Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet – studieutgave  |  oktober 2016

 LIVSHISTORIE

Jeg har gjort mitt beste for å følge gode eksempler

Jeg har gjort mitt beste for å følge gode eksempler

«Vet du hvor gammel jeg er?» spurte jeg. «Jeg vet nøyaktig hvor gammel du er», sa Izak Marais, som ringte meg i Colorado fra Patterson i staten New York. La meg fortelle hva som var bakgrunnen for denne samtalen.

JEG ble født den 10. desember 1936 i Wichita i Kansas i USA. Jeg var eldst i en søskenflokk på fire. Foreldrene mine, William og Jean, tjente Jehova trofast. Far var kretstjener – den betegnelsen som ble brukt om ham som tok ledelsen i menigheten. Mor hadde lært bibelske sannheter av sin mor, Emma Wagner. Emma lærte også mange andre om disse sannhetene – blant andre Gertrude Steele, som i mange år var misjonær på Puerto Rico. * Så jeg hadde mange gode eksempler.

GODE EKSEMPLER JEG HUSKER

Far står på et gatehjørne og tilbyr blad til forbipasserende

En lørdag ettermiddag da jeg var fem år, tilbød far og jeg Vagttaarnet og Ny Verden (nå Våkn opp!) til forbipasserende på gaten. USA hadde nylig blitt trukket inn i den andre verdenskrig. En beruset lege kom forbi og skjelte ut far på grunn av hans kristne nøytralitet og sa at han var en feiging og prøvde å lure seg unna militærtjeneste. Legen kom helt opp i ansiktet på far og spurte: «Hvorfor slår du meg ikke, din feiging?» Jeg var redd, men beundret far veldig. Han bare fortsatte å tilby bladene til folkemengden som hadde samlet seg. Så kom det en soldat, og legen skrek: «Gjør noe med denne feigingen!» Soldaten så at legen var full, så han sa til ham: «Gå hjem og bli edru!» De gikk begge to. Når jeg ser tilbake, er jeg takknemlig for at Jehova gjorde far modig. Far eide to frisørsalonger i Wichita, og legen var en av kundene!

Sammen med foreldrene mine på vei til et stevne i Wichita i 1940-årene

Da jeg var åtte år, solgte foreldrene mine huset og salongene, bygde en campingvogn og flyttet til Colorado for å tjene der behovet var større. Vi slo oss ned i nærheten av byen Grand Junction. Foreldrene mine var pionerer og jobbet deltid på en farm. Takket være Jehovas velsignelse og deres iherdige arbeid ble det opprettet en menighet.  Den 20. juni 1948 døpte far meg i en liten elv i fjellene sammen med noen andre som hadde tatt imot Bibelens sannhet, deriblant Billie Nichols og hans kone. De begynte senere i kretstjenesten, og det samme gjorde sønnen deres og hans kone.

Vi var mye sammen med mange som engasjerte seg helt og fullt i Rikets arbeid, og hadde oppbyggende samtaler om åndelige ting, spesielt med familien Steele – Don og Earlene, Dave og Julia og Si og Martha – som fikk stor betydning for livet mitt. De viste meg at det å sette Riket først fører til ekte glede og gir livet virkelig mening.

JEG FLYTTER IGJEN

Da jeg var 19, spurte Bud Hasty, som var en venn av familien, om jeg ville bli pioner sammen med ham i den sørlige delen av USA. Kretstilsynsmannen bad oss om å flytte til Ruston i Louisiana, der en del vitner hadde blitt uvirksomme. Vi fikk beskjed om å holde alle møtene hver uke uansett hvor mange som kom. Vi fant et passende møtested og satte det i stand. Vi holdt alle møtene, men i en periode var det bare oss to til stede. Den ene ledet postene, og den andre svarte på alle spørsmålene. Hvis posten inneholdt en demonstrasjon, var vi begge på podiet, uten at noen satt i salen! Etter en tid begynte en eldre søster å komme på møtene. Siden begynte flere å komme – både noen vi studerte Bibelen med, og noen uvirksomme. I løpet av kort tid hadde vi en blomstrende menighet.

