Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet – studieutgave  |  Februar 2017

 LIVSHISTORIE

Vi har erfart Guds ufortjente godhet på mange måter

Vi har erfart Guds ufortjente godhet på mange måter

FAREN min, Arthur Guest, elsket Gud, og da han var ung, hadde han lyst til å bli metodistprest. Men han ombestemte seg etter at han hadde lest noe litteratur fra bibelstudentene og begynt å komme sammen med dem. Han ble døpt i 1914, 17 år gammel. Første verdenskrig raste, og han ble innkalt til militærtjeneste. Fordi han ikke ville bære våpen, ble han dømt til ti måneders fengsel i Kingston Penitentiary i Ontario i Canada. Etter at han ble løslatt, begynte han i heltidstjenesten som kolportør (pioner).

I 1926 giftet far seg med Hazel Wilkinson. Moren hennes hadde blitt kjent med sannheten i 1908. Jeg ble født 24. april 1931 og var den nest eldste i en søskenflokk på fire. Tilbedelsen av Jehova var det viktigste i familien vår, og det at far hadde så dyp respekt for Bibelen, bidrog til at vi ble glad i Guds Ord og har vært det siden. Familien var regelmessig ute i hus-til-hus-tjenesten sammen. – Apg 20:20.

NØYTRAL OG PIONER SOM FAREN MIN

Andre verdenskrig brøt ut i 1939, og året etter ble Jehovas vitners virksomhet forbudt i Canada. På offentlige skoler ble det holdt patriotiske seremonier der man blant annet hilste flagget og sang nasjonalsangen. Den eldste søsteren min, Dorothy, og jeg slapp å være til stede i klassen mens de holdt på med dette. Men en dag prøvde læreren min å ydmyke meg ved å kalle meg for en feiging. Etter skolen ble jeg angrepet og slått ned av flere fra klassen. Men dette gjorde meg faktisk enda mer bestemt på å «adlyde Gud ... mer enn mennesker». – Apg 5:29.

 I juli 1942, da jeg var elleve, ble jeg døpt i en vanntank på en gård. Jeg likte å være feriepioner (nå kalt hjelpepioner) i skoleferiene. Ett år ble jeg med tre andre brødre i ledig distrikt nord i Ontario, der vi forkynte for tømmerhoggere.

Jeg ble alminnelig pioner 1. mai 1949. Det pågikk byggearbeid på avdelingskontoret, og jeg ble bedt om å hjelpe til. Jeg ble medlem av Betel-familien i Canada 1. desember og fikk i oppdrag å tjene på trykkeriet, der jeg lærte å betjene flattrykkpressen. I flere uker gikk jeg nattskift og trykte traktater om forfølgelsen av Jehovas vitner i Canada.

Senere, mens jeg jobbet i tjenesteavdelingen, intervjuet jeg pionerer som besøkte avdelingskontoret på vei for å tjene i Quebec, hvor Jehovas vitner ble utsatt for hard forfølgelse. En av pionerene var Mary Zazula fra Edmonton i Alberta. Fordi hun og hennes eldre bror, Joe, ikke ville slutte å studere Bibelen, hadde de blitt kastet ut hjemmefra av foreldrene, som var aktive i den ortodokse kirke. Mary og Joe ble døpt i juni 1951, og seks måneder senere begynte de som pionerer. Under intervjuet ble jeg imponert over at Mary var så åndeligsinnet. Jeg sa til meg selv: «Hvis det ikke dukker opp noe negativt, er nok dette jenta jeg vil gifte meg med.» Vi giftet oss ni måneder senere, 30. januar 1954. Én uke senere ble vi spurt om vi var villige til å få opplæring i reisetjenesten, og de neste to årene tjente vi i en krets nord i Ontario.

Det verdensomspennende forkynnelsesarbeidet skjøt fart, og det ble behov for stadig flere misjonærer. Vi tenkte at hvis vi kunne takle forholdene i Canada – med iskalde vintre og med irriterende mygg om sommeren – ville vi kunne overleve tøffe forhold uansett hvor vi ble sendt. Vi gikk i Gilead-skolens 27. klasse, som ble uteksaminert i juli 1956, og i november kom vi fram til det stedet der vi skulle tjene – Brasil.

