Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) DESEMBER 2016

 LIVSHISTORIE

Innstilt på å bli «alt for alle slags mennesker»

Innstilt på å bli «alt for alle slags mennesker»

«Hvis du blir døpt, reiser jeg fra deg!» sa far truende til mor. Til tross for denne trusselen bestemte hun seg for å bli døpt som symbol på sin innvielse til Jehova Gud. Far gjorde alvor av trusselen sin – han drog. Dette skjedde i 1941. Jeg var bare åtte år den gangen.

MIN interesse for Bibelens sannhet var allerede blitt vakt før dette. Mor hadde skaffet seg noen bibelske publikasjoner, og jeg ble oppslukt av innholdet i dem, spesielt bildene. Far ville ikke at mor skulle snakke med meg om det hun lærte. Men jeg var nysgjerrig og stilte spørsmål, så mor studerte med meg når far ikke var hjemme. Det førte til at jeg også ønsket å innvie meg til Jehova. Jeg ble døpt i Blackpool i England i 1943, da jeg var ti år.

JEG BEGYNNER I TJENESTEN FOR JEHOVA

Fra da av var mor og jeg regelmessig ute i felttjenesten sammen. For å presentere Bibelens budskap brukte vi grammofoner. De var ganske svære og veide nærmere fem kilo. Se for deg meg, en ung gutt, slepe rundt på en slik!

Da jeg var 14 år, ville jeg begynne som pioner. Mor sa at jeg først burde snakke med ham som var tjener for brødrene (nå kalt kretstilsynsmann). Han foreslo at jeg  prøvde å lære meg et fag, slik at jeg kunne forsørge meg selv i pionertjenesten. Så det gjorde jeg. Etter at jeg hadde arbeidet i to år, rådførte jeg meg med en annen kretstilsynsmann om pionertjenesten. Han sa: «Sett i gang!»

I april 1949 solgte mor og jeg møblene våre i det huset vi hadde leid, og flyttet til Middleton i nærheten av Manchester, der vi startet som pionerer. Etter fire måneder fikk jeg en bror som pionerpartner. Avdelingskontoret foreslo at vi flyttet til en nyopprettet menighet i Irlam. Mor var pioner sammen med en søster i en annen menighet.

Selv om jeg bare var 17 år, fikk pionerpartneren min og jeg i oppdrag å lede møter fordi det var få kvalifiserte brødre i den nye menigheten. Senere ble jeg spurt om å begynne i Buxton menighet, som hadde svært få forkynnere og trengte hjelp. Jeg har alltid sett på det jeg lærte i den tiden, som opplæring for framtidige oppdrag.

Ute og inviterer til et offentlig foredrag i Rochester i staten New York i 1953

I 1951 fylte jeg ut en søknad om å få gå på Vakttårnets bibelskole Gilead. I desember 1952 ble jeg imidlertid innkalt til militærtjeneste. Jeg søkte om fritak fordi jeg var heltidsforkynner, men retten ville ikke anerkjenne at jeg var det, og jeg ble dømt  til seks måneders fengsel. Mens jeg var i fengsel, mottok jeg invitasjonen til å gå i Gileads 22. klasse. Slik gikk det til at jeg i juli 1953 var om bord på skipet Georgic, som skulle til New York.

Da jeg kom fram, kunne jeg være med på stevnet «Den nye verdens samfunn». Jeg tok deretter toget til South Lansing i staten New York, der skolen holdt til. Siden jeg nylig var blitt løslatt fra fengselet, hadde jeg lite penger. Da jeg gikk av toget og skulle ta bussen det siste stykket til South Lansing, måtte jeg låne de 25 centene som billetten kostet, av en medpassasjer.

ET OPPDRAG I UTLANDET

Gilead-skolen gav oss flott opplæring som skulle hjelpe oss til å bli «alt for alle slags mennesker» i misjonærtjenesten. (1. Kor 9:22) Tre av oss – Paul Bruun, Raymond Leach og jeg – fikk i oppdrag å tjene på Filippinene. Vi måtte vente i flere måneder før vi fikk visumene våre. Så reiste vi med båt via Rotterdam, Middelhavet, Suezkanalen, Indiahavet, Malaysia og Hongkong – vi var til sjøs i 47 dager! Den 19. november 1954 kom vi endelig til Manila.

Min misjonærpartner Raymond Leach og jeg reiste i 47 dager med båt til Filippinene

Der måtte vi begynne å tilpasse oss et nytt folk, et nytt land og et nytt språk. Men i starten fikk vi tre i oppdrag å tjene i en menighet i byen Quezon, der mange av innbyggerne snakket engelsk. Så etter seks måneder kunne vi bare noen få ord på tagalog. Men vårt neste oppdrag løste det problemet.

En dag i mai 1955 da vi kom hjem fra felttjenesten, fant bror Leach og jeg noen brev på rommet vårt. Vi fikk beskjed om at vi var blitt utnevnt til kretstilsynsmenn. Jeg var bare 22 år. Dette oppdraget gav meg mulighet til å bli «alt for alle slags mennesker» på nye måter.

