Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

 LIVSHISTORIE

Jehova har rikt velsignet valget jeg tok

Jehova har rikt velsignet valget jeg tok

Året var 1939, og det var midt på natten. Vi sto opp for å kjøre over en time til den lille byen Joplin i den sørvestlige delen av staten Missouri i USA, hvor vi forsiktig stakk traktater inn under dørene. Idet det grydde av dag, ble vi ferdige med husene i det distriktet vi hadde fått tildelt. Så snart vi hadde fullført oppdraget vårt, presset vi oss alle sammen inn i bilen og kjørte til det avtalte møtestedet, hvor vi ventet på de andre bilgruppene. Men du lurer kanskje på hvorfor vi dro ut i tjenesten før solen hadde stått opp, og kjørte så raskt av gårde igjen. Det skal jeg fortelle senere.

DA JEG ble født, i 1934, hadde foreldrene mine, Fred og Edna Molohan, allerede vært aktive bibelstudenter (Jehovas vitner) i 20 år. Jeg er takknemlig for at de lærte meg å elske Jehova. Vi bodde i Parsons, en liten by sørøst i Kansas, og nesten alle i menigheten der var salvede kristne. Som familie hadde vi gode rutiner når det gjaldt å gå på møtene og å forkynne sannheten fra Guds Ord for andre. Vi pleide å sette av lørdag ettermiddag til gatearbeid. Noen ganger ble vi litt trøtte og slitne, men far tok oss alltid med for å kjøpe is når vi var ferdige.

Den lille menigheten vår hadde et stort distrikt, som omfattet en rekke småbyer i tillegg til mange gårder i nabokommuner. En del av de bøndene vi forkynte for, ga oss ikke penger for litteraturen, men ga oss grønnsaker, ferske egg eller til og med levende kyllinger. Siden far hadde gitt bidrag for litteraturen i forkant, var denne maten et fint supplement til måltidene våre.

FORKYNNELSESKAMPANJER

Foreldrene mine fikk tak i en grammofon, som de brukte i forkynnelsen. Jeg var for liten til å bruke den selv, men jeg likte å hjelpe far og mor når de spilte plater med bror Rutherfords foredrag på gjenbesøk og bibelstudier.

Sammen med far og mor foran høyttalerbilen vår

Far brukte bilen vår, en Ford 1936-modell, som høyttalerbil – han hadde festet en stor høyttaler på taket. Denne bilen var til stor nytte når det gjaldt å gjøre kjent budskapet om Riket. For å få folks oppmerksomhet spilte vi vanligvis først en plate med musikk, og så satte vi på et bibelsk foredrag. Etterpå tilbød vi litteratur til interesserte.

I den lille byen Cherryvale i Kansas kjørte far høyttalerbilen inn i byparken, der det var mange  som slappet av på søndager. Politiet kom og sa at høyttalerbilen ikke kunne stå i parken, men at den kunne stå utenfor. Far flyttet da bilen til en gate rett overfor parken, slik at folk fremdeles lett kunne høre budskapet, og så fortsatte han med programmet. Det var alltid spennende å være sammen med far og storebroren min, Jerry, når de forkynte på denne måten.

I slutten av 1930-årene var vi med på spesielle lynkampanjer for raskt å gjennomarbeide distrikter der det var mye motstand. Vi sto opp mens det ennå var mørkt (slik vi gjorde da vi skulle til Joplin i Missouri), og stakk traktater eller brosjyrer inn under dørene til folk. Etterpå møttes vi utenfor byen for å forsikre oss om at ingen hadde blitt arrestert av politiet.

Et annet spennende trekk ved tjenesten vår på den tiden var det vi kalte informasjonsmarsjer. For å gjøre Riket kjent hengte vi på oss plakater og marsjerte etter hverandre gjennom en by. Jeg husker at en gang det var en slik informasjonsmarsj i byen vår, gikk brødrene med plakater der det sto «Religionen er en snare og et bedrag». De startet ved huset vårt, gikk cirka halvannen kilometer gjennom byen og kom så tilbake til oss. Heldigvis møtte de ingen motstand underveis, men de traff mange interesserte.