MISJONÆRTJENESTE I BRASIL

Da vi kom til avdelingskontoret i Brasil, måtte vi lære oss portugisisk. Etter at vi hadde lært oss vanlige hilsener og en ett-minutts bladpresentasjon, gikk vi ut i felttjenesten. Hvis en beboer viste interesse, var det foreslått at vi skulle lese skriftsteder som beskriver livet under Guds rikes styre. Den første dagen vi var ute i felttjenesten, møtte vi en dame som lyttet interessert. Jeg leste derfor Åpenbaringen 21:3, 4 – og så besvimte jeg! Kroppen min hadde ikke tilpasset seg det varme, fuktige klimaet, noe som fortsatte å være en utfordring.

 Vi skulle tjene som misjonærer i byen Campos, der det nå er 15 menigheter. Da vi kom dit, var det bare en isolert gruppe i byen og et misjonærhjem med fire søstre: Esther Tracy, Ramona Bauer, Luiza Schwarz og Lorraine Brookes (nå Wallen). Min oppgave på misjonærhjemmet var å hjelpe til med klesvasken og å skaffe ved til matlagingen. Etter Vakttårn-studiet en mandagskveld fikk vi uventet besøk. Mary hadde lagt seg på sofaen for å hvile mens vi snakket om det vi hadde opplevd den dagen. Da hun skulle opp og løftet hodet fra puten, kom det fram en slange, som skapte rimelig stor ståhei helt til jeg fikk tatt livet av den!

Etter at vi hadde lært portugisisk i ett år, ble jeg utnevnt til kretstilsynsmann. Vi levde et enkelt liv på landsbygda. Vi måtte klare oss uten elektrisitet, sov på matter og reiste med hest og kjerre. I forbindelse med en forkynnelseskampanje i ledig distrikt reiste vi med tog til en by i fjellene og leide et rom på et pensjonat. Avdelingskontoret sendte oss 800 blad som vi skulle bruke i tjenesten. Vi måtte ta mange turer til postkontoret for å hente alle eskene med blad og bære dem til losjiet vårt.

I 1962 ble Kurs i Rikets tjeneste holdt rundt om i Brasil for brødre og misjonærsøstre. Jeg var lærer på kurset, og i seks måneder reiste jeg alene fra det ene stedet til det andre – Manaus, Belém, Fortaleza, Recife og Salvador. Jeg organiserte et stevne i det berømte operahuset i Manaus. Kraftig regnvær gjorde at mye av drikkevannet ble ubrukelig, og at kafeteriaområdet vårt ble ødelagt. (På den tiden ble det servert mat på stevnene.) Jeg kontaktet militæret, og en vennlig offiser sørget for at vi ble forsynt med drikkevann til hele stevnet. Han sendte også soldater som satte opp to store telt hvor vi kunne ha kjøkken og kafeteria.

Mens jeg var borte, forkynte Mary i et portugisisk forretningsdistrikt der det å tjene penger var det eneste folk var interessert i. Hun fikk ikke i gang en samtale om Bibelen med noen, så hun sa til noen betelitter: «Det siste stedet jeg kunne tenke meg å bo, er Portugal.» Til vår overraskelse fikk vi ganske snart et brev der vi ble bedt om å tjene i Portugal. På den tiden var forkynnelsesarbeidet vårt forbudt der, men vi sa ja til oppgaven selv om Mary til å begynne med var sjokkert.

VÅR TJENESTE I PORTUGAL

Vi kom til Lisboa i Portugal i august 1964. Våre brødre i Portugal ble forfulgt av det hemmelige  politi (PIDE). På grunn av dette var det best at vi ikke ble ønsket velkommen og ikke hadde kontakt med de lokale brødrene ennå. Vi bodde på et pensjonat mens vi ventet på å få oppholdstillatelse. Da det hadde gått i orden, leide vi en leilighet. I januar 1965 kunne vi omsider kontakte avdelingskontoret. Så glade vi ble da vi etter fem måneder i landet kunne komme på et møte!

Vi fikk høre at politiet foretok daglige razziaer hjemme hos brødrene. Fordi Rikets saler ble stengt, ble menighetsmøtene holdt i private hjem. Hundrevis av våre brødre og søstre ble tatt med til politistasjoner, der de måtte vise legitimasjon og ble forhørt. Noen ble mishandlet i et forsøk på å få dem til å oppgi navnene på dem som ledet møtene. Det førte til at brødrene sluttet å bruke etternavn på hverandre og begynte å tiltale hverandre bare ved fornavn, for eksempel José eller Paulo. Så vi gjorde det samme.

