Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) FEBRUAR 2016

 LIVSHISTORIE

Jehova har latt meg lykkes i tjenesten

Jehova har latt meg lykkes i tjenesten

Jeg sa til offiseren at jeg allerede hadde vært i fengsel for å ha nektet militærtjeneste. Jeg spurte ham: «Skal du la meg gå igjennom dette en gang til?» Dette var andre gang jeg ble innkalt til å tjenestegjøre i den amerikanske hæren.

JEG ble født i 1926 i Crooksville i Ohio i USA. Far og mor var ikke religiøse, men de sa til oss åtte barna at vi måtte gå i kirken. Jeg gikk i metodistkirken. Da jeg var 14, fikk jeg en premie av presten fordi jeg hadde vært på hver eneste søndagsgudstjeneste et helt år.

Margaret Walker (den andre søsteren fra venstre) hjalp meg med å lære sannheten

Det var omtrent på denne tiden at en nabo som het Margaret Walker, og som var et av Jehovas vitner, begynte å besøke moren min og snakke med henne om Bibelen. En dag bestemte jeg meg for å sitte og høre på. Mor tenkte at jeg kom til å forstyrre dem, så hun bad meg om å gå ut av huset. Men jeg fortsatte å prøve å få med meg hva de snakket om. Etter noen besøk spurte Margaret meg: «Vet du hva Guds navn er?» Jeg svarte: «Alle vet jo det – det er Gud.» Da sa hun: «Hent bibelen din og slå opp i Salme 83:18.» Jeg gjorde som hun sa, og oppdaget at Guds navn er Jehova. Jeg løp ut til vennene mine og sa: «Når dere kommer hjem i kveld, må dere slå opp i Salme 83:18 i Bibelen og se hva Guds navn er.» Man kan si at jeg begynte å forkynne med en gang.

 Jeg studerte Bibelen og ble døpt i 1941. Kort tid etter at jeg ble døpt, fikk jeg i oppdrag å lede et menighetsbokstudium. Jeg oppmuntret moren min og søsknene mine til å komme, og de begynte alle sammen å gå på det bokstudiet jeg ledet. Men pappa var ikke interessert.

MOTSTAND HJEMME

Jeg fikk mer ansvar i menigheten, og jeg skaffet meg et teokratisk bibliotek. En dag pekte pappa på bøkene mine og sa: «Du ser alt det der? Det skal ut av huset, og det skal du også.» Så jeg flyttet ut og fant meg et rom i Zanesville, en by i nærheten, men jeg reiste fram og tilbake for å oppmuntre familien min.

Pappa prøvde å hindre mor i å gå på møtene. Noen ganger når hun var på vei til møtet, sprang han etter henne og drog henne tilbake inn i huset. Men da løp hun bare ut den andre døren og kom seg på møtet likevel. Jeg sa til henne: «Ikke ta det så tungt. Han kommer til å bli lei av å løpe etter deg.» Etter hvert gav pappa opp, og hun kom seg på møtene uten kamp.

I 1943 begynte menigheten vår å holde den teokratiske tjenesteskolen, og jeg begynte å ha elevtaler. De rådene jeg fikk etter oppdragene mine på skolen, hjalp meg til å bli en dyktigere taler.

NØYTRALITET I KRIGSTID

I 1944, under den andre verdenskrig, ble jeg innkalt til militæret. Jeg meldte meg ved militærleiren Fort Hayes i Columbus i Ohio. Der tok jeg en fysisk test og fylte ut noen papirer. Jeg sa at jeg ikke skulle bli soldat. Da fikk jeg dra hjem. Noen dager senere stod det en politimann på døren. Han sa: «Corwin Robison, jeg har en arrestordre på deg.»

I retten to uker senere sa dommeren: «Hvis det var opp til meg, hadde jeg gitt deg livsvarig fengsel. Har du noe du ønsker å si?» Jeg svarte: «Ærede dommer. Jeg burde ha blitt klassifisert som en ordinert Ordets tjener. * Folks dørstokk er min prekestol, og jeg har forkynt det gode budskap om Guds rike for mange mennesker.» Da sa dommeren til juryen: «Dere er ikke her for å avgjøre om denne unge mannen er en Ordets tjener eller ikke. Dere er her for å avgjøre om han har møtt opp til militærtjeneste eller ikke.» Etter mindre enn en halv time kom juryen tilbake med en kjennelse – skyldig. Dommeren dømte meg til fem år i det føderale fengselet i Ashland i Kentucky.