En dag traff Bud og jeg en prest i kirkesamfunnet Church of Christ som snakket om skriftsteder som jeg ikke kjente så godt. Dette gjorde meg litt urolig og fikk meg til å tenke grundigere over hva jeg trodde på. Jeg satt oppe til langt på natt i en uke for å finne svar på de spørsmålene han hadde stilt. Det hjalp meg virkelig til å bli personlig overbevist om at jeg hadde sannheten, og jeg kunne nesten ikke vente til jeg traff en ny predikant.

Kort tid senere spurte kretstilsynsmannen om jeg ville flytte til El Dorado i Arkansas og hjelpe menigheten der. Mens jeg var der, drog jeg flere ganger tilbake til Colorado for å møte på sesjon. På en av turene ble noen andre pionerer med i bilen min, men i Texas skjedde det en ulykke som gjorde bilen min ubrukelig. Vi ringte en bror, som kom og hentet oss. Han tok oss med hjem til seg og etterpå med på et møte i menigheten. Der ble det opplyst at vi hadde hatt et uhell, og brødrene  var så vennlige å hjelpe oss økonomisk. Broren solgte også bilen min for 25 dollar.

Vi klarte å få skyss til Wichita, der en god venn av familien, «Doc» McCartney, var pioner. Tvillingsønnene hans, Frank og Francis, var og er fortsatt to av mine beste venner. De hadde en gammel bil som de solgte til meg for 25 dollar, nøyaktig det jeg hadde fått for den gamle. Dette var den første gangen jeg tydelig så at Jehova sørget for at jeg fikk det jeg trengte, fordi jeg satte Rikets interesser på førsteplassen. Mens vi var der, presenterte familien McCartney meg for Bethel Crane, en søt teokratisk søster. Moren hennes, Ruth, forkynte ivrig i Wellington i Kansas og var pioner helt til hun var i 90-årene. Bethel og jeg giftet oss i 1958, under et år etter at vi traff hverandre. Bethel ble pioner sammen med meg i El Dorado.

SPENNENDE INVITASJONER

Vi tenkte mye på de fine eksemplene vi hadde hatt i oppveksten, og bestemte oss for å stille oss til disposisjon uansett hva Jehovas organisasjon ville be oss om. Vi fikk i oppdrag å tjene som spesialpionerer i Walnut Ridge i Arkansas. Senere, i 1962, ble vi til vår store glede invitert til å gå i Gileads 37. klasse. Vi syntes det var veldig hyggelig at Don Steele gikk i samme klasse. Bethel og jeg fikk i oppdrag å tjene i Nairobi i Kenya etter uteksamineringen. Det var med klump i halsen vi reiste fra New York, men så glade vi ble da vi ble møtt av våre brødre på flyplassen i Nairobi!

I tjenesten i Nairobi sammen med Mary og Chris Kanaiya

Vi ble raskt glad i Kenya og tjenesten der. De første vi studerte med som gjorde framskritt, var Chris og Mary Kanaiya. De er fortsatt i heltidstjenesten i Kenya. Året etter ble vi bedt om å dra til Kampala i Uganda, og vi ble de første misjonærene der i landet. Det var en spennende tid, for det var så mange som var ivrige etter å lære bibelske sannheter, og som ble våre brødre og søstre. Men etter tre og et halvt år i Afrika drog vi tilbake til USA fordi vi ventet et barn. Den dagen vi drog fra Afrika, var klumpen i halsen vår mye større enn da vi drog fra New York. Vi hadde blitt inderlig glad i menneskene i Afrika og håpet å kunne dra tilbake en gang.

VI FÅR ET NYTT OPPDRAG

Vi slo oss ned i den vestlige delen av Colorado, hvor foreldrene mine bodde. Etter kort tid ble vår første datter, Kimberly, født, og 17 måneder senere fikk vi Stephany. Vi tok oppdraget vårt som foreldre veldig alvorlig, og vi gikk inn for å innprente sannheten i de nydelige jentene våre. Vi ønsket å være som de gode forbildene vi selv hadde hatt. Samtidig måtte vi minne oss selv på at selv om et godt forbilde kan påvirke barn i sterk grad, er dette ingen garanti for at barna kommer til å tjene Jehova når de vokser opp. Lillebroren min og en av søstrene mine hadde forlatt sannheten. Forhåpentligvis vil de en dag igjen etterligne de gode eksemplene som også de hadde.

