kjære barn’.» Ja, oppriktige bibelstudenter kunne dra nytte av anstrengelsene til menn som Grew og Storrs, men det var likevel viktig å granske Guds Ord, Bibelen, som den virkelige kilden til sannheten. — Johannes 17: 17.

[Ramme/bilde på side 26]

Hva Henry Grew trodde

Jehovas navn er blitt vanæret, og det trenger å bli helliget.

Læren om en treenighet, læren om en udødelig sjel og læren om et brennende helvete er falske læresetninger.

Den kristne menighet må være atskilt fra verden.

De kristne bør ikke ta del i nasjonenes kriger.

De kristne er ikke underlagt en lov som sier at de skal holde sabbaten om lørdagen eller søndagen.

De kristne bør ikke være med i hemmelige foreninger, for eksempel frimurerlosjen.

Det skal ikke være noen klasseinndeling i presteskap og lekfolk blant de kristne.

Religiøse titler er noe som antikrist står bak.

Alle menigheter skal ha et eldsteråd.

De eldste må være hellige i all sin ferd og ha en oppførsel som er hevet over kritikk.

Alle kristne må forkynne det gode budskap.

Det vil være mennesker som skal leve evig i paradiset på jorden.

Kristen sang bør være en lovprisning til Jehova og Kristus.

[Rettigheter]

Foto: Collection of The New-York Historical Society/69288

[Ramme/bilde på side 28]

Hva George Storrs trodde

Jesus betalte en løsepenge ved å gi sitt liv for menneskeheten.

Forkynnelsen av det gode budskap er fremdeles ikke blitt utført (i 1871).

Av den grunn kunne enden ikke være nær på den tiden (i 1871). Det må være i en framtidig tidsperiode at forkynnelsen skal bli utført.

Det kommer til å være mennesker som arver evig liv på jorden.

Det kommer til å bli en oppstandelse av alle som har dødd i uvitenhet. De som godtar Kristi gjenløsningsoffer kommer til å få evig liv på jorden. De som forkaster det, kommer til å bli tilintetgjort.

Læren om en udødelig sjel og læren om et brennende helvete er falske læresetninger som vanærer Gud.

Herrens aftensmåltid er en årlig høytid som skal feires den 14. nisan.

[Rettigheter]

Foto: SIX SERMONS, av George Storrs (1855)

[Bilder på side 29]

I 1909 flyttet C.T. Russell, som var redaktør av «Zion’s Watch Tower», til Brooklyn i New York