Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet – studieutgave  |  Oktober 2017

 LIVSHISTORIE

Vi blir velsignet når vi gjør det Jehova ber oss om

Vi blir velsignet når vi gjør det Jehova ber oss om

«Vi blir med!» Dette svarte mannen min og jeg og broren min og kona hans da vi ble spurt om å utføre et spesielt oppdrag. Hvorfor tok vi imot oppdraget, og hvordan velsignet Jehova oss? Før jeg forteller om det, vil jeg fortelle litt om bakgrunnen min.

JEG ble født i 1923 i Hemsworth, en liten by i Yorkshire i England. Jeg hadde en storebror som het Bob. Da jeg var rundt ni år, fikk faren vår tak i noen bøker som avslørte falsk religion. Han likte ikke religiøst hykleri, så det han leste, gjorde dypt inntrykk på ham. Noen år senere kom Bob Atkinson på døren vår og spilte et grammofonforedrag av bror Rutherford for oss. Det gikk opp for oss at dette kom fra den samme gruppen som hadde utgitt de bøkene far hadde lest! Foreldrene mine foreslo at bror Atkinson spiste hos oss hver kveld og svarte på de spørsmålene vi hadde om Bibelen. Han inviterte oss til å komme på møter hjemme hos en bror som bodde noen kilometer unna. Vi begynte å gå på møtene regelmessig, og det ble opprettet en liten menighet i Hemsworth. Etter en stund hadde vi ofte sonetjenere (som nå heter kretstilsynsmenn) boende hos oss. Og vi inviterte gjerne pionerer fra menigheter i nærheten hjem til oss på et måltid. Alle disse var gode eksempler for meg og påvirket meg positivt.

Vi hadde akkurat startet et firma, men far sa til broren min: «Hvis du vil begynne som pioner, kvitter vi oss med det.» Det ville han, og han flyttet hjemmefra og begynte som pioner da han var 21. To år senere, da jeg var 16, begynte jeg også som pioner. Bortsett fra i helgene var jeg som oftest alene ute i tjenesten. Jeg brukte vitnesbyrdskort og grammofon. Jehova velsignet tjenesten min, og jeg fikk studere Bibelen med en som gjorde fine framskritt. Mange i familien hennes tok etter hvert imot sannheten. Året etter ble jeg utnevnt til spesialpioner sammen med Mary Henshall. Vi skulle forkynne i ledig distrikt i Cheshire.

Dette var midt under den andre verdenskrig, og kvinner ble beordret til å støtte krigsinnsatsen. Siden vi var heltidsforkynnere, regnet vi spesialpionerer med å bli fritatt, akkurat som prester og predikanter ble. Men domstolene mente noe  annet, så jeg ble dømt til 31 dager i fengsel. Året etter, da jeg fylte 19, registrerte jeg meg som militærnekter av samvittighetsgrunner. Jeg ble ført fram for to domstoler, men begge gangene ble jeg frikjent. Mens alt dette pågikk, merket jeg at Jehova hjalp meg ved sin hellige ånd og gjorde meg sterk. Det var som om han holdt meg i hånden. – Jes 41:10, 13.

EN NY PIONERPARTNER

Arthur Matthews og jeg møtte hverandre i 1946. Han hadde nettopp vært tre måneder i fengsel som militærnekter og var nå i Hemsworth sammen med broren sin, Dennis, som var spesialpioner. Faren deres hadde lært dem om Jehova fra de var små, og de hadde blitt døpt som tenåringer. Kort tid senere ble Dennis sendt til Irland, og da hadde ikke Arthur lenger noen partner. Foreldrene mine var imponert over denne unge, hardtarbeidende pioneren, så de inviterte Arthur til å bo hos dem. Når jeg kom på besøk, pleide Arthur og jeg å si at vi kunne ta oppvasken etter at vi hadde spist. Etter hvert begynte vi å brevveksle. I 1948 måtte Arthur igjen i fengsel i tre måneder. Vi giftet oss i januar 1949 og hadde som mål å være i heltidstjenesten så lenge som mulig. Vi var forsiktige med pengene våre og brukte noe av ferien til å tjene penger på å plukke frukt, så med Jehovas velsignelse klarte vi å fortsette i pionertjenesten.