JEHOVA BESKYTTER MEG I FENGSEL

De to første ukene satt jeg i fengsel i Columbus i Ohio, og den første dagen var jeg i cellen hele dagen. Jeg bad til Jehova og sa: «Jeg kan ikke sitte i en celle i fem år. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det.»

Dagen etter lot vaktene meg gå ut av cellen. Jeg gikk bort til en høy, bredskuldret fange, og vi stod der og så ut av et vindu. Han  spurte meg: «Hva sitter du inne for, småen?» Jeg sa: «Jeg er et av Jehovas vitner.» Han sa: «Er du det? Hvorfor er du her da?» Jeg svarte: «Jehovas vitner går ikke i krig og dreper folk.» Han sa: «De setter dere i fengsel fordi dere ikke dreper folk. De setter andre i fengsel fordi de dreper folk. Gir det mening?» «Nei, det gjør det ikke», sa jeg.

Så sa han: «I 15 år satt jeg i et annet fengsel, og der leste jeg noe av litteraturen deres.» Da jeg hørte det, bad jeg: «Jehova, hjelp meg å få denne mannen på min side.» I samme øyeblikk sa Paul, som han het: «Hvis noen av disse gutta rører deg, så bare rop. Jeg skal ta meg av dem.» Jeg fikk aldri noen problemer med de 50 innsatte i den avdelingen jeg var i.

Jeg var blant de vitnene som på grunn av sitt nøytrale standpunkt satt i fengsel i Ashland, Kentucky

Da jeg ble flyttet til fengselet i Ashland, fant jeg ut at det var noen modne brødre der. De hjalp meg og andre til å holde oss åndelig sterke. De gav oss i oppdrag å lese et stykke i Bibelen hver uke, og vi forberedte spørsmål og svar til møter vi holdt. Det var også en som var utnevnt til distriktstjener. Vi holdt til i en stor sovesal hvor det stod senger langs veggene. Distriktstjeneren kunne for eksempel si: «Robison, du har ansvaret for den og den sengen. Han som bruker den sengen, er ditt distrikt. Pass på at du får forkynt for ham før han drar herfra.» På denne måten fikk vi forkynt på en organisert måte.

HVA JEG FANT UTENFOR FENGSELET

Den andre verdenskrig endte i 1945, men jeg fortsatte å sitte i fengsel en stund etter det. Jeg var bekymret for familien min, for pappa hadde sagt til meg: «Hvis jeg blir kvitt deg, kan jeg takle de andre.» Etter at jeg ble løslatt, fikk jeg en hyggelig overraskelse. Til tross for motstand fra pappa gikk sju i familien på møter, og en av søstrene mine var blitt døpt.

På vei ut i tjenesten sammen med Demetrius Papageorge, en salvet bror som begynte å tjene Jehova i 1913

Da Koreakrigen brøt ut i 1950, ble jeg innkalt til militæret for andre gang og meldte meg ved Fort Hayes. Etter at jeg hadde tatt en evnetest, sa en offiser til meg: «Du var en av dem som fikk flest poeng i gruppen din.» Jeg sa: «Det er vel og bra, men jeg kommer ikke til å gå inn i hæren.» Så siterte jeg 2. Timoteus 2:3 og sa: «Jeg er allerede en soldat for Kristus.» Etter en lang pause sa han: «Du kan gå.»

 Kort tid etter var jeg på et Betel-møte på et stevne i Cincinnati i Ohio. Bror Milton Henschel sa til oss at hvis en bror ønsket å arbeide hardt for Guds rike, kunne organisasjonen bruke ham på Betel. Jeg søkte om å begynne på Betel og ble godkjent, og jeg meldte meg til tjeneste på Betel i Brooklyn i august 1954. Jeg har vært på Betel helt siden da.

Jeg har aldri manglet arbeid på Betel. I flere år styrte jeg varmekjelene i trykkeriet og kontorbygningene, jobbet som mekaniker og reparerte låser. Jeg jobbet også på stevnehaller i New York.

