Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET (STUDIEUTGAVE) NOVEMBER 2016

 FRA VÅRT ARKIV

«Rikets forkynnere i Storbritannia – våkn opp!!»

«Rikets forkynnere i Storbritannia – våkn opp!!»

«RIKETS forkynnere i Storbritannia – våkn opp!!» Denne klare og tydelige oppfordringen stod som overskrift i London-utgaven av Budbringer * for desember 1937. Den tankevekkende undertittelen lød: «Ingen nevneverdig økning på ti år.» På førstesiden stod tjenesterapporten for årene 1928–1937, som understreket poenget.

FOR MANGE PIONERER?

Hvorfor var tempoet i felttjenesten i Storbritannia så lavt? Menighetene fortsatte tydeligvis i «den samme gamle tralten» – virksomheten foregikk i et tempo som var blitt fastlagt mange år tidligere. Avdelingskontoret hadde dessuten bestemt at det bare var plass til omkring 200 pionerer, som arbeidet i isolerte distrikter framfor å samarbeide med en menighet. Avdelingskontoret hadde derfor sagt til dem som vurderte å bli pioner, at det ikke var behov for dem i Storbritannia, og hadde oppfordret dem til å tjene i andre europeiske land. Rosverdig nok var det en jevn strøm av pionerer som forlot Storbritannia for å tjene i andre land, for eksempel Frankrike, selv om de hadde liten eller ingen kjennskap til språket der de kom.

EN OPPFORDRING TIL HANDLING

Artikkelen i Budbringer i 1937 satte opp et utfordrende mål for 1938: en million timer! Man kunne enkelt nå dette målet hvis forkynnerne gikk på feltet 15 timer i måneden og pionerene 110 timer. Det ble blant annet foreslått å organisere felttjenestegrupper som skulle ha femtimersdager, og å fokusere på å foreta gjenbesøk, spesielt på hverdagskveldene.

Entusiastiske pionerer fokusert på felttjenesten

Mange ble begeistret over at det igjen ble lagt vekt på forkynnelsen. «Hovedkontoret oppfordret oss til handling, noe som de fleste av oss hadde lengtet etter, og som snart gav glimrende resultater», fortalte Hilda Padgett. * Søster E.F. Wallis sa: «Forslaget om femtimersdager var flott! Hvordan kunne vi vel oppnå større glede enn ved å bruke hele dager i Herrens tjeneste? ... Når vi kom hjem, var vi kanskje slitne, men gjett om vi var glade!» Den unge Stephen Miller forstod at forkynnelsesarbeidet hastet, og reagerte positivt på oppfordringen. Han hadde lyst til å gjøre en innsats i tjenesten mens han hadde anledning til det. Han husket hvordan de syklet i grupper og brukte hele dager i tjenesten og på sommerkveldene spilte av grammofonforedrag. De deltok ivrig i informasjonsmarsjer med plakater og utførte gatearbeid med bladene.

Budbringer kom også med denne friske oppfordringen: «Vi trenger en hær på 1000 pionerer.» Det ble innført en ny ordning for gjennomarbeidelse av distrikt, som innebar at pionerer ikke lenger skulle arbeide atskilt fra menighetene, men skulle samarbeide med dem og på den måten støtte dem og  bygge dem opp. «Mange av brødrene ‘våknet opp’ og skjønte at de måtte bli pioner», forteller Joyce Ellis (født Barber). «Selv om jeg da bare var 13, var det det jeg ville – jeg ville være pioner», sier hun. Hun nådde målet sitt i juli 1940, da hun var 15. Peter, som senere giftet seg med Joyce, sier at oppfordringen om å ‘våkne opp’ straks fikk ham til å «begynne å tenke på å bli pioner». I juni 1940, da han var 17, syklet han mer enn 100 kilometer til Scarborough for å starte opp som pioner der.

Cyril og Kitty Johnson var gode representanter for de selvoppofrende nye pionerene. De bestemte seg for å selge hjemmet sitt og det de eide, for å kunne begynne i heltidstjenesten. Cyril sa opp jobben, og innen en måned kunne de starte som pionerer. Han sa: «Vi følte oss trygge på dette. Vi gjorde det villig og med glede.»

PIONERHJEM

Tallet på pionerer vokste raskt, og ansvarlige brødre vurderte hvordan man kunne gi praktisk støtte til denne voksende hæren. Jim Carr, som var sonetjener (nå kalt kretstilsynsmann) i 1938, fulgte forslaget om å opprette pionerhjem i byer. Pionerer ble oppfordret til å bo sammen og samarbeide i tjenesten, slik at de kunne redusere utgiftene. I Sheffield leide de et stort hus, og en ansvarlig bror skulle føre tilsyn med det. Menigheten bidrog med penger og møbler. Jim fortalte: «Alle gikk inn for at det skulle bli en suksess.» I huset bodde det ti hardtarbeidende pionerer, og de hadde en god åndelig rutine. «Hver morgen drøftet pionerene dagsteksten ved frokostbordet», og «etterpå drog de til distriktene sine rundt omkring i byen.»

Nye pionerer strømmet ut i distriktet i Storbritannia

Både forkynnere og pionerer fulgte oppfordringen i Budbringer, og de nådde målet om å bruke en million timer i tjenesten i 1938. Rapporter viser faktisk at det var framgang innenfor alle områder av felttjenesten. På fem år ble det nesten tre ganger så mange forkynnere i Storbritannia. Det fornyede fokuset på tjenesten styrket Jehovas folk, noe som var til hjelp for dem i krigsårene som fulgte.

Nå som vi nærmer oss Guds krig, Harmageddon, ser vi igjen at det blir flere pionerer i Storbritannia. De ti siste årene har det stadig vært nye høydepunkter i antall pionerer, og i oktober 2015 hadde tallet kommet opp i 13 224. Disse pionerene er fullstendig våkne for det faktum at heltidstjenesten er en av de beste måtene man kan bruke livet sitt på.

^ avsn. 3 Senere kalt Vår tjeneste for Riket.

^ avsn. 8 Søster Padgetts livshistorie står i Vakttårnet for 1. oktober 1995, sidene 19–24.