STEVNER JEG VAR PÅ SOM BARN

Vi reiste ofte til Texas for å være med på stevner. Fordi far jobbet for jernbaneselskapet Missouri-Kansas-Texas Railroad, kunne vi reise gratis med toget når vi skulle besøke slektninger og overvære stevner. Mors eldre bror, Fred Wismar, og hans kone, Eulalie, bodde i byen Temple i Texas. Onkel Fred lærte sannheten som ung i begynnelsen av 1900-tallet, ble døpt og fortalte søsknene sine, deriblant mor, om det han lærte. Han var godt kjent blant brødrene i hele det sentrale Texas, hvor han hadde vært sonetjener (det som nå heter kretstilsynsmann). Han var en snill mann med godt humør, og det var alltid trivelig å være sammen med ham. Han var ivrig i sannheten og påvirket meg i god retning da jeg var ung.

I 1941 reiste vi med tog til St. Louis i Missouri for å være med på et stort stevne der. Alle barna og ungdommene ble oppfordret til å sitte sammen på reserverte plasser nær scenen for å høre bror Rutherfords tale «Kongens barn». Da talen var over, fikk alle vi 15 000 barn og unge en stor overraskelse. Bror Rutherford og assistentene hans delte ut den nye boken Children til hver og en av oss. Vi ble veldig glad for denne personlige åndelige gaven.

I april 1943 var vi på det lille, men minneverdige stevnet «Oppfordring til virksomhet» som ble holdt i byen Coffeyville i Kansas. Der ble det opplyst at det skulle innføres en skole i alle menigheter – den teokratiske tjenesteskolen. Og det ble presentert en brosjyre som skulle brukes på skolen, og som inneholdt 52 leksjoner. Senere  det året holdt jeg min første elevtale. En annen grunn til at dette stevnet ble spesielt for meg, var at jeg ble døpt. Sammen med et par andre ble jeg døpt i det kalde vannet i en dam ved en gård i nærheten.

JEG SATSER PÅ BETEL-TJENESTEN

I 1951 gikk jeg ut av skolen og måtte bestemme meg for hva jeg skulle bruke livet til. Jeg hadde et sterkt ønske om å begynne på Betel, hvor Jerry hadde tjent tidligere. Så jeg sendte en søknad til kontoret i Brooklyn. Dette valget viste seg å være veldig bra for meg åndelig sett. Kort tid senere ble søknaden min innvilget, og jeg ble invitert til å begynne på Betel den 10. mars 1952.

Jeg hadde håpet å få jobbe på trykkeriet, for jeg så det som et privilegium å være med på å produsere blad og annen litteratur. Men jeg fikk aldri jobbet der. Jeg ble satt til å jobbe som kelner og senere på kjøkkenet – oppgaver som jeg likte godt og lærte mye av. Kjøkkenpersonalet jobbet skift, så jeg kunne bruke noen rolige stunder midt på dagen til å studere, noe jeg ofte gjorde i det store biblioteket på Betel. Dette hjalp meg til å vokse åndelig og styrket troen min. Det styrket også min beslutning om å tjene Jehova på Betel så lenge jeg kunne. Jerry hadde sluttet på Betel i 1949 og giftet seg med Patricia, men de bodde i nærheten, i Brooklyn. De var veldig flinke til å hjelpe og oppmuntre meg da jeg var ny på Betel.

Kort tid etter at jeg begynte på Betel, ble en rekke brødre testet med tanke på å bli satt på listen over Betel-talere. Brødrene på denne listen fikk i oppdrag å besøke menigheter innenfor en radius av cirka 30 mil fra Brooklyn for å holde et offentlig foredrag og samarbeide med menigheten i felttjenesten. Jeg var en av dem som fikk dette privilegiet. Da jeg holdt mitt første offentlige foredrag, var jeg ganske nervøs. Den gangen varte foredragene en hel time. Når jeg skulle besøke en menighet, pleide jeg å ta toget. Jeg husker godt en søndag ettermiddag vinteren 1954 da jeg skulle tilbake til New York. Jeg gikk om bord på et tog som skulle gjøre det mulig for meg å komme til Betel tidlig på kvelden. Men det ble uvær med kald vind og snø, noe som gjorde at de elektriske motorene på toget sluttet å gå, og da toget endelig rullet inn på stasjonen i New York, var klokken blitt fem mandag morgen. Jeg hoppet på T-banen til Brooklyn og gikk så rett på jobb på kjøkkenet – litt for sent og veldig trøtt etter å ha sittet oppe hele natten på toget. Men gleden ved å tjene brødrene og å treffe så mange nye venner i disse helgene med spesiell tjeneste mer enn oppveide de ofrene det kunne medføre.