I Hemsworth kort tid etter at vi giftet oss i 1949

Litt over et år senere ble vi bedt om å dra til Nord-Irland, først til Armagh og så til Newry. I begge disse byene var flesteparten av innbyggerne katolikker. Mange hadde religiøse fordommer, så vi måtte være veldig forsiktige og bruke godt skjønn når vi snakket med folk. Møtene ble holdt hjemme hos et ektepar som bodde 16 kilometer fra der vi bodde. Det pleide å være rundt åtte til stede. Noen ganger ble vi tilbudt å overnatte, og da sov vi på gulvet og fikk en solid frokost dagen etter. Jeg er veldig glad for å vite at det nå er mange vitner i dette området.

«VI BLIR MED!»

Broren min og kona hans, Lottie, tjente allerede som spesialpionerer i Nord-Irland, og i 1952 dro vi fire på et stevne i Belfast. En bror lot oss få bo hos ham, sammen med Pryce Hughes, som da var avdelingstjener i Storbritannia. En kveld snakket vi om en ny brosjyre vi hadde fått, God’s Way Is Love (Guds vei er kjærlighet), som var laget spesielt med tanke på Irland. Pryce fortalte hvor vanskelig det var å forkynne for katolikker i Irland. Noen Jehovas vitner ble kastet ut av hjemmet sitt, og prester fikk pøbelflokker til å angripe forkynnerne. Pryce sa: «Vi trenger ektepar som har bil og kan delta i en spesiell kampanje for å dele ut denne brosjyren i hele landet.» * Det var da vi sa: «Vi blir med!»

Sammen med andre pionerer på en motorsykkel med sidevogn

 Et sted i Dublin der pionerer alltid kunne bo, var hjemme hos Ma Rutland, en søster som hadde tjent Jehova trofast i mange år. Etter et kort opphold der og etter at vi hadde solgt noen av tingene våre, presset vi oss sammen, slik at vi alle fire fikk plass på Bobs motorsykkel og i sidevognen, og så dro vi av sted for å få tak i en bil. Vi fant en passende bruktbil og spurte selgeren om han kunne levere den hjem til oss, siden ingen av oss kunne kjøre. Hele den kvelden satt Arthur på sengen og tørrtrente på å skifte gir. Neste morgen, mens han prøvde å kjøre bilen ut av garasjen, kom misjonæren Mildred Willett (som senere giftet seg med John Barr) forbi. Hun kunne kjøre! Hun viste oss hvordan vi skulle gjøre det, og etter litt øving var vi klare til å dra!

Bilen og campingvognen vår

Det neste vi trengte, var et sted å bo. Vi hadde blitt advart mot å bo i en campingvogn fordi motstandere kunne komme til å sette fyr på den. Så vi lette etter en bolig, men forgjeves. Den første natten sov vi i bilen alle fire. Dagen etter var det eneste vi fant, en liten hjemmelaget campingvogn med én liten køyeseng. Den ble hjemmet vårt. Utrolig nok var det ikke noe problem å få parkere campingvognen. Vi fikk sette den på eiendommen til vennlige gårdbrukere. Vi forkynte i distrikter som lå et par mil fra der campingvognen sto. Når vi så hadde reist videre, dro vi tilbake og forkynte i området der vi hadde stått parkert.

Vi besøkte alle husstandene i den sørøstlige delen av Irland uten å få spesielle problemer. Vi leverte over 20 000 brosjyrer og sendte navnene på dem som var interessert, til avdelingskontoret i Storbritannia. Det er en stor glede å vite at det nå er flere hundre Jehovas vitner i dette området!

TILBAKE TIL ENGLAND, SÅ VIDERE TIL SKOTTLAND

Senere fikk vi i oppdrag å tjene sør i London. Etter noen få uker ringte avdelingskontoret til Arthur og spurte om han kunne begynne i kretstjenesten dagen etter! Etter en uke med opplæring reiste vi til kretsen vår i Skottland. Arthur fikk ingen ekstra tid til å lage talene han skulle holde. Men han var alltid villig til å ta imot utfordringer i tjenesten for Jehova, og hans eksempel var til stor oppmuntring for meg. Vi likte oss virkelig i kretstjenesten. Etter å ha arbeidet i ledig distrikt i noen år var vi veldig glade for å være sammen med så mange brødre og søstre.