Vi likte veldig godt å undervise døtrene våre, og vi prøvde alltid å gjøre ting sammen. Siden vi bodde i nærheten av Aspen i Colorado, begynte vi alle å stå på ski, slik at vi fra tid til annen kunne gjøre dette sammen som familie. Disse familieturene gav oss muligheter til å snakke med jentene våre i skiheisen. Vi pleide også å ta dem med på  telttur, og vi hadde veldig hyggelige samtaler rundt leirbålet. De stilte slike spørsmål som: «Hva skal jeg bli når jeg blir voksen?», og: «Hva slags mann skal jeg gifte meg med?» Vi gjorde det vi kunne for at åndelige verdier skulle få en varig plass i sinnet og hjertet deres. Vi holdt fram heltidstjenesten som et mål for dem og forklarte dem hvor klokt det er å gifte seg bare med en som har samme mål. Vi prøvde å hjelpe dem til å forstå at det er best å ikke gifte seg for tidlig. Vi lanserte slagordet «Stay free until you are at least 23» («Vær ugift til du er minst 23»).

Akkurat som våre egne foreldre hadde gjort, anstrengte vi oss for at vi skulle gå på møtene og delta i felttjenesten som familie. Vi ordnet det slik at noen som var i heltidstjenesten, kunne bo hos oss. Og vi snakket ofte varmt om den tiden da vi var misjonærer. Vi sa at vi håpet at vi alle fire en dag kunne reise til Afrika sammen, noe døtrene våre hadde veldig lyst til.

Vi hadde alltid et regelmessig familiestudium, og da pleide vi å øve på situasjoner som kunne oppstå på skolen. Vi fikk jentene til å spille rollen som et vitne som svarte på spørsmål. De syntes det var morsomt å lære på denne måten, og det gav dem selvtillit. Etter hvert som de ble eldre, hendte det at de klaget over at vi måtte ha familiestudium. En gang sa jeg i min fortvilelse at de skulle gå på rommene sine, og at det ikke ble noe studium. De ble sjokkert og begynte å gråte og sa at de ville studere. Da begynte det å gå opp for oss at vi faktisk hadde hjulpet dem til å få verdsettelse av åndelige ting. De lærte seg etter hvert å sette pris på studiet, og vi lot dem få uttrykke seg fritt. Likevel var det trist når de noen ganger sa at de ikke var enige i enkelte ting ved sannheten. Men vi fant i hvert fall ut hva som egentlig bodde i hjertet deres. Når vi fikk hjulpet dem til å resonnere, var de fornøyde med Jehovas måte å se tingene på.

FLERE FORANDRINGER

Døtrene våre ble voksne mye raskere enn vi hadde forestilt oss. Vi brukte den hjelpen og veiledningen som Guds organisasjon gav oss, og gjorde så godt vi kunne for å hjelpe dem til å bli glad i Jehova. Vi var så glade for at de begge begynte som pionerer etter high school, og for at de kunne forsørge seg selv. De flyttet til Cleveland i Tennessee sammen med to andre søstre for å tjene på et sted med større behov. Vi savnet dem veldig, men syntes det var fint at de brukte livet i heltidstjenesten. Bethel og jeg begynte som pionerer igjen, noe som gjorde det mulig for oss å få nye privilegier. Jeg var stedfortredende kretstilsynsmann, og vi hjalp til med stevnearbeid.

Før døtrene våre flyttet til Tennessee, reiste de til London og besøkte avdelingskontoret. Der traff Stephany, som da var 19 år, Paul Norton, en ung betelitt. På en senere tur møtte Kimberly en av Pauls arbeidskamerater, Brian Llewellyn. Paul og Stephany giftet seg – men etter at hun hadde fylt 23. Brian og Kimberly giftet seg året etter – da hun var 25. Så begge jentene giftet seg etter at de hadde fylt 23. Vi var veldig glade for deres valg av ektefelle.