Forberedelser før en radiosending fra WBBR

De første årene jeg var på Betel, fikk jeg også delta i programmer som ble sendt fra radiostasjonen WBBR. Studioene lå den gangen i andre etasje i 124 Columbia Heights. Jeg fikk i oppdrag å spille en av personene som deltok i et bibelstudium i et radioprogram som ble sendt hver uke. Bror A.H. Macmillan, som hadde tjent lenge på Betel, var regelmessig med i disse programmene. Bror Mac, som vi kalte ham, var et strålende eksempel for oss yngre medlemmer av Betel-familien når det gjaldt å være utholdende i tjenesten for Jehova.

Vi delte ut løpesedler for å skape interesse for WBBR-sendingene

I 1958 fikk jeg en ny oppgave. Jeg skulle hjelpe dem som gikk på Gilead-skolen, med å få visum til de landene de skulle sendes til som misjonærer, og jeg skulle også ordne med selve reisen for dem. På den tiden var det ekstremt dyrt å reise med fly, så det var bare noen få av misjonærene som gjorde det. De fleste som skulle til Afrika og Det fjerne østen, reiste med lasteskip. Da det ble vanlig med jetfly i kommersiell flytrafikk, ble prisene på flyreiser mye lavere, og snart reiste de fleste av misjonærene med fly til de stedene der de skulle tjene.

Jeg ordner med vitnemålene til Gilead-misjonærer før avslutningshøytideligheten

STEVNEREISER

I 1960 fikk jeg også i oppdrag å ordne med charterfly fra USA til Europa for dem som skulle på internasjonale stevner i 1961. Jeg ble med på flyet fra New York til Hamburg for å overvære  det stevnet som skulle holdes i den byen. Etter stevnet leide tre andre brødre fra Betel og jeg en bil og kjørte gjennom Tyskland til Italia, der vi besøkte avdelingskontoret i Roma. Derfra dro vi til Frankrike, over fjellkjeden Pyreneene og til Spania, hvor forkynnelsesarbeidet var forbudt. Vi klarte å få gitt brødrene i Barcelona noen publikasjoner, som vi hadde pakket inn slik at de så ut som presanger. Det var spennende å møte brødrene! Fra Barcelona kjørte vi videre til Amsterdam, og derfra fløy vi tilbake til New York.

Et års tid senere fikk jeg i oppdrag å ordne med reisen for de 583 som var valgt ut til å være med på en reise jorden rundt for å være delegater ved de internasjonale stevnene i 1963 med temaet «Det evige gode budskap». De skulle overvære stevner i Europa, Asia og det sørlige Stillehavet, og de siste stevnene skulle holdes i Honolulu på Hawaii og i Pasadena i California. Delegatene skulle også besøke Libanon og Jordan for å få lærerike sightseeingturer i områder som er nevnt i Bibelen. Vår avdeling på Betel ordnet med fly og hotell og skaffet dessuten alle de nødvendige visaene.

NY REISEPARTNER

Også av en annen grunn ble året 1963 et spesielt år for meg. Den 29. juni giftet jeg meg med Lila Rogers fra Missouri, som hadde begynt på Betel tre år tidligere. En uke etter bryllupet ble Lila og jeg med på jorden-rundt-reisen og besøkte Hellas, Egypt og Libanon. Fra Beirut tok vi en kort flytur til en liten flyplass i Jordan. Men arbeidet vårt i Jordan var underlagt restriksjoner, og vi hadde hørt at myndighetene ikke ville gi visum til Jehovas vitner, så vi lurte på hva som ville skje når vi kom dit. Vi ble derfor veldig overrasket da vi fikk se en gruppe brødre og søstre stå på taket av flyterminalen med et banner der det sto «Velkommen, Jehovas vitner!» Og så spennende det var å se med egne øyne områder som er nevnt i Bibelen! Vi besøkte steder der patriarkene hadde bodd, der Jesus og apostlene hadde forkynt, og der kristendommen fikk sin begynnelse før den ble utbredt «til jordens ender». – Apg 13:47.