Jeg styrte varmekjelene i kontorbygningene på Betel i Brooklyn

Jeg har blitt glad i de åndelige rutinene som hører med til det å være betelitt, blant annet Betel-familiens åndelige morgenprogram og Vakttårn-studium og det å samarbeide med menigheten i tjenesten. Når man tenker over det, er slike rutiner noe som alle familier som er Jehovas vitner, kan og bør ha. Når foreldrene og barna drøfter dagsteksten sammen, har et regelmessig familiestudium og engasjerer seg sterkt i menighetsmøtene og forkynnelsen av det gode budskap, vil sannsynligvis alle i familien holde seg åndelig sunne og friske.

Jeg har fått mange venner på Betel og i menigheten. Noen av dem har vært av de salvede og har fått sin himmelske belønning, mens andre ikke har vært det. Men alle Jehovas tjenere – også betelitter – er ufullkomne. Hvis jeg kommer på kant med en bror, prøver jeg alltid å få et godt forhold til ham igjen. Jeg husker på Matteus 5:23, 24 og på hvordan det er forventet at vi løser uoverensstemmelser. Det er ikke lett å be om unnskyldning, men jeg har sjelden opplevd at problemer med en venn ikke har løst seg etter at jeg har sagt unnskyld.

GODE RESULTATER I TJENESTEN

På grunn av alderen min synes jeg nå at det er vanskelig å gå fra dør til dør. Men det betyr ikke at jeg har gitt opp. Jeg har lært meg litt mandarin-kinesisk, og jeg liker å ta kontakt med kinesere jeg treffer på gaten. Noen  formiddager leverer jeg 30–40 blad til interesserte.

Jeg forkynner for kinesisktalende i Brooklyn, New York

Jeg har til og med tatt et gjenbesøk i Kina! En dag smilte en hyggelig ung jente til meg mens hun delte ut reklame for en fruktbod. Jeg smilte tilbake og tilbød henne Vakttårnet og Våkn opp! på kinesisk. Hun tok imot dem og sa at hun het Katie. Etter det kom hun alltid bort til meg for å snakke med meg når hun så meg. Jeg lærte henne hva ulike frukter og grønnsaker heter på engelsk, og så gjentok hun ordene etter meg. Jeg forklarte også hva noen vers i Bibelen betyr, og hun tok imot Hva Bibelen lærer-boken. Men etter noen uker var hun borte.

Flere måneder senere gav jeg bladene til en annen jente som gikk og delte ut reklame. Uken etter kom hun bort til meg og gav meg mobiltelefonen sin og sa: «Du snakke med Kina.» Jeg svarte: «Jeg kjenner ingen i Kina.» Men hun gav seg ikke, så jeg tok telefonen og sa: «Hallo, dette er Robison.» Stemmen i den andre enden sa: «Robby, det er Katie. Jeg er tilbake i Kina.» «Kina?» spurte jeg. Katie svarte: «Ja. Robby, du vet den jenta som gav deg telefonen? Det er søsteren min. Du lærte meg mange fine ting. Vær så snill og lær henne det du lærte meg.» «Katie, jeg skal gjøre så godt jeg kan», sa jeg. «Takk for at du ville si meg hvor du er.» Kort tid etterpå snakket jeg med Katies søster for siste gang. Uansett hvor disse to jentene er nå, håper jeg at de lærer mer om Jehova.

Å utføre hellig tjeneste for Jehova har vært arbeidet mitt i 73 år. Jeg er glad for at han hjalp meg til å bevare min nøytralitet og til å være trofast mens jeg satt i fengsel. Og søsknene mine sier at det at jeg ikke gav opp da pappa motarbeidet meg, hjalp dem til å være modige også. Mor og seks av søsknene mine ble til slutt døpt. Selv pappa myknet litt, og han var på noen møter før han gikk bort.

Hvis det er Guds vilje, kommer de av familiemedlemmene og vennene mine som har dødd, til å få livet tilbake i den nye verden. Forestill deg hvor glade vi kommer til å være når vi tilber Jehova sammen med dem vi elsker, i all framtid! *

^ avsn. 14 Som døpt forkynner var bror Robison en ordinert Ordets tjener, og i USA ble religious ministers, eller ordinerte Ordets tjenere, fritatt for militærtjeneste.

^ avsn. 32 Mens denne artikkelen ble utarbeidet, døde Corwin Robison trofast mot Jehova.