Da Arthur ble invitert til å gjennomgå et timåneders kurs på Gilead-skolen i 1962, måtte vi ta en stor avgjørelse. Vi kom fram til at Arthur skulle takke ja til dette privilegiet, selv om det betydde at jeg måtte være igjen alene. Siden jeg da var uten partner i tjenesten, ble jeg sendt til Hemsworth som spesialpioner. Da Arthur kom tilbake et år senere, fikk vi i oppdrag å være i områdetjenesten, og området vårt omfattet Skottland, Nord-England og Nord-Irland.

 ET NYTT OPPDRAG I IRLAND

I 1964 fikk Arthur et nytt oppdrag. Han skulle være avdelingstjener i Irland. Vi hadde likt reisetjenesten veldig godt, så til å begynne med gruet jeg meg til denne forandringen. Men når jeg ser tilbake, er jeg takknemlig for at vi fikk tjene på Betel. Jeg tror at hvis du tar imot et oppdrag selv om du egentlig ikke har så lyst, vil du alltid bli velsignet av Jehova. Dagene mine på Betel var fylt av kontorarbeid, pakking av litteratur, matlaging og renhold. Innimellom var vi også i områdetjenesten og fikk møte brødre og søstre over hele landet. Det å oppleve alt dette og å se at de vi studerte Bibelen med, gjorde framskritt, skapte et sterkt bånd mellom oss og vår åndelige familie i Irland. Vi følte oss virkelig velsignet!

ET VENDEPUNKT I IRLANDS TEOKRATISKE HISTORIE

Det første internasjonale stevnet i Irland ble holdt i Dublin i 1965. * Til tross for motstand fra alle kanter ble stevnet en stor suksess. Det var 3948 til stede, og 65 ble døpt. Alle som ga losji til de 3500 stevnedeltakerne fra andre land, fikk et takkebrev. Og vertene roste de besøkendes oppførsel. Stevnet ble uten tvil et vendepunkt for Irland.

Arthur ønsker Nathan Knorr velkommen til det internasjonale stevnet i 1965

Arthur presenterer Min bok med fortellinger fra Bibelen på irsk i 1983

I 1966 ble Nord-Irland og Irland samlet under avdelingskontoret i Dublin – en sterk kontrast til de politiske og religiøse splittelsene på øya. Det var fantastisk å se så mange katolikker komme i sannheten og tjene Jehova sammen med brødre og søstre som hadde vært protestanter.

ET HELT NYTT OPPDRAG

I 2011 forandret livet vårt seg fullstendig da avdelingskontorene i Storbritannia og Irland ble slått sammen og vi ble bedt om å tjene på Betel i London. På det tidspunktet hadde jeg begynt å bekymre meg for Arthurs helse. Han fikk diagnosen Parkinsons sykdom. Den 20. mai 2015 døde min livsledsager gjennom 66 år.

Siden da har jeg vært nedtrykt og følt dyp smerte og sorg. Før var alltid Arthur der for meg. Jeg savner ham sånn! Men når man opplever slike ting, får man et nærere forhold til Jehova. Det har også vært rørende å se hvor mange som var glad i Arthur. Jeg har fått brev fra venner i Irland og Storbritannia og til og med USA. Disse brevene og all oppmuntringen jeg har fått av Arthurs bror Dennis, kona hans, Mavis, og niesene mine Ruth og Judy, har hjulpet meg mer enn jeg kan få sagt.

Et skriftsted som virkelig har oppmuntret meg, er Jesaja 30:18. Der står det: «Derfor skal Jehova fortsette å vente på å kunne vise dere sin gunst, og derfor skal han reise seg for å vise dere barmhjertighet. For Jehova er en dommens Gud. Lykkelige er alle som fortsetter å vente på ham.» Det gir meg stor trøst å vite at Jehova venter tålmodig, og at han vil løse alle problemene våre og gi oss spennende oppgaver i den nye verden.

Når jeg ser tilbake, ser jeg hvordan Jehova har ledet og velsignet arbeidet i Irland. Jeg føler meg så heldig som har fått ha en liten andel i denne åndelige veksten. Det er ingen tvil om at vi alltid blir velsignet når vi gjør det Jehova ber oss om.

^ avsn. 12 Se Jehovas vitners årbok for 1988, sidene 100–102.

^ avsn. 22 Se Jehovas vitners årbok for 1988, sidene 108–112.