Jeg holder et offentlig foredrag på et kretsstevne som blir holdt på språket bikol

Jeg holdt for eksempel mitt første offentlige foredrag som kretstilsynsmann foran en landhandel ute i det fri. Jeg fant snart ut at det på Filippinene på den tiden var vanlig at et offentlig foredrag virkelig var offentlig! Når jeg besøkte forskjellige menigheter i kretsen, holdt jeg foredrag i offentlige paviljonger, på markedsplasser, foran rådhus, på basketballbaner, i parker og ofte på gatehjørner. En gang i byen San Pablo kom det en kraftig regnbyge, som gjorde at jeg ikke kunne holde foredraget på en offentlig markedsplass, så jeg foreslo for de ansvarlige brødrene at jeg holdt det i Rikets sal. Etterpå spurte brødrene om dette kunne rapporteres som et offentlig møte når det ikke var blitt holdt på et offentlig sted!

Jeg bodde alltid hjemme hos noen i menighetene. Hjemmene var enkle, men alltid rene. Sengen min var ofte bare en vevd matte på et tregulv. Det fantes ikke egne baderom, så jeg lærte hvordan jeg kunne vaske meg på en anstendig måte under åpen himmel. Jeg reiste med jeepney og buss og noen ganger med båt når jeg drog til andre øyer. I alle mine år i tjenesten har jeg aldri hatt bil.

Det at jeg gikk på feltet og besøkte menigheter, hjalp meg til å lære tagalog. Jeg har aldri fått et formelt språkkurs, men jeg lærte ved å lytte til brødre i felttjenesten og på møtene. Brødrene ville gjerne hjelpe meg med å lære språket, og jeg satte pris på deres tålmodighet og ærlige kommentarer.

Med tiden fikk jeg nye oppdrag, som krevde flere tilpasninger. I 1956, da bror Nathan Knorr kom på besøk, fikk jeg i  oppdrag å lede presseavdelingen på landssammenkomsten. Jeg hadde ingen erfaring, så andre hjalp meg villig med å lære hva oppgaven gikk ut på. Under et år senere ble det arrangert en annen landssammenkomst, som bror Frederick Franz fra hovedkontoret besøkte. Jeg tjente da som tilsynsmann for stevnet, og jeg lærte mye av å se hvor villig bror Franz var til å tilpasse seg andre mennesker. De filippinske brødrene var begeistret over å se bror Franz ha på seg en barong tagalog, et tradisjonelt filippinsk klesplagg, da han holdt det offentlige foredraget.

Jeg måtte tilpasse meg nye forandringer da jeg fikk i oppdrag å tjene som områdetilsynsmann. På den tiden viste vi filmen Den nye verdens samfunn i lykkelig samvær. Det gjorde vi nesten alltid utendørs, på offentlige steder. Noen ganger ble vi plaget av insekter. De ble tiltrukket av lyset fra projektoren og ble sittende fast i den. Det var litt av en jobb å rengjøre projektoren! Det var ikke lett å arrangere disse visningene, men det var givende å se hvor positivt folk reagerte når de ble klar over at Jehovas organisasjon er internasjonal.

Katolske prester presset noen lokale myndigheter til ikke å gi oss tillatelse til å holde stevner. Og når det ble holdt foredrag  i nærheten av kirkene deres, prøvde de å overdøve programmet ved å ringe med kirkeklokkene. Arbeidet gikk likevel framover, og mange i disse områdene er nå tilbedere av Jehova.

OPPDRAG SOM KREVDE ENDA FLERE TILPASNINGER

I 1959 fikk jeg et brev der det stod at jeg hadde fått i oppdrag å tjene ved avdelingskontoret. Da måtte jeg lære meg enda mer. Etter hvert ble jeg bedt om å besøke andre land som sonetilsynsmann. På en av disse turene ble jeg kjent med Janet Dumond, en misjonær i Thailand. Etter at vi hadde brevvekslet en tid, giftet vi oss. I 51 år har vi gledet oss over å tjene sammen som ektepar.

Sammen med Janet på en av de mange filippinske øyene

Jeg har hatt den glede å besøke Jehovas folk i til sammen 33 land. Jeg er så takknemlig for at mine tidligere oppdrag forberedte meg på de unike utfordringene det er å ha kontakt med mange forskjellige folkeslag. Disse besøkene har utvidet min horisont enda mer og hjulpet meg til å se at Jehova elsker alle slags mennesker. – Apg 10:34, 35.

Vi gjør det vi kan for å være regelmessig ute i tjenesten

FORTSATT VILLIG TIL Å GJØRE FORANDRINGER

Det har vært en sann fornøyelse å tjene sammen med våre brødre på Filippinene! Nå er det over ti ganger flere forkynnere her enn da jeg kom hit. Janet og jeg tjener fortsatt på det filippinske avdelingskontoret i Quezon. Og etter mer enn 60 år i dette utenlandsoppdraget må jeg fortsatt være parat til å tilpasse meg det Jehova ber meg om. Organisasjonsmessige forandringer i den senere tid krever at vi fortsetter å være fleksible i vår tjeneste.

Vi er veldig glade for at tallet på forkynnere øker

Vi har gått inn for å rette oss etter det vi har forstått er Jehovas vilje, uansett hva det har innebåret, og denne måten å leve på har gitt oss stor tilfredshet. Og vi har forsøkt å gjøre de nødvendige forandringer og å tjene våre brødre på en god måte. Ja, så lenge det er Jehovas vilje, er vi innstilt på å være «alt for alle slags mennesker».

Vi tjener fortsatt på avdelingskontoret i Quezon