I 55 år har Lila vært en lojal støtte for meg i alle tjenesteoppdragene våre. Vi fikk besøkt Spania og Portugal flere ganger mens arbeidet var forbudt i disse landene. Vi kunne oppmuntre vennene og ta med litteratur og andre ting de trengte, til dem. Vi klarte til og med å besøke noen av våre brødre som var i fengsel på et gammelt militært fort i Cádiz i Spania. Det var en stor glede for meg å kunne oppmuntre dem med en bibelsk tale.

Sammen med Patricia og Jerry Molohan på vei til stevnet «Fred på jorden» i 1969

I årene etter 1963 har jeg hjulpet til med å arrangere reiser til internasjonale stevner i Afrika, Australia, Mellom-Amerika, Sør-Amerika, Europa og Det fjerne østen og på Hawaii, New Zealand og Puerto Rico. Lila og jeg har vært på mange uforglemmelige stevner sammen,  deriblant et i Warszawa i 1989. Mange brødre og søstre fra Sovjetunionen klarte å komme til dette store stevnet – deres første! En rekke av dem vi traff, hadde vært i sovjetiske fengsler eller arbeidsleirer i årevis på grunn av sin tro.

En annen oppgave som har vært en stor glede for meg, har vært å besøke avdelingskontorer rundt omkring i verden for å gi Betel-familier og misjonærer oppmuntring. Det siste av disse besøkene var i Sør-Korea, og der fikk vi truffet 50 av våre brødre som satt i fengsel i Suwon. De hadde alle en positiv holdning og så fram til å kunne tjene Jehova utenfor murene igjen. Det var veldig oppmuntrende for oss å treffe dem! – Rom 1:11, 12.

EN GLEDE Å SE DEN STORE ØKNINGEN

Jeg har sett hvordan Jehova har velsignet sitt folk med økning i årenes løp. Da jeg ble døpt, i 1943, var vi rundt 100 000 forkynnere, men nå er vi over åtte millioner som tjener Jehova i 240 land og områder. Denne økningen er for en stor del et resultat av det forkynnelsesarbeidet som Gilead-misjonærene har gått i spissen for. Det har gitt meg stor glede å samarbeide nært med mange av disse misjonærene og å hjelpe dem til å komme til de landene der de skulle tjene.

Jeg er glad for at jeg som ung bestemte meg for å bruke livet mitt i tjenesten for Jehova og søkte om å få tjene på Betel. Jehova har velsignet meg rikt i alle disse årene. I tillegg til de gledene Lila og jeg har hatt i Betel-tjenesten, har vi hatt gleden av å delta i forkynnelsen sammen med de menighetene vi har gått i. I flere tiår gikk vi i menigheter i Brooklyn, hvor vi fikk mange venner for livet.

Jeg tjener fortsatt på Betel. Lila hjelper og støtter meg hver dag. Selv om jeg nå er over 84 år, kan jeg fortsatt utføre et meningsfylt arbeid – jeg hjelper til med å ta hånd om det amerikanske avdelingskontorets korrespondanse.

Lila og jeg i dag

Det er virkelig en stor glede å være en del av Jehovas enestående organisasjon og å se hvordan Jehovas tjenere skiller seg ut fra andre. Vi kan tydelig se at det som står i Malaki 3:18, stemmer: «Dere skal igjen se forskjell på en rettferdig og en ond, på en som tjener Gud, og en som ikke tjener ham.» For hver dag som går, ser vi at Satans verdensordning går mer og mer i oppløsning, og at folk er uten håp og har veldig lite glede i livet. Men de som elsker og tjener Jehova, har et lykkelig liv, selv nå i disse vanskelige tider, og de har et sikkert håp for framtiden. For et privilegium det er å være med på å utbre det gode budskap om Riket! (Matt 24:14) Vi lengter etter den dagen, som snart vil komme, da Guds rike skal gjøre slutt på denne gamle verden og innføre den nye verden med alle dens lovte velsignelser, deriblant fullkommen helse og evig liv. Da kommer alle som tjener Jehova trofast her på jorden, til å glede seg over livet for alltid.