Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) FEBRUAR 2017

Pionerene George Rollston og Arthur Willis stopper for å fylle vann på radiatoren. – Nordterritoriet, 1933

 FRA VÅRT ARKIV

«Ingen vei er for dårlig eller for lang»

«Ingen vei er for dårlig eller for lang»

DEN 26. mars 1937 kjørte to slitne menn sakte inn i Sydney i Australia i den støvete bilen sin. De hadde forlatt byen ett år tidligere, og siden hadde de reist mer enn 19  300 kilometer gjennom noen av de mest avsidesliggende og ville områdene på det australske kontinentet. Mennene var verken oppdagelsesreisende eller eventyrere. Arthur Willis og Bill Newlands var to av mange ivrige pionerer som var fast bestemt på å forkynne det gode budskap om Guds rike i Australias enorme villmark.

Fram til slutten av 1920-årene hadde de få bibelstudentene * i Australia hovedsakelig forkynt i og rundt byene ved kysten. I innlandet lå den tynt befolkede villmarken, med et areal som var større enn halve Europa. Brødrene var fullstendig klar over at Jesu disipler skulle være vitner om ham «til den fjerneste del av jorden», noe som også ville omfatte den australske villmarken. (Apg 1:8) Men hvordan kunne de utføre en så stor oppgave? De hadde full tillit til at Jehova ville velsigne det de gjorde, og de var bestemt på å gjøre sitt beste.

PIONERER BANER VEIEN

I 1929 bygde menigheter i Queensland og Vest-Australia om flere biler, slik at de kunne brukes i forkynnelsen i innlandet. Bilene ble kjørt av tøffe pionerer som kunne takle de barske forholdene, og som kunne reparere kjøretøyene når de gikk i stykker. Disse pionerene kom til steder der det aldri før var blitt forkynt.

Pionerer som ikke hadde råd til bil, drog innover i villmarken på sykkel. I 1932 drog for eksempel den 23 år gamle Bennett Brickell ut fra Rockhampton i staten Queensland på en fem måneders forkynnelsesreise gjennom de fjerntliggende nordlige delene av staten. Sykkelen hans var tungt lastet med tepper, klær, mat og en mengde bøker. Da sykkeldekkene ble utslitte, drog han videre og stolte på at Jehova ville lede ham. Han skjøv sykkelen de siste 320 kilometerne gjennom områder der andre hadde omkommet av mangel på vann. De neste 30 årene  reiste bror Brickell flere hundre tusen kilometer gjennom Australia på sykkel, på motorsykkel og i bil. Han var den første som forkynte for aboriginene, og var med på å opprette nye menigheter. Han ble en kjent og respektert mann i villmarken.

UTFORDRINGER OVERVINNES

Australia er et av de landene i verden som har lavest befolkningstetthet, og spesielt villmarken er tynt befolket. Men Jehovas vitner har vært fast bestemt på å finne dem som bor i avsidesliggende deler av kontinentet.

Pionerene Stuart Keltie og William Torrington viste en slik besluttsomhet. I 1933 krysset de Simpson-ørkenen, en stor sandørken, for å kunne forkynne i byen Alice Springs, som ligger midt på kontinentet. Da den lille bilen deres brøt sammen, måtte de sette den igjen. Bror Keltie hadde treben, men fortsatte likevel forkynnelsesreisen, nå på kamel! Pionerenes anstrengelser gav resultater da de traff en hotelleier ved William Creek, et avsidesliggende jernbanestopp. Hotelleieren, Charles Bernhardt, kom senere i sannheten. Han solgte hotellet, og i 15 år var han pioner alene i noen av de tørreste og mest isolerte delene av Australia.

Arthur Willis gjør seg klar til å dra ut på en forkynnelsesreise i Australias enorme villmark. – Perth i Vest-Australia, 1936

Pionerene på den tiden måtte virkelig være modige og sterke for å overvinne de mange utfordringene de møtte. Arthur Willis og Bill Newlands, som er nevnt innledningsvis, brukte en gang to uker på å reise 32 kilometer, fordi kraftig regnvær hadde gjort ørkenen om til et hav av gjørme. Andre ganger drog de gjennom steinete daler og over sandete elveleier og strevde i stekende hete med å skyve bilen over store sanddyner. Når bilen brøt sammen, noe den ofte gjorde, gikk eller syklet de i flere dager til nærmeste by, der de så kunne vente i ukevis på at reservedelene skulle komme. Trass i slike utfordringer bevarte de en positiv innstilling. Arthur Willis sa senere: «Ingen vei er for dårlig eller for lang for Hans vitner» – en fri gjengivelse av noe som hadde stått i bladet Den Gylne Tidsalder.

Charles Harris, som var pioner i mange år, fortalte at ensomheten og de fysiske anstrengelsene i villmarken faktisk gjorde at han fikk et nærere forhold til Jehova. Han la til: «Det beste er å reise gjennom livet med så lite bagasje som mulig. Når Jesus var villig til å sove under stjernene når det var nødvendig, bør vi med glede gjøre det samme hvis vi har et distrikt som gjør det påkrevd.» Mange pionerer gjorde nettopp det. På grunn av deres utrettelige anstrengelser nådde det gode budskap ut til folk overalt på kontinentet, noe som hjalp mange til å ta standpunkt for Guds rike.

^ avsn. 4 Bibelstudentene tok navnet Jehovas vitner i 1931. – Jes 43:10.