Det viktigste var å sørge for at våre brødre fikk åndelig føde. Marys oppgave var å skrive av litteratur, deriblant studieartikler i Vakttårnet, på stensiler, som ble brukt for å lage kopier til brødrene.

DET GODE BUDSKAP BLIR FORSVART I RETTEN

I juni 1966 ble det holdt en viktig rettssak i Lisboa. Alle de 49 medlemmene av Feijó menighet var anklaget for å ha vært på et illegalt møte i et privat hjem. Jeg forberedte dem på å bli kryssforhørt i retten ved å spille rollen som anklager. Vi visste at vi kom til å tape saken, men vi skjønte at den ville bli et stort vitnesbyrd. Den advokaten som forsvarte oss, avsluttet med modig å sitere Gamaliels ord fra det første århundre. (Apg 5:33–39) Nyheten om rettssaken nådde pressen. De 49 brødrene og søstrene fikk fengselsstraffer på mellom 45 dager og 5 1/2 måned. Vi er glade for at den modige advokaten vår begynte å studere Bibelen og å gå på møtene våre før han døde.

I desember 1966 ble jeg utnevnt til avdelingstilsynsmann, og jeg brukte mye tid på juridiske saker. Det ble gjort et stort arbeid for å legge fram de juridiske grunnene til at Jehovas vitner i Portugal burde ha religionsfrihet. (Fil 1:7) Til slutt, 18. desember 1974, ble vi juridisk anerkjent. Bror Nathan Knorr og bror Frederick Franz fra hovedkontoret besøkte Portugal og gledet seg sammen med oss på en historisk sammenkomst i Porto og Lisboa, der det til sammen var 46 870 til stede.

Jehova gjorde det mulig å utvide forkynnelsesarbeidet på mange øygrupper der folk snakker  portugisisk, deriblant Asorene, Kapp Verde, Madeira og São Tomé og Príncipe. Det førte til at det ble behov for et større avdelingskontor, noe vi fikk i 1988. Den 23. april det året foretok bror Milton Henschel innvielsen av det nye bygget, og 45 522 begeistrede tilhørere lyttet til en tale han holdt. Det var også en stor glede at 20 som tidligere hadde vært misjonærer i Portugal, var til stede ved denne historiske begivenheten.

VI HAR LÆRT AV ANDRES TROFASTE EKSEMPEL

I årenes løp har det gitt oss mye å være sammen med trofaste brødre. Jeg lærte for eksempel noe viktig en gang jeg assisterte bror Theodore Jaracz da han tjente som sonetilsynsmann. Det avdelingskontoret vi besøkte, måtte håndtere en alvorlig situasjon, og medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret hadde gjort alt som med rimelighet kunne forventes av dem. Bror Jaracz beroliget dem ved å si: «Nå er tiden inne til å gi plass for den hellige ånd, så den kan få virke.» Under et besøk i Brooklyn for flere tiår siden var Mary og jeg en kveld sammen med bror Franz og noen få andre. Da bror Franz ble spurt om å avslutte kvelden med å gi et råd basert på sine mange år i tjenesten for Jehova, sa han: «Min anbefaling er: Følg Jehovas synlige organisasjon i tykt og tynt. Det er bare den som utfører det arbeidet Jesus sa at disiplene hans skulle gjøre – å forkynne det gode budskap om Guds rike!»

Det har gitt Mary og meg stor glede å gjøre akkurat det. Vi har gode minner om besøk på avdelingskontorer da jeg var sonetilsynsmann. Disse besøkene gav oss mulighet til å vise at vi setter pris på den trofaste tjenesten som både unge og gamle utfører, og til å oppmuntre dem til å ta vare på det privilegiet det er å få tjene Jehova.

Årene har gått, og vi har begge passert 80. Mary sliter med en rekke helseproblemer. (2. Kor 12:9) De prøvelsene vi har gjennomgått, har styrket troen vår og gjort oss enda mer bestemt på å fortsette å være trofaste mot Jehova. Når vi tenker på det livet vi har levd, kan vi tydelig se at vi har erfart Jehovas ufortjente godhet på mange, mange måter. *

^ avsn. 29 Mens denne artikkelen ble utarbeidet, døde Douglas Guest trofast mot Jehova, 25. oktober 2015.