Sammen med Paul, Stephany, Kimberly og Brian ved avdelingskontoret i Malawi i 2002

Døtrene våre har fortalt oss at det eksemplet vi og besteforeldrene deres har vært for dem, har hjulpet dem til å være lydige mot Jesu befaling om å «søke først riket», også når de har vært i økonomisk vanskelige situasjoner. (Matt 6:33) I april 1998 ble Paul og Stephany innbudt til den 105. Gilead-klassen, og de fikk i oppdrag å tjene i Malawi i Afrika. På samme tidspunkt ble Brian og Kimberly innbudt til å arbeide på Betel i London, og senere ble de overført til Betel i Malawi. Vi var kjempeglade, for det finnes ikke noe bedre unge mennesker kan gjøre, enn å bruke livet i tjenesten for Jehova.

EN NY SPENNENDE INVITASJON

I januar 2001 ble jeg som nevnt innledningsvis oppringt av bror Marais, tilsynsmannen for avdelingen for assistanse til oversettere. Han forklarte at de forberedte et kurs som skulle hjelpe oversettere verden over til å få en bedre forståelse av engelsk, og at de vurderte å gi meg, som da var 64 år,  opplæring så jeg kunne bli en av lærerne. Bethel og jeg bad til Jehova om saken, og vi drøftet den med mødrene våre, som nå var gamle, for å høre hva de mente vi burde gjøre. De ville begge at vi skulle dra, selv om det betydde at de måtte klare seg uten vår hjelp. Jeg ringte tilbake til bror Marais og sa at vi med glede takket ja til dette store privilegiet.

Så fikk mor kreft. Jeg sa til mor at vi ville bli værende for å ta oss av henne sammen med Linda, søsteren min. «Det skal dere aldeles ikke», svarte mor. «Jeg kommer til å føle meg verre hvis dere ikke drar.» Linda var enig med mor. Vi satte virkelig pris på den selvoppofrende innstillingen deres og på hjelpen fra vennene i nærområdet! Dagen etter at vi hadde reist til Vakttårnets undervisningssenter i Patterson, ringte Linda for å fortelle oss at mor var død. Vi visste at mor ville ha oppmuntret oss til å engasjere oss fullt ut i den nye oppgaven vår, og det gjorde vi.

Til vår store glede ble vi først sendt til avdelingskontoret i Malawi, der døtrene våre og mennene deres tjente. Så hyggelig det var å treffe hverandre igjen! Etter det holdt vi kurs i Zimbabwe og deretter i Zambia. Etter at vi hadde undervist i tre og et halvt år, ble vi bedt om å reise tilbake til Malawi for å dokumentere den forfølgelsen som Jehovas vitner der hadde blitt utsatt for fordi de holdt fast ved sin kristne nøytralitet. *

Ute i forkynnelsen sammen med barnebarna våre

Vi hadde igjen en klump i halsen da vi i 2005 reiste hjem til Basalt i Colorado, hvor Bethel og jeg fortsatt er pionerer. I 2006 flyttet Brian og Kimberly inn ved siden av oss sammen med de to døtrene sine, Mackenzie og Elizabeth. Paul og Stephany er fortsatt i Malawi, der han tjener i utvalget ved avdelingskontoret. Nå som jeg nærmer meg 80, gir det meg stor glede å se yngre menn som jeg har samarbeidet med opp gjennom årene, påta seg de ansvarsoppgavene som jeg pleide å ha. Den gleden vi føler, skyldes for en stor del at noen har vært gode eksempler for oss, og at vi har gått inn for å etterligne dem til gagn for våre barn og barnebarn.

^ avsn. 5 Flere opplysninger om misjonærtjenesten til familien Steele står i Vakttårnet for 15. januar 1957, sidene 43–46, og The Watchtower for 15. mars 1971, sidene 186–190.

^ avsn. 30 Se for eksempel livshistorien til Trophim Nsomba i Vakttårnet for 15. april 2015, sidene 14–18.